4 Mosebok 11:4
Blant folket hadde den blandede hopen lyst på mer. Israels barn begynte også å gråte og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'
Blant folket hadde den blandede hopen lyst på mer. Israels barn begynte også å gråte og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'
Den blandede hopen som var blant dem, ga etter for begjæret. Også israelittene gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemengden som var iblant dem, ble grepet av lyst; også Israels barn tok til å gråte og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Rabbelen som var blant dem, fikk sterk lyst, og også Israels barn begynte igjen å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?»
Hele folket som var blant dem, ble revet med av lengsel, og selv israelittene begynte å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?»
Og den blandede flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte å gråte igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Og den blandede folkemengden som var blant dem, begynte å lengte etter noe; og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemengden blant dem fikk en sterk lyst, og Israels barn begynte igjen å gråte og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Den sammensatte flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Og den blandede folkemengden blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte også å gråte igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Og den blandede mengden blant dem begynte å lengte etter kjøtt, og Israels barn gråt igjen og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'
Og den blandede folkemengden blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte også å gråte igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede flokken blant dem begynte å lengte intenst etter noe annet. Selv Israels barn begynte å gråte og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?'
The rabble among them began to crave other food, and the Israelites also started to weep again, saying, 'Who will give us meat to eat?
Og det menige Folk, som var midt iblandt dem, fik stor Begjærlighed; derfor begyndte ogsaa Israels Børn igjen at græde og sagde: Hvo vil give os Kjød at æde?
And the mixt multitude that was among them fell a lusting: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
Den sammensatte flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
And the mixed multitude that was among them fell to lusting, and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us meat to eat?
And the mixt multitude that was among them fell a lusting: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
Den blandede flokken blant dem lengtet sterkt, og også Israels barn gråt igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemengden som var blant dem, fikk stor lyst, og Israels barn vendte også tilbake og gråt og sa: 'Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkemassen blant dem begynte å begjære sterkt, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?
Den blandede folkegruppen som gikk med dem ble grepet av lyst, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
And the rascall people that was amonge them fell a lustynge And the childern of Ysrael also went to and wepte and sayde: who shall geue us flesh to eate?
Then the comon sorte of people yt was amoge them, fell a lustinge, and sat & wepte wt the children of Israel, and sayde: Who wyll geue vs flesh to eate?
And a nomber of people that was amog them, fell a lusting, and turned away, and the children of Israel also wept, and saide, Who shall giue vs flesh to eate?
And a number of people that was among them fell a lustyng, and turned them selues, and wept (euen as dyd also the chyldren of Israel) and sayd: who shall geue vs fleshe to eate?
¶ And the mixt multitude that [was] among them fell a lusting: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
The mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
And the rabble who `are' in its midst have lusted greatly, and the sons of Israel also turn back and weep, and say, `Who doth give us flesh?
And the mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
And the mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, Who shall give us flesh to eat?
And the mixed band of people who went with them were overcome by desire: and the children of Israel, weeping again, said, Who will give us flesh for our food?
The mixed multitude that was among them lusted exceedingly: and the children of Israel also wept again, and said, "Who will give us flesh to eat?
Complaints about Food Now the mixed multitude who were among them craved more desirable foods, and so the Israelites wept again and said,“If only we had meat to eat!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Hvor skal jeg få kjøtt fra å gi til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: 'Gi oss kjøtt, så vi kan spise.'
14Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
18Og til folket skal du si: 'Hellige dere til i morgen, og dere skal spise kjøtt. For dere har grått i Herrens hørsel og sagt: 'Hvem vil gi oss kjøtt å spise? For det var bedre for oss i Egypt.' Derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.'
2Hele menigheten av Israels barn knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
3Israels barn sa til dem: ‘Hadde vi bare dødd for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene og spiste brød til vi var mette. For dere har ført oss ut hit i ørkenen for å la hele menigheten dø av sult.’
4Da sa Herren til Moses: ‘Jeg skal la brød regne fra himmelen for dere. Folket skal gå ut og sanke dagsrasjonen for hver dag, så jeg kan prøve dem og se om de vil vandre etter min lov eller ikke.’
5Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken.
6Nå er vår sjel uttørket, det er ingenting, bare manna å se.
20men i en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres og blir avskyelig for dere. Fordi dere har forkastet Herren som er blant dere og grått for ham, og sagt: 'Hvorfor gikk vi ut fra Egypt?'
