Apostlenes gjerninger 4:21
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket. For alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket. For alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, løslot de dem, siden de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde hendt.
De truet dem ytterligere og lot dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket; alle priste nemlig Gud for det som hadde hendt.
Så da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke fant noe grundlag for å straffe dem, på grunn av folket; for alle mennesker herliggjorde Gud for det som var skjedd.
De truet dem, men de løslot dem, for de fant ikke noen mulighet til å straffe dem på grunn av folket; for alle æret Gud for det som hadde skjedd.
Så når de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, da de ikke kunne finne noen måte å straffe dem på, fordi folket priset Gud for det som var gjort.
Etter å ha truet dem enda mer, slapp de dem fri, siden de ikke fant noen grunn til å straffe dem, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem ytterligere, lot de dem gå, siden de ikke fant noe grunnlag for straff på grunn av folket. For alle priste Gud for hva som var skjedd.
Så truet de dem ytterligere, men lot dem gå. De fant nemlig ingen måte å straffe dem på, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Så truet de dem enda mer, men slapp dem fri, uten å finne noe de kunne straffes for, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de truet dem videre, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle lovpriste Gud for det som var gjort.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter at de hadde truet dem enda mer, lot de dem gå; for de fant ikke hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter å ha truet dem mer, lot de dem gå fri, da de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
After further threats, they let them go, finding no way to punish them because of the people, since they were all glorifying God for what had happened.
Da truet de dem enda en gang og løslot dem, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket, for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Men de truede dem fremdeles og lode dem løs, der de ikke fandt, hvorledes de skulde straffe dem, for Folkets Skyld; thi Alle lovede Gud for det, som var skeet.
So when they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people, since all glorified God for what had been done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all men glorified God for that which was done.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, for de fant ingen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.
De truet dem enda mer og lot dem gå, da de ikke fant noe å kunne straffe dem for, på grunn av folket, fordi alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Etter å ha truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
Da de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, uten å finne noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som hadde skjedd.
So threatened they them and let them goo and founde no thinge how to punysshe them because of the people. For all me lauded God for the myracle which was done:
But they threatened them, and let them go, and founde nothinge how to punyshe them because of ye people: for they all praysed God because of that, which was done.
So they threatened them, and let them goe, and found nothing how to punish them, because of the people: for all men praised God for that which was done.
So threatned they them, and let them go, and founde nothyng how to punishe them, because of the people: For all men praysed God, because of that which was done.
So when they had further threatened them, they let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people: for all [men] glorified God for that which was done.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
And they having further threatened `them', let them go, finding nothing how they may punish them, because of the people, because all were glorifying God for that which hath been done,
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And they, when they had further threatened them, let them go, finding nothing how they might punish them, because of the people; for all men glorified God for that which was done.
And when they had said more sharp words to them, they let them go, not seeing what punishment they might give them, because of the people; for all men were giving praise to God for what had taken place.
When they had further threatened them, they let them go, finding no way to punish them, because of the people; for everyone glorified God for that which was done.
After threatening them further, they released them, for they could not find how to punish them on account of the people, because they were all praising God for what had happened.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Da de så Peters og Johannes' frimodighet og oppdaget at de var ulærte og enkle menn, undret de seg, og de kjente dem igjen som noen som hadde vært sammen med Jesus.
14Og da de så mannen som var blitt helbredet stå der sammen med dem, kunne de ikke motsi det.
15Men etter at de hadde beordret dem til å forlate rådsrommet, diskuterte de med hverandre
16og sa: «Hva skal vi gjøre med disse mennene? For det er åpenbart for alle som bor i Jerusalem at et betydelig mirakel har skjedd ved dem, og vi kan ikke nekte det.
17Men for at det ikke skal spre seg ytterligere blant folket, la oss kraftig true dem, slik at de ikke taler til noen flere i dette navnet.»
18Og de kalte dem inn og beordret dem å ikke tale eller lære i Jesu navn.
19Men Peter og Johannes svarte dem: «Bedøm selv om det er riktig for Gud at vi adlyder dere mer enn Gud.
20For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
39Men er det av Gud, kan dere ikke styrte det; ellers kan dere til og med bli funnet å kjempe mot Gud.
40De var enige med ham, og da de hadde kalt apostlene inn igjen, ga de dem stokkeslag og forbød dem å tale i Jesu navn og lot dem gå.
41Og de dro bort fra rådets nærvær, gledet seg over at de var funnet verdige til å lide skam for hans navns skyld.
