Ruts bok 1:14
Da gråt de høyt igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt fast ved henne.
Da gråt de høyt igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt fast ved henne.
Da hevet de stemmen og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.
Da gråt de igjen kraftig. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut festet grepet om henne.
Og de løftet opp sine stemmer og gråt igjen: og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da gråt de høyt igjen; og Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de igjen sin stemme og gråt; og Orpah kyssede sin svigermor, men Ruth ble ved henne.
Da gråt de igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
They lifted up their voices and wept again. Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung to her.
De brøt ut i gråt igjen, og Orpah kysset sin svigermor, mens Ruth holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de sine stemmer og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
De gråt igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da opløftede de deres Røst og græd ydermere; og Orpa kyssede sin Mands Moder, men Ruth hængte ved hende.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but th clave unto her.
Da gråt de høyt igjen: Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
And they lifted up their voices and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth held onto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
De løftet opp sin røst og gråt igjen, og Orpa kysset sin svigermor, men Rut holdt seg til henne.
Da gråt de igjen høyt. Og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da gråt de igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut ble hos henne.
And they lifted up{H5375} their voice,{H6963} and wept again:{H1058} and Orpah{H6204} kissed{H5401} her mother-in-law,{H2545} but Ruth{H7327} clave{H1692} unto her.
And they lifted up{H5375}{(H8799)} their voice{H6963}, and wept again{H1058}{(H8799)}: and Orpah{H6204} kissed{H5401}{(H8799)} her mother in law{H2545}; but Ruth{H7327} clave{H1692}{(H8804)} unto her.
Then lifte they vp their voyce, and wepte yet more, and Arpa kyssed hir mother in lawe (and turned backe againe) but Ruth abode styll by her.
Then they lift vp their voyce and wept againe, and Orpah kissed her mother in lawe, but Ruth abode still with her.
And they lift vp their voyces, & wept againe: and Orpha kissed her mother in lawe, but Ruth abode still by her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
Then again they were weeping; and Orpah gave her mother-in-law a kiss, but Ruth would not be parted from her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
Again they wept loudly. Then Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung tightly to her.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Og hun sa: «Se, din svigerinne har vendt tilbake til sitt folk og sin gud. Vend også du tilbake etter din svigerinne.»
16 Men Ruth svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg. For hvor du går vil jeg gå, og hvor du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17 Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Herren må straffe meg, ja, hardt, om noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
18 Da hun så at Ruth var fast bestemt på å bli med henne, sluttet hun å tale til henne.
19 Så gikk de begge til de kom til Betlehem. Da de kom dit, ble hele byen satt i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?»
20 Hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort livet svært bittert for meg.
21 Jeg dro bort full, men tom har Herren latt meg vende tilbake. Hvorfor kalle meg Noomi når Herren har vitnet mot meg og Den Allmektige har brakt ulykke over meg?»
22 Så vendte Noomi tilbake, og med henne Ruth, hennes moabittiske svigerdatter, fra Moabs land. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygginnhøstingen.
2 Mannens navn var Elimelek, hans kone het Noomi, og de to sønnene het Mahlon og Kiljon. De var Efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs land og ble der.
3 Elimelek, Noomis mann, døde, og hun ble igjen med sine to sønner.
4 De tok seg moabittiske koner. Den ene het Orpa, den andre Ruth; de bodde der i omtrent ti år.
5 Så døde også de to sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine barn og sin mann.
6 Hun brøt opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra Moabs land, for hun hadde hørt der at Gud hadde sett til sitt folk og gitt dem brød.
7 Så dro hun ut fra stedet der hun hadde bodd, og hennes to svigerdøtre fulgte henne på veien for å vende tilbake til Juda land.
8 Men Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Gå tilbake, hver til sin mors hus. Måtte Herren være god mot dere, som dere har vært mot de døde og mot meg.
9 Måtte Herren gi dere et sted å hvile, hver i sin nye manns hus.» Så kysset hun dem, og de løftet sin røst og gråt.
10 Og de sa til henne: «Vi vender tilbake med deg til ditt folk.»
11 Men Noomi sa: «Snu tilbake, mine døtre; hvorfor skulle dere følge meg? Har jeg ennå sønner som kan bli deres menn?
12 Snu tilbake, mine døtre, gå deres vei, for jeg er for gammel til å gifte meg igjen. Om jeg endog hadde håp, og selv om jeg i natt fikk en mann og dermed fødte sønner,
13 skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne for dem og bli uten menn? Nei, mine døtre, for jeg har det mye bitrere enn dere, for Herrens hånd er vendt mot meg.»
18 Hun tok det opp og gikk inn til byen, og hennes svigermor så det hun hadde sanket opp. Hun tok det hun hadde latt være igjen etter at hun var blitt mett, og ga det til henne.
