Jobs bok 21:5
Se på meg, og bli forundret, og legg hånden over munnen.
Se på meg, og bli forundret, og legg hånden over munnen.
Se på meg og bli slått av undring; legg hånden over munnen.
Vend dere mot meg og bli forferdet; legg hånden over munnen.
Vend dere til meg og bli forferdet; legg hånden over munnen.
Se på meg og bli nervøs; legg hånden over munnen din.
Se på meg og bli forbløffet, og legg hånden over munnen.
Se på meg, bli forundret, og hold hånden over munnen.
Se på meg og bli forskrekket, og legg hånden over munnen.
Vend ansiktet mot meg og bli forskrekket, og legg hånden over munnen.
Se på meg og bli forundret, legg hånden over munnen.
Merk mine ord, bli forundret, og legg hånden over munnen.
Se på meg og bli forundret, legg hånden over munnen.
Se på meg og vær forferdet, og legg hånden på munnen.
Look at me and be appalled, and lay your hand over your mouth.
Se på meg og bli forferdet, og legg hånden på munnen.
Vender eders Ansigter til mig og bliver forskrækkede, og lægger Haanden paa Munden.
Look at me and be astonished, and place your hand over your mouth.
Mark me, and be astonished, and lay your hand upon your mouth.
Se på meg, og bli forundret. Legg hånden over munnen.
Se på meg og bli forbløffet, og legg hånden på munnen.
Se på meg og forundres, og legg hånden på munnen.
Se på meg og bli forundret, legg hånden på munnen.
Mark{H6437} me, and be astonished,{H8074} And lay{H7760} your hand{H3027} upon your mouth.{H6310}
Mark{H6437}{(H8798)} me, and be astonished{H8074}{(H8713)}, and lay{H7760}{(H8798)} your hand{H3027} upon your mouth{H6310}.
Marck me well, be aba?shed, and laye youre hade vpon youre mouth.
Marke mee, and be abashed, and lay your hand vpon your mouth.
Marke me well and be abashed, and lay your hande vpon your mouth.
Mark me, and be astonished, and lay [your] hand upon [your] mouth.
Look at me, and be astonished. Lay your hand on your mouth.
Turn unto me, and be astonished, And put hand to mouth.
Mark me, and be astonished, And lay your hand upon your mouth.
Mark me, and be astonished, And lay your hand upon your mouth.
Take note of me and be full of wonder, put your hand on your mouth.
Look at me, and be astonished. Lay your hand on your mouth.
Look at me and be appalled; put your hands over your mouths.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
31 Vær oppmerksom, hør på meg: hold fred, og jeg vil tale.
6 Når jeg husker, blir jeg redd, og skjelving griper min kropp.
32 Hvis du har opptrådt uklokt ved å heve deg selv, eller hvis du har tenkt noe ondt, legg hånden på munnen.
4 Se, jeg er uviktig; hva skal jeg svare deg? Jeg vil legge hånden min over munnen.
16 Folkene skal se og bli beskjemmet over all sin makt; de skal legge hånden på munnen, deres ører skal bli døve.
2 Hør nøye på min tale, og la dette være deres trøst.
3 La meg få tale, og etter at jeg har snakket, kan dere gjøre narr.
4 Hva meg angår, er min klage rettet mot mennesker? Og om det var slik, hvorfor skulle ikke min ånd bli urolig?
19 Hvem vil føre sak mot meg? For nå, hvis jeg tier, vil jeg gi opp ånden.
20 Bare ikke to ting gjør mot meg: da vil jeg ikke skjule meg for deg.
21 Trekk din hånd langt fra meg, og la ikke din ærefrykt gjøre meg redd.
13 Vær stille, la meg være i fred, så jeg kan tale, og la det som skjer med meg komme.
14 Hvorfor skal jeg risikere alt jeg har og sette livet mitt i mine egne hender?
9 Fyrstene sluttet å tale, og la hånden på sin munn.
12 Hvorfor lar ditt hjerte deg rive med, og hva blunker dine øyne til,
13 slik at du vender din ånd mot Gud og lar slike ord slippe ut av din munn?
27 Og mitt hjerte hemmelig ble forført, eller min munn har kysset min hånd:
5 Men om bare Gud ville tale, og åpne sine lepper mot deg;
10 Fjern ditt slag fra meg; jeg er fortært av slaget fra din hånd.
5 Måtte dere holde helt stille! Det ville være deres visdom.
6 Hør nå på min argumentasjon, og lytt til hvordan jeg taler.
20 Skal det fortelles ham at jeg taler? Hvis en mann taler, vil han helt sikkert bli slukt.
1 Også ved dette skjelver mitt hjerte og beveger seg ut av sin plass.
2 Lytt nøye til lyden av hans stemme og lyden som går ut av hans munn.
5 Hvis dere virkelig vil opphøye dere mot meg og anklage meg for min vanære,
24 Lær meg, så vil jeg tie stille: og få meg til å forstå hvor jeg har feilet.
21 Dette har du gjort, og jeg tidde; du trodde jeg var som deg selv. Men jeg vil irettesette deg og stille det fram for dine øyne.
21 Ha medynk med meg, ha medynk med meg, dere mine venner; for Guds hånd har rørt ved meg.
2 Jeg var stum av stillhet, jeg holdt min fred, selv fra det gode; og min sorg ble vekket.
21 Hør nå dette, dere tåpelige folk som er uten innsikt; som har øyne, men ikke ser, som har ører, men ikke hører:
5 Frykt og skjelving har kommet over meg, og gru har overveldet meg.
5 Du omgir meg både bakfra og forfra, og du har lagt din hånd på meg.
8 Sannelig, du har talt i min hørsel, og jeg har hørt ordene dine si,
15 Da han talte slik til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
3 Skal dine løgner få folk til å tie? Og når du spotter, skal ingen gjøre deg skamfull?
4 Hør, jeg ber deg, og jeg vil tale: jeg vil spørre deg, og du skal svare meg.
17 Jeg vil vise deg, hør meg; og det jeg har sett, vil jeg uttale,
21 Folk lyttet til meg, ventet og tidde stille ved mitt råd.
5 Hvis du kan svare meg, sett dine ord i rekkefølge foran meg, reis deg opp.
7 Så hør på meg nå, dere barn, og gå ikke bort fra ordene fra min munn.
14 Jeg er som en mann som ikke hører, og i hvis munn det ikke finnes noen motargumenter.
3 Sett en vakt, HERRE, foran min munn; vokt dørens port på mine lepper.
33 Hvis ikke, lytt til meg: hold fred, og jeg skal lære deg visdom.
15 De ble forbløffet, de svarte ikke mer; de holdt opp med å snakke.
3 Legg frem nå, gi meg en garanti hos deg; hvem er det som vil slå hender med meg?
2 Se, nå har jeg åpnet min munn, tungen min har talt i munnen min.
22 Dette har du sett, Herre: Ti ikke; Herre, vær ikke langt fra meg.
5 Jeg ville høre ordene han ville svare meg med, og forstå hva han ville si til meg.
6 La ikke din munn føre til at ditt legeme synder; og si ikke foran engelen at det var et feilgrep: hvorfor skulle Gud bli vred på din røst og ødelegge det du har arbeidet for?
22 Motta, ber jeg deg, loven fra hans munn, og legg hans ord på ditt hjerte.