Nehemja 5:7
Så rådførte jeg meg med meg selv, og irettesatte de edle og lederne, og sa til dem: Dere krever renter, hver av sin bror. Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
Så rådførte jeg meg med meg selv, og irettesatte de edle og lederne, og sa til dem: Dere krever renter, hver av sin bror. Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
Jeg tenkte nøye over det, og jeg irettesatte stormennene og lederne og sa til dem: Dere tar rente av hver deres bror! Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.
Jeg rådførte meg med meg selv og gikk i rette med stormennene og embetsmennene og sa til dem: «Dere krever renter av hver og en av sin bror!» Så sammenkalte jeg en stor forsamling mot dem.
Jeg overveide saken og gikk i rette med de fornemme og styresmennene. Jeg sa til dem: «Dere krever rente, hver av sin bror.» Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.
Jeg overveide saken i mitt hjerte, og klandret de rike og myndighetene. Jeg sa til dem: 'Dere krever renter av deres egne brødre!' Så samlet jeg en stor forsamling mot dem.
Jeg tenkte over saken og irettesatte edlene og lederne, og sa til dem: "Dere krever renter, hver og én av sin bror!" Og jeg samlet en stor forsamling mot dem.
Jeg overveide saken grundig og irettesatte de fremstående mennene og lederne, og sa til dem: Vil dere legge et slikt åk på deres brødre? Og jeg holdt en stor forsamling mot dem.
Så jeg tenkte over saken, og jeg irettesatte de ledende, og sa til dem: Dere tar rente fra hverandre, hver av sin bror. Og jeg samlet en stor forsamling mot dem.
Jeg gransket meg selv og irettesatte de ledende mennene og embetsmennene. Jeg sa til dem: 'Dere krever renter av hverandre.' Så innkalte jeg en stor forsamling mot dem.
Da rådførte jeg meg med meg selv og bebreidet de fornemme og lederne, og sa til dem: Dere krever renter hver av sin bror. Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
I took counsel with myself, and then I confronted the nobles and officials, saying to them, 'You are exacting interest from your own people!' So I called together a large assembly to deal with them.
Deretter grunnet jeg og tilga de adelige og ledende, og sa til dem: 'Dere krever urimelige renter fra hver sin bror.' Og jeg innkalte en stor forsamling mot dem.
Da rådførte jeg meg med meg selv og bebreidet de fornemme og lederne, og sa til dem: Dere krever renter hver av sin bror. Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
Jeg tenkte nøye over saken, og konfronterte de øverste og lederne og sa til dem: «Dere krever renter av deres egne brødre!» Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.
Jeg tenkte over saken, og deretter utfordret jeg de adelige og lederne og sa til dem: 'Dere tar rente av hverandre!' Jeg samlet en stor forsamling mot dem.
Og mit Hjerte beknyttedes udi mig, at jeg trættedes med de Ypperste og Forstanderne og sagde til dem: Ville I lægge et Paalæg, den Ene paa den Anden? og jeg førte en stor Forsamling mod dem.
Then I consulted with myself and rebuked the nobles and rulers, and said to them, You are charging interest, each one from his brother. And I called a great assembly against them.
Then I consulted with myself, and I rebuked the nobles, and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I set a great assembly against them.
Deretter tenkte jeg over saken, og jeg irettesatte stormennene og lederne og sa til dem: Dere krever renter, hver fra sin bror! Jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.
og jeg besluttet meg selv, og jeg anklaget de frie mennene og lederne og sa til dem, 'Dere krever rente av hverandre;' og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem,
Jeg tenkte grundig over saken og talte anklagende til stormennene og lederne og sa til dem: Dere pålegger rente, hver mann mot sin bror. Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.
Og etter å ha tenkt over det, protesterte jeg til høvdingene og lederne og sa til dem: Hver og en av dere tar renter fra sin landsmann. Og jeg samlet en stor protestforsamling.
Then I consulted{H4427} with myself,{H3820} and contended{H7378} with the nobles{H2715} and the rulers,{H5461} and said{H559} unto them, Ye exact{H5383} usury,{H4855} every one{H376} of his brother.{H251} And I held{H5414} a great{H1419} assembly{H6952} against them.
Then I consulted{H4427}{(H8735)} with myself{H3820}, and I rebuked{H7378}{(H8799)} the nobles{H2715}, and the rulers{H5461}, and said{H559}{(H8799)} unto them, Ye exact{H5378}{(H8801)}{(H8678)}{H5383}{(H8802)}{(H8675)}{H5375}{(H8802)} usury{H4855}, every one{H376} of his brother{H251}. And I set{H5414}{(H8799)} a great{H1419} assembly{H6952} against them.
and I aduysed so in my mynde, yt I rebuked the councelers, and the rulers, and sayde vnto them: Wyl ye requyre vsury one of another? And I broughte a greate congregacion agaynst them,
And I thought in my minde, and I rebuked the princes, and the rulers, and saide vnto them, You lay burthens euery one vpon his brethren: and I set a great assemblie against them,
And I aduised so in my minde, that I rebuked the counsellers and the rulers, and saide vnto them: Euery one of you layeth great burdens vpon his brother. And I brought a great congregation against them,
Then I consulted with myself, and I rebuked the nobles, and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I set a great assembly against them.
