1 Samuelsbok 1:7
Slik gjorde han år etter år, og hver gang hun dro opp til Herrens hus, vekket det hennes sorg, og hun gråt og ville ikke spise.
Slik gjorde han år etter år, og hver gang hun dro opp til Herrens hus, vekket det hennes sorg, og hun gråt og ville ikke spise.
Slik gikk det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, provoserte rivalen henne. Derfor gråt hun og spiste ikke.
Slik gikk det år etter år: Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, krenket Peninna henne; da gråt hun og ville ikke spise.
Slik var det år etter år. Hver gang hun gikk opp til Herrens hus, ertet hun henne, så hun gråt og ikke ville spise.
Dette skjedde hvert år når de dro opp til Herrens hus. Peninna pleide å provosere Hanna slik, så hun gråt og ville ikke spise.
Slik fortsatte det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne, så hun gråt og ikke ville spise.
Hvert år, når hun dro opp til HERRENs hus, plaget hun henne; derfor gråt hun og ville ikke spise.
Slik skjedde det år etter år. Hver gang de dro opp til Herrens hus, irriterte Peninna henne, så hun gråt og nektet å spise.
Dette skjedde år etter år. Hver gang hun dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.
Slik skjedde det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, ertet Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.
Og hver gang hun dro til HERRENS hus, provoserte hennes rival henne, og derfor gråt hun og spiste ingenting.
Slik skjedde det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, ertet Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.
Dette skjedde hvert år når de dro opp til Herrens hus. Slik provoserte Peninna henne, og Hanna gråt og nektet å spise.
This went on year after year. Whenever Hannah went up to the house of the LORD, her rival would provoke her, and she would weep and not eat.
Slik gjorde Peninna år etter år. Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, ertet Peninna henne, slik at hun gråt og ikke ville spise.
Og saaledes skede det fra Aar til Aar; naarsomhelst hun gik op til Herrens Huus, opirrede hun hende saaledes; og hun græd og aad ikke.
And as he did so year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
Slik gjorde de år etter år; hver gang hun dro opp til Herrens hus, tirret Peninna henne. Derfor gråt Hanna og spiste ikke.
And so he did year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore Hannah wept and did not eat.
And as he did so year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
Som han gjorde år etter år, når hun dro opp til Herrens hus, hånte elle henne; derfor gråt hun og spiste ikke.
Slik gjorde hun fra år til år, hver gang når de dro opp til Herrens hus; derfor gråt Hanna og spiste ikke.
År etter år, når hun dro opp til Herrens hus, såret hun henne, slik at Hanna gråt og ikke ville spise.
thus dyd she euery yeare, whan they wente vp to the house of the LORDE, and thus she prouoked her. So she wepte, and ate nothinge.
(And so did he yeere by yeere) and as oft as she went vp to the house of the Lord, thus she vexed her, that she wept and did not eate.
(And so dyd he yere by yere) and as oft as she wet vp to the house of the Lord, thus she vexed her, that she wept, and dyd not eate.
And [as] he did so year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
[as] he did so year by year, when she went up to the house of Yahweh, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
And `as' he did so year by year, when she went up to the house of Jehovah, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
And [as] he did so year by year, when she went up to the house of Jehovah, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
And year by year, whenever she went up to the house of the Lord, she kept on attacking her, so that Hannah gave herself up to weeping and would take no food.
[as] he did so year by year, when she went up to the house of Yahweh, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
This is how it would go year after year. As often as she went up to the LORD’s house, Peninnah would offend her that way.) So she cried and refused to eat.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Det var en mann fra Ramatajim-Sofim i Efraims fjelland, som het Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimiter.
2Han hadde to koner. Den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.
3Den mannen dro opp år etter år fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.
4Når dagen kom for Elkana å ofre, ga han deler til Peninna, sin kone, og til alle hennes sønner og døtre.
5Men til Hanna ga han en spesiell del — dobbel — for han elsket Hanna, men Herren hadde lukket hennes livmor.
6Og hennes motstander vekket hennes sorg alvorlig, for å få henne til å ryste, fordi Herren hadde lukket hennes livmor.
8Da sa Elkana, hennes mann, til henne: "Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er hjertet ditt sorgfylt? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?"
9Etter de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg, mens Eli presten satt på sin stol ved dørstolpen til Herrens tempel.
10Hanna var i dyp sorg og ba til Herren og gråt sårt.
11Hun avla et løfte og sa: "Herre, hærskarenes Gud, om du virkelig vil se din tjenestekvinnes nød og huske meg, og ikke glemme din tjenestekvinne, men gi din tjenestekvinne en sønn, så vil jeg gi ham til Herren alle hans livets dager, og ingen barberkniv skal komme på hans hode."
12Mens hun ba lenge for Herren, la Eli merke til hennes munn.
13Hanna talte i sitt hjerte, bare leppene hennes beveget seg, men stemmen hørtes ikke, så Eli trodde hun var beruset.
