4 Mosebok 16:34
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved deres skrik, for de sa: La ikke jorden sluke også oss!
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved skriket deres og sa: «Så ikke jorden også sluker oss!»
Da brøt alle Israels barn som stod rundt omkring dem, ut i rop og skrik og flyktet, for de sa: "Jorden kunne svelge oss også!"
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også."
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: 'Lest jorden også skal svelge oss opp.'
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved lyden av deres rop, for de sa: "At ikke jorden også skal sluke oss!"
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!"
All the Israelites around them ran away at their cries, saying, 'The earth might swallow us too!'
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Og al Israel, som var trindt omkring dem, flyede for deres Røst; thi de sagde: Paa det at Jorden ikke opsluger os.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Og hele Israel som var rundt dem flyktet ved deres rop: for de sa: La ikke jorden sluke oss også.
And all Israel that were around them fled at their cry: for they said, Lest the earth swallows us up also.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
Alle israelittene som stod rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: La oss komme vekk, så ikke jorden sluker oss også.
Og hele Israel rundt dem flyktet ved deres skrik, av frykt for at de skulle gå ned i jordens indre.
And all Israel{H3478} that were round about{H5439} them fled{H5127} at the cry{H6963} of them; for they said,{H559} Lest the earth{H776} swallow us up.{H1104}
And all Israel{H3478} that were round about{H5439} them fled{H5127}{(H8804)} at the cry{H6963} of them: for they said{H559}{(H8804)}, Lest the earth{H776} swallow us up{H1104}{(H8799)} also.
And all Israel that were aboute them fledde at the crye of them. For they sayed: The erthe myghte happelye swalowe vs also.
And all Israel yt were aboute the, fled at ye crye of the, for they sayde: That ye earth swalowe not vs also.
And all Israel that were about them, fled at the crie of them: for they said, Let vs flee, least the earth swalow vs vp.
And all Israel that were about them, fled at the crye of them: And they sayde, lest the earth swalowe vs vp also.
And all Israel that [were] round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up [also].
and all Israel who `are' round about them have fled at their voice, for they said, `Lest the earth swallow us;'
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel round about them went in flight at their cry, For fear, said they, that we go down into the heart of the earth.
All Israel that were around them fled at the cry of them; for they said, "Lest the earth swallow us up!"
All the Israelites who were around them fled at their cry, for they said,“What if the earth swallows us too?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30 Men hvis Herren gjør noe nytt, og jorden åpner sin munn og sluker dem, med alt som tilhører dem, og de går ned levende til dødsriket; da skal dere forstå at disse menn har foraktet Herren.
31 Det skjedde, da han hadde sagt alle disse ordene, at jorden revnet under dem;
32 og jorden åpnet sin munn og slukte dem, og deres husstander, og alle menn som tilhørte Korah, og alt de eiers.
33 Så de, og alt som tilhørte dem, gikk ned levende til dødsriket: og jorden lukket seg over dem, og de omkom fra blant menigheten.
10 og jorden åpnet sin munn og slukte dem sammen med Korah, da hele opprørsselskapet døde; da ilden fortærte to hundre femti mennesker, og de ble et tegn.
35 Ild gikk ut fra Herren, og fortærte de to hundre og femti menn som bar fram røkelsen.
36 Herren talte til Moses og sa,
17 Jorden åpnet seg og slukte Datan, og dekket Abirams følge.
18 En ild ble opptent blant dem. Flammen brant opp de onde.
6 og hva han gjorde mot Datan og Abiram, sønnene til Eliab, sønn av Ruben; hvordan jorden åpnet seg og slukte dem og deres familier, deres telt og alt levende som fulgte dem, midt iblant hele Israel;
44 Herren talte til Moses og sa,
45 Gå bort fra denne forsamlingen, så jeg kan fortære dem på et øyeblikk. De falt på sitt ansikt.
46 Moses sa til Aron: Ta røkelseskarene dine, og legg ild oppi dem fra alteret, og legg røkelse derpå, og bær det raskt til forsamlingen, og gjør soning for dem: for vreden er kommet fra Herren; plagen har begynt.