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said to them, You exact usury, everyone of his brother. I held a great assembly against them.
and my heart reigneth over me, and I strive with the freemen, and with the prefects, and say to them, `Usury one upon another ye are exacting;' and I set against them a great assembly,
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I held a great assembly against them.
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said unto them, Ye exact usury, every one of his brother. And I held a great assembly against them.
And after turning it over in my mind, I made a protest to the chiefs and the rulers, and said to them, Every one of you is taking interest from his countryman. And I got together a great meeting of protest.
Then I consulted with myself, and contended with the nobles and the rulers, and said to them, "You exact usury, everyone of his brother." I held a great assembly against them.
I considered these things carefully and then registered a complaint with the wealthy and the officials. I said to them,“Each one of you is seizing the collateral from your own countrymen!” Because of them I called for a great public assembly.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Og det var et stort rop fra folket og deres koner mot deres brødre, jødene.
2 Noen sa: Vi, våre sønner og våre døtre, er mange; derfor må vi ta korn for dem, så vi kan spise og leve.
3 Noen sa også: Vi har pantsatt våre marker, vingårder og hus for å kjøpe korn, på grunn av hungersnøden.
4 Det var også de som sa: Vi har lånt penger til kongens skatt og pantet våre marker og vingårder.
5 Likevel er vårt kjøtt som kjøttet til våre brødre, våre barn som deres barn; og se, vi må gjøre våre sønner og døtre til slaver, og noen av våre døtre er alt i trelldom. Vi har ikke makt til å frigjøre dem, for andre har våre marker og vingårder.
6 Og jeg ble svært sint da jeg hørte deres rop og disse ordene.
8 Og jeg sa til dem: Vi har etter evne kjøpt våre jødiske brødre fri, som var solgt til hedningene; og vil dere selge deres brødre, eller skal de selges til oss? Da tidde de stille og fant ikke noe å svare.
9 Jeg sa også: Det er ikke bra det dere gjør; burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av hånet fra våre hedenske fiender?
10 Også jeg, mine brødre og mine tjenere kunne kreve penger og korn av dem. Jeg ber dere, la oss slutte med denne rentetakingen.
11 Gjenopprett, ber jeg dere, i dag deres marker, vingårder, olivenlunder og hus til dem, også den hundrede delen av pengene, kornet, vinen og oljen som dere krever av dem.
12 Da sa de: Vi vil gi dem tilbake, og ikke kreve noe av dem; vi vil gjøre som du har sagt. Så kalte jeg prestene og lot dem avlegge ed på at de skulle gjøre etter dette løftet.
13 Jeg ristet også min kappe og sa: Slik må Gud riste ut enhver mann fra sitt hus og fra sitt arbeid som ikke oppfyller dette løftet. Han være slik ristet ut og tom. Og hele menigheten sa Amen, og priste Herren. Og folket gjorde etter dette løftet.
14 Fra den tiden jeg ble utnevnt til å være deres guvernør i Judas land, fra det tjuende året til det to og trettiende året av kong Artaxerxes, det vil si tolv år, har ikke jeg og mine brødre spist av guvernørens brød.
15 Men de tidligere guvernørene som hadde vært før meg, var en byrde for folket og tok av dem brød og vin, i tillegg til førti sekel sølv; ja, selv deres tjenere hersket over folket. Men jeg gjorde ikke det, på grunn av frykt for Gud.
16 Ja, også jeg fortsatte arbeidet på denne muren, vi kjøpte ingen land; og alle mine tjenere var samlet der til arbeidet.
17 Dessuten var det ved mitt bord hundre og femti av jødene og lederne, i tillegg til de som kom til oss fra hedningene rundt oss.
11 Så irettesatte jeg lederne og sa: Hvorfor er Guds hus blitt forsømt? Og jeg samlet dem og satte dem på plass.
17 Da irettesatte jeg de fornemme i Juda og sa til dem: Hva er dette onde dere gjør, og vanhelliger sabbatsdagen?
9 Vi spurte så de eldste, og sa til dem: Hvem har gitt dere befaling om å bygge dette huset og reise disse veggene?
5 Så ga Gud meg i mitt hjerte å samle adelen, lederne og folket for å registrere dem etter slekt. Jeg fant skriftet med slektsregisteret til dem som først hadde kommet opp, og jeg fant skrevet der,
16 Rådmennene visste ikke hvor jeg gikk eller hva jeg gjorde; jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene, prestene, lederne, rådsherrene eller de andre som skulle utføre arbeidet.
