Ruts bok 1:16
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra å følge etter deg. For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Bøy meg ikke fra å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg; for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg, eller vende tilbake fra å følge deg: for dit du går, vil jeg gå; og hvor du blir, vil jeg bli: ditt folk skal være mitt folk, og din Gud min Gud:
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og dra bort fra deg; for dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Ruth svarte: 'Oppfordre meg ikke til å forlate deg eller snu om. For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk skal bli mitt folk, og din Gud min Gud.'
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke tving meg til å forlate deg eller vende tilbake fra deg, for dit du går vil jeg gå, og der du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
But Ruth replied, "Do not urge me to leave you or to turn back from following you. For wherever you go, I will go, and wherever you lodge, I will lodge. Your people will be my people, and your God will be my God.
Men Rut svarte: «Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Og Ruth sagde: Vær mig ikke imod, at jeg skulde forlade dig og vende tilbage fra dig; thi hvor du gaaer hen, der vil jeg gaae hen, og hvor du bliver om Natten, der vil jeg blive om Natten; dit Folk er mit Folk, og din Gud er min Gud.
And th said, Intreat me not to leave thee, or to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people shall be my people, and thy God my God:
Men Rut svarte: Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
And Ruth said, Do not urge me to leave you, or to turn back from following you: for where you go, I will go; and where you stay, I will stay: your people shall be my people, and your God my God:
And Ruth said, Intreat me not to leave thee, or to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people shall be my people, and thy God my God:
Rut sa, "Ikke tving meg til å forlate deg eller til å vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud;
Men Ruth svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg. For hvor du går vil jeg gå, og hvor du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra å følge deg. Hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: «Tving meg ikke til å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Ruth answered: Speake not to me therof, that I shulde forsake the, and turne backe from the: whithersoeuer thou goest, thither wil I go also: and loke where thou abydest, there wil I abide also: Thy people is my people, & thy God is my God.
And Ruth answered, Intreate mee not to leaue thee, nor to depart from thee: for whither thou goest, I will goe: and where thou dwellest, I will dwell: thy people shall be my people, and thy God my God.
And Ruth aunswered: Entreat me not to leaue thee, and to returne from after thee: for whyther thou goest, I will go also, & where thou dwellest, there I wil dwell: Thy people shalbe my people, and thy god my god:
And Ruth said, Intreat me not to leave thee, [or] to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people [shall be] my people, and thy God my God:
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
And Ruth saith, `Urge me not to leave thee -- to turn back from after thee; for whither thou goest I go, and where thou lodgest I lodge; thy people `is' my people, and thy God my God.
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
But Ruth said, Give up requesting me to go away from you, or to go back without you: for where you go I will go; and where you take your rest I will take my rest; your people will be my people, and your God my God.
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
But Ruth replied,“Stop urging me to abandon you! For wherever you go, I will go. Wherever you live, I will live. Your people will become my people, and your God will become my God.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik mot meg, og verre, hvis noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sa hun ikke mer.
19Så gikk de begge til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, ble hele byen satt i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?»
4De giftet seg med moabittiske kvinner; den ene het Orpa, og den andre het Rut. De bodde der i omtrent ti år.
5Så døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon, og kvinnen ble etterlatt, uten sine to sønner og uten sin mann.
6Da brøt hun opp med sine svigerdøtre og begynte reisen hjem fra Moabs land. Hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til sitt folk og gitt dem brød.
7Hun dro fra det stedet hvor hun hadde bodd, og hennes to svigerdøtre ble med henne. De tok veien tilbake til Juda.
8Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Gå tilbake, hver av dere til sin mors hus. Måtte Herren vise dere nåde, slik dere har vært gode mot de døde og mot meg.
9Måtte Herren gi dere hver en trygg hvileplass i huset til deres nye mann.» Så kysset hun dem, og de brast i gråt.
10De sa til henne: «Nei, vi ønsker å bli med deg til ditt folk.»
11Men Noomi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere følge meg? Har jeg enda sønner i mitt skjød som kan bli ektemenn for dere?»
12Vend tilbake, mine døtre! Gå, for jeg er for gammel til å gifte meg. Selv om jeg tenkte at jeg fortsatt har håp, og selv om jeg i natt fikk en mann og fødte sønner,
13skulle dere da vente til de blir voksne? Ville dere da avstå fra å gifte dere? Nei, mine døtre. Det er enda mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg hardt.»
14Da gråt de igjen kraftig. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut festet grepet om henne.
15Noomi sa: «Se, din svigerinne har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også, etter din svigerinne.»
19Svigermoren spurte henne: 'Hvor har du samlet aks i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som har brydd seg om deg!' Så fortalte Rut svigermoren sin hvor hun hadde arbeidet, og sa: 'Mannen som jeg arbeidet hos i dag, heter Boas.'
20Naomi sa til sin svigerdatter: 'Måtte han bli velsignet av Herren, han som ikke har sluttet å vise sin godhet både mot de levende og mot de døde!'