12 Du strakte ut din høyre hånd, og jorden slukte dem.
18 De tok hver sitt røkelseskar, la ild i dem, og la røkelse derpå, og sto ved inngangen til møteteltet med Moses og Aron.
19 Korah samlet hele forsamlingen mot dem ved inngangen til møteteltet: og Herrens herlighet viste seg for hele forsamlingen.
20 Herren talte til Moses og Aron og sa:
21 Skil dere ut fra denne forsamlingen, så jeg kan fortære dem på et øyeblikk.
22 De falt på sitt ansikt, og sa: Gud, åndenes Gud over alt kjøtt, skal én mann synde, og vil du bli sint på hele forsamlingen?
23 Herren talte til Moses og sa:
24 Tal til forsamlingen og si: Gå bort fra teltene til Korah, Datan, og Abiram.
3 Da ville de ha slukt oss levende, når deres vrede flammet mot oss;
2 Og ild kom ut fra Herren og fortærte dem, og de døde for Herrens ansikt.
26 Han talte til forsamlingen og sa: Gå bort, jeg ber dere, fra teltene til disse onde mennene, og rør ikke noe av dem, for at dere ikke skal bli omkommet i alle deres synder.
27 Så gikk de bort fra teltene til Korah, Datan og Abiram, på alle sider: og Datan og Abiram kom ut, og stod ved inngangen til sine telt, med sine koner, sønner og småbarn.
10 Men hele menigheten truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.
12 la oss oppsluke dem levende som dødsriket, og hele, som de som går ned til graven.
5 Da falt Moses og Aron på sine ansikter for hele Israels barns menighet.
24 Det kom ild fra Herrens nærvær og fortærte brennofferet og fettet på alteret; og da hele folket så det, ropte de høyt og kastet seg ned på sitt ansikt.
12 Israels barn sa til Moses: Se, vi går til grunne, vi omkommer, vi blir alle ødelagt.
13 Alle som kommer nær, som nærmer seg Herrens telt, dør; skal vi alle omkomme?
1 Folket klaget, og talte ondt i Herrens ører. Og når Herren hørte det, flammet hans vrede opp; Herrens ild brant blant dem og fortærte den ytterste delen av leiren.
2 Folket ropte til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden sluknet.
25 Hvorfor skal vi da dø? For denne store ilden vil fortære oss: dersom vi hører Herrens, vår Guds røst, mer, så dør vi.
33 Men mens kjøttet enda var mellom tennene deres, før det var tyggd, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med en meget stor pest.
38 Så falt Herrens ild og fortærte brennofferet og veden og steinene og sølet, og slikket opp vannet som var i grøften.
31 da Guds vrede steg mot dem, drepte noen av de feteste blant dem, og slo ned Israels unge menn.
17 Frykt, og gropen, og snaren, er over deg, du jordens innbygger.
17 Synet av Herrens herlighet var som en fortærende ild på toppen av fjellet for Israels barns øyne.
41 Men dagen etter klaget hele forsamlingen av Israels barn mot Moses og Aron, og sa: Dere har drept Herrens folk.
10 Da farao nærmet seg, løftet israelittene blikket, og se, egypterne kom etter dem! Da ble de svært redde og ropte til Herren.
18 Hele folket merket torden, lyn, lyden av trompet og fjellet som røyk. Da de så dette, skalv de av frykt og sto langt borte.
49 Nå var de som døde i plagen fjorten tusen sju hundre, foruten dem som døde i saken med Korah.
3 En ild fortærer foran dem, og bak dem brenner en flamme. Landet er som Edens hage foran dem, og bak dem en øde ørken. Ja, ingen har unnsluppet dem.
34 Herren hørte stemmen av deres ord, ble sint og sverget, og sa:
21 Herren sa til Moses: "Gå ned og advar folket, så de ikke bryter gjennom til Herren for å se, for da vil mange av dem omkomme.
18 Hele Sinai-fjellet røykte, fordi Herren steg ned på det i ild; og røyken steg opp som røken fra en ovn, og hele fjellet skalv meget.