2 Samuelsbok 13:36
Akkurat da han hadde sagt dette, kom kongens sønner, hevet sine stemmer og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt bittert sammen.
Akkurat da han hadde sagt dette, kom kongens sønner, hevet sine stemmer og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt bittert sammen.
Og straks han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt, og kongen og alle hans tjenere gråt bittert.
Og knapt hadde han talt ferdig, se, da kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt med stor gråt.
Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
Så snart han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også høyt.
Og det skjedde, så snart han hadde sluttet å tale, at se, kongens sønner kom, løftet røsten og gråt; kongen og alle hans tjenere gråt svært.
Og det skjedde, så snart han hadde talt ferdig, at kongens sønner kom og løftet stemmen og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt meget sterkt.
Da han hadde sagt dette, så kom kongens sønner, gråtende høyt, og kongen og alle tjenerne hans gråt med en svært stor gråt.
Bare da han var ferdig med å tale, kom kongens sønner. De hevet sin stemme og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også, sterkt og lenge.
Da han sluttet å tale, kom kongens sønner og begynte å gråte høyt, mens kongen og alle hans tjenere også gråt bittert.
Så snart han hadde sluttet å snakke, kom kongens sønner, og de ropte og gråt, og både kongen og alle hans tjenere gråt dypt.
Da han sluttet å tale, kom kongens sønner og begynte å gråte høyt, mens kongen og alle hans tjenere også gråt bittert.
Da han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De løftet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt heftige, bitre tårer.
As he finished speaking, the king’s sons arrived, weeping loudly. The king and all his servants also wept bitterly.
Og det skede, der han havde endt at tale, see, da kom Kongens Sønner, og de opløftede deres Røst og græd, og Kongen ogsaa og alle hans Tjenere græd med en saare stor Graad.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
Da han avsluttet å snakke, kom kongens sønner, hevet stemmene og gråt. Kongen og alle hans tjenere gråt også meget høyt.
And it came to pass, as soon as he had finished speaking, that behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept bitterly.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
Det skjedde, så snart han var ferdig med å snakke, at se, kongens sønner kom, og løftet opp stemmen sin, og gråt; og kongen gråt også, og alle hans tjenere gråt veldig.
Og da han hadde avsluttet å snakke, kom kongens sønner inn og gråt høyt. Også kongen og alle hans tjenere brast i høylydt gråt.
Og det skjedde, så snart han hadde gjort slutt på å snakke, at se, kongens sønner kom, og de ropte og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt også sterkt.
Mens han snakket, kom kongens sønner med gråt og høye skrik, og kongen og alle hans tjenere gråt bitre tårer.
And whan he had ended his talkynge, the kynges children came, and lifte vp their voyce, and wepte. The kynge and all his seruauntes wepte also very sore.
And assoone as hee had left speaking, behold, the Kings sonnes came, & lift vp their voyces, and wept: and the King also and all his seruants wept exceedingly sore.
And assoone as he had left speaking, beholde the kinges sonnes came, & lyft vp their voyces, and wept: The king also & all his seruauntes wept exceedingly sore.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
It happened, as soon as he had made an end of speaking, that behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
And it cometh to pass at his finishing to speak, that lo, the sons of the king have come, and they lift up their voice, and weep, and also the king and all his servants have wept -- a very great weeping.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept: and the king also and all his servants wept very sore.
And it came to pass, as soon as he had made an end of speaking, that, behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept: and the king also and all his servants wept very sore. [
And while he was talking, the king's sons came, with weeping and loud cries: and the king and all his servants were weeping bitterly.
It happened, as soon as he had finished speaking, that behold, the king's sons came, and lifted up their voice, and wept. The king also and all his servants wept bitterly.
Just as he finished speaking, the king’s sons arrived, wailing and weeping. The king and all his servants wept loudly as well.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23To år senere holdt Absalom saueklipping i Baal-Hazor nær Efraim, og han inviterte alle kongens sønner.
24Absalom gikk til kongen og sa: "Din tjener har saueklipping. La kongen og hans tjenere bli med din tjener."
25Men kongen svarte Absalom: "Nei, sønn, vi vil ikke alle gå, for det ville være til byrde for deg." Selv om Absalom ba innstendig, ville han ikke gå, men velsignet ham.
26Absalom sa: "Om det ikke er mulig, la da min bror Amnon bli med oss." Kongen spurte: "Hvorfor skulle han gå med deg?"
27Absalom insisterte, og til slutt lot kongen Amnon og alle kongens sønner gå med ham.
28Absalom befalte sine tjenere: "Vær på vakt når Amnon blir glad av vinen og jeg sier til dere: 'Slå Amnon i hjel!' Da skal dere drepe ham. Vær ikke redde. Har jeg ikke befalt dere? Vær sterke og modige!"
29Absaloms tjenere gjorde med Amnon slik Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, sprang opp på sine muldyr og flyktet.