17 Så sa jeg til dem: Dere ser nøden vi er i, hvordan Jerusalem ligger i ruiner, og portene der er brent med ild. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger er en skam.
21 Da advarte jeg dem og sa til dem: Hvorfor setter dere opp leir ved muren? Om dere gjør det igjen, vil jeg legge hånd på dere. Fra da av kom de ikke mer på sabbaten.
7 Da jeg kom til Jerusalem, forstod jeg det onde som Elisjib hadde gjort for Tobia ved å gi ham et kammer i Guds hus forgårder.
8 Og jeg ble svært bedrøvet og kastet alt Tobias husgeråd ut av kammeret.
24 Da valgte jeg ut tolv av de fremste prestar, Sjerebja, Hasjeja, og ti av deres brødre med dem.
25 Og jeg veide ut til dem sølvet, gullet og karene, som var offergaven til vår Guds hus, som kongen, hans rådgivere, hans herrer og hele Israel som var til stede hadde gitt.
3 Og de sa til meg: De som er igjen etter fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er også revet ned, og portene er brent med ild.
4 Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba for himmelens Gud.
8 Videre gir jeg befaling om hva dere skal gjøre for de eldste blant disse jødene for byggingen av dette Guds hus: Fra kongens eiendeler, også fra tollinntektene på den andre siden av elven, skal de straks få midler, så de ikke blir hindret.
19 Jeg sa til adelsmennene, lederne og folket: Arbeidet er stort og vidstrakt, og vi er spredt rundt på muren, langt unna hverandre.
4 Da samlet alle seg rundt meg, de som skalv for Israels Guds ord, på grunn av overtredelsen til de som hadde blitt ført bort, og jeg satt målløs til kveldofferet.
28 Og har vist meg barmhjertighet foran kongen, hans rådgivere, og alle kongens mektige fyrster. Og jeg ble styrket fordi Herrens hånd var over meg, og jeg samlet lederne fra Israel til å dra opp med meg.
7 Og du har også utnevnt profeter til å forkynne om deg i Jerusalem og sagt: Det er en konge i Juda. Og nå vil det bli rapportert til kongen ifølge disse ordene. Kom derfor nå, og la oss rådslå sammen.
14 La våre ledere for hele forsamlingen nå tre frem, og la alle dem som har tatt fremmede hustruer i våre byer komme på fastsatte tider, sammen med byens eldste og dommere, til hans harme, vår Gud, for denne saken er blitt vendt bort fra oss.
21 Deretter annonserte jeg en faste ved elven Ahava, for å ydmyke oss selv for vår Gud, for å søke den rette vei for oss, og for våre små barn, og for alt vårt gods.
14 Jeg så meg rundt, reiste meg opp og sa til adelsmennene, lederne og folket: Vær ikke redde for dem! Husk Herren, stor og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, barn, døtre, koner og hjem.
15 Da våre fiender hørte at vi visste om deres planer, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
12 Og se, jeg forsto at Gud ikke hadde sendt ham, men at han hadde uttalt denne profetien mot meg, for Tobia og Sanballat hadde leid ham.
25 Og jeg irettesatte dem, forbannet dem, slo noen av dem, rev av deres hår, og fikk dem til å sverge ved Gud, og sa: Dere skal ikke gi deres døtre til deres sønner, eller ta deres døtre til deres sønner eller for dere selv.
19 Men da Sanballat horonitten, Tobia tjeneren, ammonitten, og Geshem araberen hørte det, lo de av oss og foraktet oss, og sa: Hva er dette dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?
20 Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud, han vil gi oss framgang; derfor vil vi, hans tjenere, reise oss og bygge. Men dere har ingen del, rett eller minner i Jerusalem.
3 Samtidig kom Tatnai, stattholderen på denne siden av elven, og Sjetar-Bosnai, samt deres ledsagere, og spurte dem: Hvem har gitt dere lov til å bygge dette huset og reise denne muren?
4 Så sa vi til dem på denne måten: Hva heter mennene som bygger denne bygningen?
27 Skal vi da høre på dere for å gjøre dette store onde, ved å være troløse mot vår Gud ved å gifte oss med fremmede kvinner?
15 Og jeg samlet dem ved elven som renner til Ahava, og der bodde vi i telt i tre dager. Jeg gransket folket og prestene og fant ingen av Levis sønner der.
11 Hør derfor på meg, og send de fangene dere har tatt fra deres brødre, tilbake, for Herrens brennende vrede er over dere.»
7 Men da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at Jerusalems murer ble restaurert, og at hullene begynte å bli tettet, ble de svært sinte.
1 Da Sanballat fikk vite at vi bygde muren, ble han sint og full av forakt, og han hånte jødene.
8 Og at den som ikke kom innen tre dager, i samsvar med rådet fra høvdingene og de eldste, skulle få all sin eiendom inndratt og selv bli skilt fra forsamlingen av dem som hadde vært i fangenskap.