21Moses sa: 'Seks hundre tusen fotfolk er folket jeg er blant, og du har sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de skal spise i en måned.'
22Skal de slakte sauer og storfe for dem for at de skal få nok? Eller skal alle fiskene i havet samles for dem, så de får nok?
1Så løftet hele menigheten sin stemme og ropte høyt, og folket gråt den natten.
2Og alle Israels barn klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: 'Om vi bare hadde dødd i Egyptens land, eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!
3Hvorfor fører Herren oss til dette landet for å falle for sverdet? Våre koner og våre små barn vil bli krigsbytte. Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
4Og de sa til hverandre: 'La oss utnevne en leder og vende tilbake til Egypt.'
5Folket talte mot Gud og Moses: 'Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Vi har verken brød eller vann, og vi er lei av denne miserable maten.'
18De satte Gud på prøve i sitt hjerte, ved å kreve mat for sin lengsel.
31En vind kom fra Herren og brakte vaktler fra havet og spredte dem over leiren, en dagsmarsj på denne siden og en dagsmarsj på den andre siden, rundt hele leiren, omtrent to alen høyt over jorden.
32Folket reiste seg hele den dagen, hele natten og hele neste dag, og samlet vaktlene. Den minste samlet ti homer, og de bredte dem ut over leiren.
33Mens kjøttet ennå var mellom deres tenner, før det ble tygget, ble Herrens vrede opptent mot folket, og Herren slo dem med en veldig pest.
34Stedet ble kalt Kibrot-Hattaava, for der gravla de folket som hadde hatt lyst på kjøtt.
2Da klandret folket Moses og sa: 'Gi oss vann så vi kan drikke!' Moses svarte dem: 'Hvorfor klandrer dere meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?'
3Men folket tørstet der etter vann, og de klaget på Moses og sa: 'Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å drepe oss og våre barn og våre buskap med tørst?'
4Moses ropte til Herren og sa: 'Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er snart så de stener meg!'
8Moses sa: ‘Når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden og brød til morgenen, så dere blir mette, da har Herren hørt deres klager som dere retter mot ham. Hva er vi? Deres klager er ikke mot oss, men mot Herren.’
11Herren talte til Moses og sa:
12‘Jeg har hørt klagene fra Israels barn. Si til dem: Mellom skumringene skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mette av brød. Da skal dere vite at jeg er Herren deres Gud.’
29Så åt de og ble overmett, for han ga dem hva de ønsket.
30De mistet ikke sin lengsel, selv når maten fortsatt var i deres munn,
38En mangfoldig hop drog også opp med dem, samt sauer og storfe i store mengder.
3Folket klaget til Moses og sa: "Hadde vi bare dødd da våre brødre døde for Herrens ansikt!
4Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, for at vi og våre husdyr skal dø her?
14De ga seg til å begjære sterkt i ørkenen og fristet Gud i ødemarken.
15Da Israels barn så det, sa de til hverandre: ‘Hva er dette?’ For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: ‘Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.’
11De sa til Moses: 'Var det fordi det ikke fantes graver i Egypt at du førte oss hit for å dø i ørkenen? Hva har du gjort mot oss ved å føre oss ut av Egypt?'
1Folket begynte å klage åpenlyst om sin ulykke i Herrens øyne. Herren hørte det, og hans vrede ble opptent. Herrens ild brøt ut blant dem og fortærte de ytterste delene av leiren.
20«Se, han slo klippen, og vannet strømmet ut, bekker flommet, men kan han også gi brød eller skaffe kjøtt til sitt folk?»
31hvis folk i min krets ikke sa, 'Hvem har ikke blitt mett på hans kjøtt?'
24Folket klaget til Moses og sa: Hva skal vi drikke?
9Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen med den.
10Moses hørte folket gråte til sine familier, enhver ved inngangen til sitt telt. Herrens vrede ble svært opptent, og Moses syntes også det var ondt.
40De ba, og han sendte vakler, han mettet dem med himmelbrød.
27Dere murret i teltene deres og sa: I hat mot oss har Herren ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd, for å ødelegge oss.
27Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt klageropene fra Israels barn som de klager mot meg.
32Moses sa: ‘Dette er det som Herren har befalt: Fyll en omer med det og hold det til deres kommende generasjoner, så de kan se brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egyptens land.’