21Rut moabittinnen sa: 'Han sa også til meg: Hold deg til folket mitt helt til innhøstingen er over.'
22Naomi sa til sin svigerdatter Rut: 'Ja, min datter, det er godt at du går ut med hans tjenestepiker, så ingen skal volde deg noe på en annen åker.'
23Så holdt Rut seg til Boas' tjenestepiker og samlet aks til bygginnhøstingen var over. Og hun bodde hos sin svigermor.
7Hun sa: 'La meg få samle aks og plukke dem blant kornbåndene etter høstfolkene.' Siden har hun vært her fra morgenen av til nå med bare en kort pause.'
8Boas sa til Rut: 'Hør, min datter! Ikke gå for å samle aks på en annen åker, og gå ikke herfra, men vær her sammen med mine tjenestepiker.'
9Se hvilken åker de høster på og følg etter dem. Jeg har sagt til tjenerne at de ikke må røre deg. Hvis du blir tørst, så gå til vannkrukkene og drikk det tjenerne har fylt opp.'
10Rut bøyde seg ned med ansiktet mot jorden og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du vil legge merke til meg som er en fremmed?'
11Boas svarte henne: 'Alt det du har gjort for din svigermor etter din manns død, er blitt fortalt meg, hvordan du forlot din far og mor og ditt hjemland og dro til et folk som du ikke kjente.'
2Rut moabittinnen sa til Naomi: 'La meg gå ut på markene for å samle aks etter dem som viser meg velvilje.' Naomi svarte henne: 'Gå, min datter.'
3Så gikk hun av sted, kom til en åker og begynte å samle aks etter høstfolkene. Det viste seg at det var på den delen av åkeren som tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
9Han spurte: "Hvem er du?" Hun svarte: "Jeg er Ruth, din tjenestekvinne. Bre dækslet over min tjenestekvinne, for du er min gjenløser."
10Han sa: "Velsignet er du av Herren, min datter. Du har vist enda større troskap nå enn før, ved ikke å løpe etter unge menn, enten de er rike eller fattige."
5Hun svarte henne: "Alt du sier til meg, vil jeg gjøre."
10Og også Rut, moabittkvinnen, Mahlons enke, har jeg kjøpt som kone for å bevare den dødes navn i hans eiendom. Slik skal ikke den dødes navn bli utslettet fra hans brødre eller fra hans hjemby. Dere er vitner i dag.'
11Da sa hele folkemengden som var ved byporten, sammen med de eldste: 'Vi er vitner. Måtte Herren la kvinnen som kommer inn i ditt hus bli som Rakel og Lea, som bygde Israel. Måtte du handle med velvilje i Efrata og få et kjent navn i Betlehem!'
1Naomi, svigermoren, sa til henne: "Min datter, skal jeg ikke lete etter et trygt sted for deg, hvor du kan trives?"
22Så vendte Noomi tilbake, og med henne Rut, den moabittiske svigerdatteren hennes, som kom tilbake fra Moabs land. De kom til Betlehem i begynnelsen av innhøstingen.
16Da hun kom til sin svigermor, sa denne: "Hvordan gikk det, min datter?" Hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
13Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone. Da han gikk inn til henne, ga Herren henne å bli gravid, og hun fødte en sønn.
14Kvinnene sa til Noomi: 'Lovet være Herren, som ikke har latt deg mangle en gjenløser i dag! Måtte hans navn bli kjent i Israel!'
38men du skal gå til min fars hus, til min slekt, og finne en hustru til min sønn.’
39Men jeg sa til min herre: ‘Kanskje kvinnen ikke vil følge meg.’
16Men dersom han sier til deg: 'Jeg vil ikke gå fra deg' – fordi han elsker deg og huset ditt og har det godt hos deg –
30Men han svarte: Jeg vil ikke dra, men jeg vil returnere til mitt eget land og til min egen slekt.
31Da sa Moses: Ikke forlat oss, for du vet hvor vi skal slå leir i ørkenen, og du skal være våre øyne.
32Hvis du blir med oss, vil vi gi deg av den godhet som Herren vil vise mot oss.
20Du kom i går, og skal jeg i dag la deg dra hit og dit med oss? Jeg går dit jeg skal. Gå tilbake og ta med deg dine brødre. Måtte HERREN vise deg godhet og trofasthet.»
5Boas spurte sin tjenestegutt, som var satt over høstfolkene: 'Hvem er denne unge kvinnen som samler aks her?'
15Se, jeg er med deg. Jeg vil bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. Jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovet deg.
13Hun sa: 'Måtte jeg finne nåde i dine øyne, herre, for du har trøstet meg med vennlige ord og talt varmt til din tjenerinne, selv om jeg ikke er som en av dine tjenestejenter.'
5Da sa Boas: 'Når du kjøper marken fra Noomi, må du også kjøpe Rut, moabittkvinnen, enken etter den avdøde, for å bevare hans navn i eiendommen.'
30Men guttens mor sa: 'Så sant Herren lever og så sant du selv lever, jeg forlater deg ikke.' Da sto han opp og fulgte etter henne.