2 Mosebok 33:18
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Han sa: Vis meg din herlighet, jeg ber deg.
Han sa: La meg få se din herlighet!
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Moses sa: "Vis meg Din herlighet!"
Moses sa: Jeg ber deg, la meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: Kjære, la meg få se din herlighet.
Da sa Moses: La meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses svarte: «Jeg ber deg, vis meg din herlighet.»
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: «Vis meg din herlighet!»
Then Moses said, 'Please show me Your glory.'
Da sa Moses: 'Kjære, la meg få se din herlighet.'
Men han sagde: Kjære, lad mig see din Herlighed.
And he said, I beseech you, show me your glory.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Moses sa: «Vis meg din herlighet.»
Og han sa: 'Vis meg din herlighet.'
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Og Moses sa: Å, Herre, la meg få se din herlighet.
And he sayde: I besech the, shewe me thi glorye:
He sayde: Oh let me the se thy glory.
Againe he sayde, I beseech thee, shewe me thy glory.
And he sayde: I beseche thee shewe me thy glorie.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
He said, "Please show me your glory."
And he saith, `Shew me, I pray Thee, Thine honour;'
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And Moses said, O Lord, let me see your glory.
He said, "Please show me your glory."
And Moses said,“Show me your glory.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Og Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Før dette folket opp. Men du har ikke latt meg få vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne.
13Så ber jeg deg, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, vis meg din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne. Tenk på at dette folket er ditt folk.
14Og han sa: Mitt nærvær skal gå med deg, og jeg vil gi deg hvile.
15Da sa Moses til ham: Hvis ditt nærvær ikke går med oss, så la oss ikke dra herfra.
16For hvordan skal det være kjent at jeg og ditt folk har funnet nåde for dine øyne, hvis ikke du går med oss? Da vil vi være skilt ut, jeg og ditt folk, fra alle folkene som er på jordens overflate.
17Og Herren sa til Moses: Jeg vil også gjøre dette som du har bedt om, for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.
19Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå foran deg, og jeg vil forkynne Herrens navn for deg, og være nådig mot den jeg vil være nådig, og vise barmhjertighet mot den jeg vil vise barmhjertighet.
20Og han sa: Du kan ikke se mitt ansikt, for intet menneske kan se meg og leve.
21Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på en klippe.
22Og det skal skje, mens min herlighet går forbi, at jeg vil sette deg i en fjellkløft og dekke deg med min hånd mens jeg går forbi.
23Og jeg vil ta bort hånden min, og du skal se min rygg, men mitt ansikt skal ikke ses.
17Da sa han til ham: Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, vis meg et tegn på at det er du som taler med meg.
3Moses sa: «Jeg vil nå gå bort og se dette store synet, hvorfor busken ikke brenner opp.»
4Da Herren så at han gikk bort for å se det, ropte Gud til ham midt ut av busken og sa: «Moses, Moses.» Og han svarte: «Her er jeg.»
5Og han sa: «Kom ikke nærmere. Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.»
6Videre sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet sitt, for han var redd for å se på Gud.
6Og Moses sa: Dette er det Herren har befalt dere å gjøre, og Herrens herlighet vil vise seg for dere.
17Jeg bønnfaller deg nå, la min Herres makt være stor, etter som du har sagt:
6Moses og Aaron forlot forsamlingen og gikk til inngangen til møteteltet, hvor de falt på sine ansikter, og Herrens herlighet viste seg for dem.
8Da skyndte Moses seg, bøyde hodet mot jorden og tilba.
9Og han sa: Har jeg funnet nåde for dine øyne, Herre, ber jeg deg, la Herren bli med oss; for det er et hardnakket folk; og tilgi vår misgjerning og vår synd, og ta oss til din arv.
5Og Herren steg ned i skyen, sto sammen med ham der, og utropte Herrens navn.
6Herren gikk forbi ham og utropte: Herren, Herren Gud, barmhjertig og nådig, langmodig og rik på godhet og sannhet,
11Men Moses bønnfalt Herren sin Gud: 'Herre, hvorfor brenner din vrede mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og sterk hånd?'
2For å se din makt og din herlighet, slik jeg har sett deg i helligdommen.
31Da Moses så det, undret han seg over synet, og da han nærmet seg for å se bedre, kom Herrens stemme til ham.
32Jeg er fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skalv Moses og våget ikke å se.
25La meg, jeg ber deg, gå over og se det gode landet som ligger bortenfor Jordan, det gode fjellet og Libanon.
13Moses sa til Herren: Da vil egypterne høre det, for du førte dette folket opp fra dem med din kraft.
15Hvis du behandler meg slik, så drep meg, jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne. La meg ikke se min elendighet.
3Han sa: Min Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, ber jeg deg, gå ikke forbi din tjener.
4Vis meg dine veier, Herre; lær meg dine stier.
15Moses talte til Herren og sa,
16Slik som du ønsket av Herren din Gud ved Horeb dagen for forsamlingen, da du sa: La meg ikke høre Herrens, min Guds, stemme igjen, og la meg ikke se denne store ilden mer, for at jeg ikke skal dø.
1Og HERREN talte til Moses og sa:
23Og jeg ba til Herren på den tiden og sa:
25Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
3Måtte Herren din Gud vise oss veien vi skal gå, og hva vi skal gjøre.»
32'Likevel, hvis du vil tilgi deres synd—; men hvis ikke, ber jeg deg om å utslette meg fra boken du har skrevet.'
8Da du sa: «Søk mitt ansikt,» sa hjertet mitt til deg: «Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke.»
19Jeg ber deg, tilgi dette folkets misgjerning i samsvar med din store miskunn, som du har tilgitt dette folket helt fra Egypt til nå.
11Og Herren talte til Moses og sa:
2Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren.
1Og Herren talte til Moses og sa:
13Men han sa: Å, Herre, send heller hvem du vil sende.
34Da dekket skyen menighetens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet.
35Moses kunne ikke gå inn i menighetens telt, fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet.
11Moses sa til Gud: «Hvem er jeg at jeg skulle gå til farao og føre Israels barn ut av Egypt?»
16Herrens herlighet hvilte over Sinai-fjellet, og skyen dekket det i seks dager; den syvende dagen ropte Gud til Moses fra skyen.