1Etter fjorten år dro jeg igjen opp til Jerusalem med Barnabas, og tok også Titus med meg.
2Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem for dem evangeliet som jeg forkynte blant de ikke-jødiske folk, men privat til de som var anerkjent, for at jeg ikke skulle løpe, eller allerede hadde løpt, forgjeves.
3Men ikke engang Titus, som var med meg, ble tvunget til å bli omskåret, selv om han var greker.
4Dette var på grunn av falske brødre som hadde sneket seg inn for å spionere på vår frihet som vi har i Kristus Jesus, for å gjøre oss til slaver.
5Men vi ga ikke etter for dem, ikke engang for en time, slik at sannheten i evangeliet kunne forbli hos dere.
6Men fra de som virket å ha en viss posisjon (hvordan de var, gjør ingen forskjell for meg, Gud gjør ikke forskjell på folk), de betydde ingenting nytt for meg.
7Snarere tvert om, da de så at evangeliet for de uomskårne var betrodd meg, slik evangeliet for de omskårne var betrodd Peter,
8(for han som virket kraftfullt i Peter for aposteltjenesten blant de omskårne, virket også kraftfullt i meg overfor de ikke-jødiske folk),
9og da Jakob, Kefas og Johannes, som ble ansett som søyler, erkjente nåden som var gitt meg, rakte de meg og Barnabas fellesskapets høyre hånd, så vi skulle gå til de ikke-jødiske, og de til de omskårne.
10De ba oss bare huske på de fattige, noe jeg også ivrig har gjort.
11Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
12For før noen kom fra Jakob, spiste han med ikke-jødene, men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg adskilt av frykt for dem som var av de omskårne.
13Og de andre jødene hyklet også med ham, så selv Barnabas ble dratt med av deres hykleri.