30Mens de fortsatt var på vei, nådde nyheten David: "Absalom har drept alle kongens sønner; det er ikke en eneste igjen."
31Kongen reiste seg, flerret klærne sine og kastet seg på jorden. Alle hans tjenere stod rundt ham med sønderrevne klær.
32Men Jonadab, sønn av Shimea, Davids bror, sa: "Min herre, kongen, bør ikke tro at de har drept alle kongens sønner. Bare Amnon er død. Dette har Absalom bestemt fra den dagen Amnon voldtok hans søster Tamar.
33Så, kongen min, må ikke ta det til hjertet med tanke på alle kongens sønner. Bare Amnon er død.
34Men Absalom flyktet. I mellomtiden løftet vaktmannen blikket og så, og se, mange mennesker kom oppover bakken på veien fra Horonaim.
35Jonadab sa til kongen: "Se, der kommer kongens sønner; det er som din tjener sa.
1Da ble kongen rystet og gikk opp på rommet over porten og gråt. Han sa mens han gikk: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
2Folk fortalte Joab: 'Kongen gråter og sørger over Absalom.'
3Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
4Og folket stjal seg inn i byen den dagen, slik som de folkene som skammer seg stjeler seg inn når de har flyktet i kamp.
5Kongen dekket ansiktet sitt og ropte med høy røst: 'Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!'
37Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihad, kongen av Gesur. Og David sørget over sin sønn Amnon alle de dagene.
38Absalom, derimot, hadde flyktet til Gesur og ble der i tre år.
39Kong David lengtet etter å gå til Absalom, for han hadde sluttet å sørge over Amnon, siden han var død.
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: «Riv deres klær i stykker, ta på sekkestrie, og sørg foran Abner.» Og kong David fulgte etter båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen hevet sin røst og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
33Kongen klaget over Abner og sa: «Måtte Abner dø slik en dåre dør?»
34«Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke lagt i lenker. Som man faller for ugjerningsmenn, falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
16Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Måtte Han se på saken og forsvare min sak og frikjenne meg fra din hånd.
11Da tok David tak i sine klær og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
4David og folket som var med ham, løftet sin røst og gråt til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
30David gikk opp Oljeberget, stegende opp mens han gråt, med hodet tildekket og barføtt. Alle som fulgte ham, hadde dekket til hodet og gikk opp gråtende.
33Joab gikk derfor til kongen og fortalte ham dette. Han kalte Absalom, og Absalom kom til kongen og bøyde seg lavt ned med ansiktet mot jorden foran kongen, og kongen kysset Absalom.
24David kom til Mahanaim, og Absalom krysset Jordan, han og hele Israels menn med ham.
10Alle stammene i Israel kranglet og sa: 'Kongen reddet oss fra våre fienders hånd, han utfridde oss fra filisternes hånd, men nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom.'
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn,
23Hele landet gråt høyt, og hele folkemengden gikk over, mens kongen gikk over Kedronbekken, og hele folkemengden gikk over mot veien til ørkenen.
13En budbringer kom til David og sa: 'Israelittenes hjerter har vendt seg til Absalom.'
5Kongen befalte Joab, Abisjai og Ittai: 'Vis hensyn til den unge Absalom.' Hele hæren hørte kongen gi dette påbudet til lederne om Absalom.
18På den syvende dagen døde gutten. Men Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at gutten var død, for de tenkte: 'Mens gutten levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at gutten er død? Han kan gjøre noe desperat.'
29Kongen spurte: 'Står det godt til med den unge Absalom?' Ahimaas svarte: 'Jeg så et stort oppstyr da Joab sendte kongens tjener av sted, men jeg vet ikke hva det dreide seg om.'
4Budene kom til Sauls Gibea og fortalte saken til folket. Da brast hele folket ut i gråt.
1Joab, sønn av Seruja, visste at kongens hjerte vendte seg mot Absalom.
32Kongen spurte kushitten: 'Står det godt til med den unge Absalom?' Kushitten svarte: 'Måtte alle mine herres kongens fiender og alle som reiser seg mot deg for å skade deg, få samme skjebne som den unge mannen.'
41Da gutten gikk, stod David opp fra sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
21Kongen sa til Joab: 'Se nå, jeg har gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom tilbake.'
20Absaloms tjenere kom til huset og sa til kvinnen: 'Hvor er Ahimaas og Jonatan?' Hun svarte dem: 'De har krysset vannet.' De lette, men fant dem ikke, og vendte tilbake til Jerusalem.
21Hans tjenere spurte ham: 'Hvorfor oppfører du deg slik? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som gutten er død, står du opp og spiser!'
9Nå, han har nok skjult seg i en av gravene eller på et annet sted. Hvis noen av dem blir drept først, vil den som hører det si: 'Det har vært et nederlag blant folket som følger Absalom.'