19 Hennes svigermor spurte: «Hvor har du sanket i dag? Hvor har du arbeidet? Må han som har lagt merke til deg bli velsignet.» Hun fortalte sin svigermor om den hun hadde arbeidet hos og sa: «Navnet på mannen jeg har arbeidet hos i dag er Boas.»
20 Naomi sa til sin svigerdatter: «Velsignet være han av Herren som ikke har glemt sin godhet mot de levende og de døde.» Naomi sa også til henne: «Mannen er en nær slektning av oss; han er en av våre løsnere.»
21 Ruth moabittinnen sa: «Han sa også til meg: Hold deg nær mine tjenestefolk til de er ferdige med hele innhøstingen min.»
22 Naomi sa til Ruth, sin svigerdatter: «Det er godt, min datter, at du går ut med hans tjenestepiker, så ingen kommer mot deg på en annen mark.»
23 Hun holdt seg til Boas' tjenestepiker for å samle, inntil bygginnhøstingen og hveteinnhøstingen var ferdig. Og hun bodde hos sin svigermor.
6 Og tjeneren som var satt over skjærerne svarte: «Det er en ung kvinne fra Moab, hun kom tilbake med Naomi fra Moabs land.
7 Hun sa: La meg få samle, jeg ber deg, mellom kornbåndene etter skjærerne. Hun kom og har vært der fra morgen til nå; hun hvilte litt i huset.»
8 Boas sa til Ruth: «Hører du, min datter? Gå ikke for å samle på en annen mark, og dra heller ikke bort herfra, men hold deg til mine tjenestepiker.
1 Naomi hadde en slektning av sin manns familie, en mektig og rik mann ved navn Boas, som tilhørte Elimeleks slekt.
2 Ruth moabittinnen sa til Naomi: «La meg gå ut på markene og samle aks etter den jeg får nåde hos.» Og hun svarte henne: «Gå, min datter.»
3 Så gikk hun ut og ble på en mark og sanket etter skjærerne, og tilfeldigvis var det en del av marken som tilhørte Boas, fra Elimeleks slekt.
16 Og hun kom til sin svigermor, og hun sa: 'Hvem er du, min datter?' Og hun fortalte henne alt mannen hadde gjort for henne.
13 Og Boas tok Rut, og hun ble hans hustru, og han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn, og hun fødte en sønn.
14 Og kvinnene sa til Noomi: 'Velsignet er Herren, som ikke har latt deg mangle en løsningsmann i dag. Må hans navn bli kjent i Israel!
15 Han skal være din sjels fornyer og forsørge deg i din alderdom. For din svigerdatter, som elsker deg, og som er bedre for deg enn sju sønner, har født ham.'
16 Og Noomi tok gutten og la ham i fanget, og ble hans amme.
9 Og han sa: 'Hvem er du?' Og hun sa: 'Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre teppet ditt over din tjenestekvinne, for du er en løser.'
10 Og han sa: 'Velsignet være du av Herren, min datter; du har vist mer godhet nå på slutten enn i begynnelsen, fordi du ikke har gått etter de unge mennene, verken fattige eller rike.
11 Boas svarte henne: «Jeg har blitt fortalt alt du har gjort for din svigermor etter din manns død, og hvordan du forlot din far og din mor og ditt fødeland, og kom til et folk du ikke kjente før.
1 Og Noomi, hennes svigermor, sa til henne: 'Min datter, skal jeg ikke søke et hjem for deg, så det kan gå deg vel?
5 Og hun sa til henne: 'Alt du sier, det skal jeg gjøre.'
6 Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt som svigermoren hennes hadde befalt henne.
11 Jakob kysset Rachel og gråt høyt.
10 og også Rut, moabitteren, Mahlons hustru, har jeg kjøpt til min hustru, for å reise opp den dødes navn over hans arv, for at den dødes navn ikke skal bli utryddet blant sine brødre og fra porten i hans sted. Dere er vitner i dag.'
5 Da sa Boas: 'Den dagen du kjøper marken av Noomi, har du også kjøpt den fra Rut, moabitteren, avdødes hustru, for å reise opp den dødes navn over hans arv.'
15 Da hun reiste seg for å samle, befalte Boas de unge mennene: «La henne samle selv mellom kornbåndene, og gjør henne ikke skam.
14 Og hun lå ved føttene hans til morgenen og sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre, og han sa: 'La det ikke bli kjent at kvinnen har vært på treskeplassen.'
18 Og hun sa: 'Bli i ro, min datter, til du vet hvordan saken faller ut, for mannen vil ikke ha ro før han har fullført saken i dag.'
37 De gråt mye, omfavnet Paulus og kysset ham,