22For mannen som denne mirakuløse helbredelsen var utført på, var over førti år gammel.
23Etter at de var løslatt, vendte de tilbake til sine egne og fortalte alt det som overprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24Da de hørte dette, hevet de sin stemme til Gud med enstemmighet og sa: «Herre, du er Gud, som har skapt himmelen, jorden, havet og alt som er i dem,
3Derfor ble de der lenge og talte frimodig i Herren, som vitnet om sitt nådeord og tillot at tegn og under ble gjort ved deres hender.
7De stilte dem i midten og spurte: «Ved hvilken kraft eller i hvilket navn har dere gjort dette?»
8Da sa Peter, fylt med Den Hellige Ånd, til dem: «Folkets ledere og Israels eldste,
9dersom vi i dag blir undersøkt for en god gjerning mot en syk mann, ved hvilken kraft han er blitt helbredet,
35Da det ble dag, sendte dommerne konstablene og sa: «La disse mennene gå.»
24Og de priste Gud for det som skjedde med meg.
25Så kom en og fortalte dem: Se, de mennene dere satte i fengsel, står i tempelet og lærer folket.
26Da gikk tempelvakten med tjenestemennene, og førte dem uten vold, for de fryktet folket, for å unngå å bli steinet.
27Og da de hadde ført dem frem, stilte de dem foran rådet, og øverstepresten spurte dem:
9Og alle folket så ham gå omkring og lovprise Gud.
10Da kjente de ham igjen som den mannen som pleide å sitte og tigge ved Den vakre porten til tempelet. De ble fylt av undring og forbauselse over det som hadde skjedd med ham.
11Mens den helbredede mannen holdt seg nær til Peter og Johannes, kom alle folket løpende til dem i Salomos søylehall, svært undrende.
12Da Peter så dette, tok han til orde og sa til folket: Israelitter, hvorfor undrer dere dere over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss som om vi ved egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at denne mannen kunne gå?
22Folkemassene reiste seg samlet mot dem, og dommerne rev klærne av dem og befalte at de skulle piskes.
23Etter å ha gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og beordret vokteren til å passe nøye på dem.
18Med dette med nød og neppe hindret de folk fra å ofre til dem.
31Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og talte Guds ord med frimodighet.
27Da de kom dit og hadde samlet menigheten, fortalte de alt Gud hadde gjort med dem, og hvordan han hadde åpnet troens dør for hedningene.
21Da de hørte dette, gikk de inn i tempelet ved morgengry og lærte. Men øverstepresten kom, og de som var med ham, kalte sammen rådet og hele de eldste av Israels barn, og sendte til fengselet for å få dem brakt.
22Men da tjenestemennene kom og ikke fant dem i fengselet, vendte de tilbake og fortalte det,
3De grep dem og satte dem i arrest til neste dag, for det var allerede kveld.
46For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud. Da svarte Peter:
13Ingen andre våget å slutte seg til dem, men folket holdt dem høyt.
4Da de kom til Jerusalem, ble de tatt imot av menigheten, apostlene og de eldste. De fortalte alt Gud hadde gjort med dem.
20Da de hørte dette, priste de Herren, og sa til ham: 'Du ser, bror, hvor mange tusen jøder som har kommet til troen, og de er alle nidkjære for loven.'
43Straks kunne han se, og han fulgte Jesus og priste Gud. Og hele folket som så det, lovpriste Gud.
33Etter å ha oppholdt seg der en tid, ble de sendt bort i fred fra brødrene til apostlene.
53Og de var stadig i templet og priste og lovet Gud. Amen.
29Og nå, Herre, se deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,
39Så kom de og bønnfalt dem, og førte dem ut, og ba dem om å forlate byen.
21De sa til ham: «Vi har ikke mottatt noen brev fra Judea om deg, og ingen av brødrene som har kommet, har fortalt eller sagt noe ondt om deg.
40For vi er i fare for å bli anklaget for opprør for det som skjedde i dag, siden det ikke er noen grunn til å rettferdiggjøre denne samlingen.
29Da svarte Peter og de andre apostlene: Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.
12Da ble hele forsamlingen stille, og de lyttet til Barnabas og Paulus som fortalte hvilke tegn og under Gud hadde utført blant hedningene ved dem.
4De svarte ikke. Da tok han mannen, helbredet ham og lot ham gå.
8Men da folkemengdene så det, undret de seg og priste Gud, som hadde gitt slik makt til mennesker.