14Eli sa til henne: "Hvor lenge vil du være full? Fjern din vin fra deg."
15Hanna svarte: "Nei, min herre, jeg er en kvinne i dyp sorg; jeg har verken drukket vin eller sterk drikk, men jeg utøser min sjel for Herren.
16Ta ikke din tjenestekvinne for en ubrukelig kvinne, for av stor bekymring og sorg har jeg talt til nå."
17Eli svarte og sa: "Gå i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt ham om."
18Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne." Så gikk kvinnen sin vei, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
19De sto tidlig opp om morgenen, tilba Herren, vendte tilbake og kom til sitt hus i Rama. Elkana hadde samvær med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.
20Og på tiden ble Hanna med barn, fødte en sønn og kalte ham Samuel, "for jeg har bedt om ham fra Herren."
21Elkana gikk opp med hele sitt hus for å ofre til Herren det årlige offeret, og for å oppfylle sitt løfte.
22Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Når gutten er avvent, vil jeg bringe ham opp, for at han kan bli stående for Herrens ansikt og bli der for alltid."
23Elkana, hennes mann, sa til henne: "Gjør det som virker best for deg; bli her til du har avvent ham. Må Herren oppfylle sitt ord." Så ble kvinnen og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.
24Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg, sammen med tre okser, en efa mel og en flaske vin, og brakte ham til Herrens hus i Sjilo. Gutten var enda liten.
25De slaktet oksen og førte gutten til Eli.
26Hun sa: "Min herre, så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved din side og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba om.
19Hans mor laget en liten overkjortel til ham, og hun tok den med til ham år etter år når hun dro opp med mannen sin for å ofre det årlige offeret.
20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: 'Herren gir deg etterkommer av denne kvinnen for den begjæring hun bad Herren om,' og de dro hjem.
21Herren så til Hanna, og hun ble gravid og fødte tre sønner og to døtre. Gutten Samuel vokste opp for Herren.
16Det skjedde, fordi hun plaget ham med sine ord dag etter dag, og hun presset ham så hans sjel ble trett til døden,
16Samsons kone gråt og sa til ham: 'Du bare hater meg og elsker meg ikke! Du har gitt folket mitt en gåte, men meg har du ikke forklart den.' Han svarte: 'Se, jeg har ikke engang fortalt den til min far og mor, skulle jeg fortelle den til deg?'
17Hun gråt gjennom de syv festdagene, og på den sjuende dagen forklarte han den til henne fordi hun klaget så mye. Og hun fortalte gåten til folket sitt.
36Hun sa til ham: 'Min far, du har åpnet din munn for Herren. Gjør med meg som du har sagt, siden Herren har hjulpet deg med å hevne deg på dine fiender, ammonittene.'
37Så sa hun til ham: 'La dette bli gjort for meg: Gi meg to måneder så jeg kan dra opp på fjellene og gråte over min jomfruelighet, jeg og mine venninner.'
38Han sa: 'Gå,' og sendte henne bort for to måneder. Hun dro og gråt over sin jomfruelighet med venninnene sine på fjellene.
2Og kvinnen sto opp, og gjorde som Guds mann hadde sagt, og dro, hun og hennes hus, og bodde i filistrenes land i syv år.
3Og da de syv årene var til ende, kom kvinnen tilbake fra filistrenes land og gikk for å be kongen om sitt hus og sin mark.
11Elkana dro hjem til Rama, men gutten tjente Herren i nærvær av Eli, presten.
18Da hun så at Ruth var fast bestemt på å bli med henne, sluttet hun å tale til henne.
34I voldsom vrede forlot Jonathan bordet, og han spiste ikke noe den andre dagen etter nymånen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde behandlet ham så skammelig.
1Hanna ba og sa: 'Mitt hjerte fryder seg i Herren, min styrke er opphøyet i Herren, min munn er vid over mine fiender, for jeg har gledet meg i din frelse.
16Hun svarte: 'Denne uretten du nå gjør ved å jage meg bort, er verre enn den annen du har gjort mot meg.' Men han ville ikke høre på henne.
13Og dette gjør dere igjen, dekker Herrens alter med tårer, gråt og sukk, fordi han ikke lenger vender seg mot offergaven eller mottar den med velbehag fra deres hånd.
16sa han: 'Neste år på denne tiden skal du bære en sønn i dine armer.' Hun svarte: 'Å nei, herre, du Guds mann, ikke bedrag din tjenestepike.'
28Kongen spurte henne: «Hva er det da?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sin sønn.»
21Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt, men når barnet er dødt, reiser du deg og spiser?»
13skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne for dem og bli uten menn? Nei, mine døtre, for jeg har det mye bitrere enn dere, for Herrens hånd er vendt mot meg.»
14Da gråt de høyt igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt fast ved henne.
15Hun gikk da av sted og gjorde som Elia hadde sagt. Og hun hadde mat, både hun, han og hennes hus, i lang tid.