1 Mosebok 30:42
Men når dyrene var svake, la han ikke stavene ned. Slik ble de svakere Labans, og de sterkere Jakobs.
Men når dyrene var svake, la han ikke stavene ned. Slik ble de svakere Labans, og de sterkere Jakobs.
Men når dyrene var svake, la han dem ikke fram. De svake ble Labans, og de sterke Jakobs.
Men når dyrene var svake, la han dem ikke der. De svake ble Labans, og de sterke ble Jakobs.
Men når dyrene var svake, la han dem ikke dit. Slik ble de svake Labans og de sterke Jakobs.
Men når det gjaldt de svake dyrene, satte han ikke kvistene frem. Slik ble de svake dyrene Labans, og de sterke Jakobs.
Men når de svakere dyrene parret seg, la han ikke stengene der. Så de svake ble Labans og de sterke Jakobs.
Men når dyrene ble svake, satte han dem ikke der; så ble de svake Labans, og de sterke Jakobs.
Men når de svake dyrene parret seg, la han ikke stavene fram, slik at de svake gikk til Laban og de sterke til Jakob.
Men når flokken var svak, la han dem ikke der. Så de svake ble Labans og de sterke Jakobs.
Men de svakere dyrene la han ikke stavene foran; slik ble de svakere dyrene Labans, og de sterkere Jacobs.
Men når dyrene var svake, lot han dem ikke være der; så ble de svake Labans, og de sterke tilhørte Jakob.
Men de svakere dyrene la han ikke stavene foran; slik ble de svakere dyrene Labans, og de sterkere Jacobs.
Men når dyrene var svake, la han ikke greinene der. Slik gikk de svake til Laban, og de sterke til Jakob.
But if the animals were weak, he would not place the branches there. So the weaker animals went to Laban, and the stronger ones to Jacob.
Men når de svake dyrene var i brunst, satte han ikke stavene opp. Så de svake dyrene tilhørte Laban, og de sterke tilhørte Jakob.
Men for dem, som løb silde af Faarene, lagde han ikke; saa bleve de sildefødte Labans, og de tidligfødte Jakobs.
But when the cattle were feeble, he put them not in: so the feebler were Laban's, and the stronr Jacob's.
Men når dyrene var svake, la han ikke greinene der; slik ble de svake Labans, og de sterke ble Jakobs.
But when the cattle were feeble, he did not put them in. Thus, the feebler were Laban's and the stronger Jacob's.
Men når dyrene var svake, la han dem ikke der. Slik ble de svake Labans, og de sterke Jakobs.
Men når flokken var svak, la han dem ikke der, så de svake dyrene tilhørte Laban, og de sterke til Jakob.
Men når flokken var svake, la han ikke risene der; så de svake var for Laban, og de sterke for Jakob.
Men når flokken var svake, satte han ikke stokkene foran dem; slik at de svakere flokkene ble Labans og de sterkere Jakobs.
But in the latter buckynge tyme he put them not there: so the last brode was Labas and the first Iacobs.
But in the latter buckynge tyme he layed them not in. So the later were Labans, but the firstlinges were Iacobs.
But when the sheepe were feeble, hee put them not in: and so the feebler were Labans, and the stronger Iaakobs.
But when the cattell were feeble, he put them not in: and so the feebler were Labans, and the stronger Iacobs.
But when the cattle were feeble, he put [them] not in: so the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
but when the flock were feeble, he didn't put them in. So the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
and when the flock is feeble, he doth not set `them'; and the feeble ones have been Laban's, and the strong ones Jacob's.
but when the flock were feeble, he put them not in: so the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
but when the flock were feeble, he put them not in: so the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
But when the flocks were feeble, he did not put the sticks before them; so that the feebler flocks were Laban's and the stronger were Jacob's.
but when the flock were feeble, he didn't put them in. So the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
But if the animals were weaker, he did not set the branches there. So the weaker animals ended up belonging to Laban and the stronger animals to Jacob.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Da sa Jakob til ham: Du vet hvordan jeg har tjent deg, og hvordan buskapen din har hatt det hos meg.
30Det du hadde før jeg kom, var lite, men det har nå vokst og blitt meget. Herren har velsignet deg etter at jeg kom. Men nå – når skal jeg også sørge for mitt eget hus?
31Han sa: Hva skal jeg gi deg? Jakob svarte: Du skal ikke gi meg noe. Gjør bare dette for meg, så skal jeg igjen gjete og vokte småfeet ditt:
32Jeg skal i dag gå gjennom hele småfeet ditt og skille ut derfra alle de flekkete og spraglete dyrene, og alle de brune blant sauene, og de spraglete og flekkete blant geitene. Slike dyr skal være min lønn.
33Slik skal min rettferdighet vitne for meg siden, når du kommer for å se på lønnen min for dine øyne: Hvert dyr som ikke er flekkete og spraglete blant geitene og brunt blant sauene, det skal regnes som stjålet av meg.
34Laban sa: Ja, la det bli som du sier.
35Den dagen skilte han ut alle bukkene som var stripete og flekkete, og alle geitene som var flekkete og spraglete, og hver som hadde noe hvitt på seg, og alle de brune blant sauene, og gav dem i hendene på sønnene sine.
36Han satte tre dagsreiser mellom seg og Jakob, og Jakob gjette resten av Labans flokker.
37Jakob tok seg grønne staver av poppel og av hassel og kastanje. Han flådde striper i dem og lot det hvite som var under barken, komme fram.
38Han la stavene som han hadde flådd, i rennene i vanntrauene, dit flokkene kom for å drikke, så de ble drektige når de kom for å drikke.
39Flokkene ble drektige foran stavene og fikk avkom som var stripete, flekkete og spraglete.
40Jakob skilte også lammene ut og vendte flokkenes ansikt mot de stripete og mot alle de brune i Labans flokk. Han holdt sine egne flokker for seg selv og lot dem ikke blande seg med Labans buskap.
41Hver gang de sterke dyrene ble drektige, la Jakob stavene framfor øynene på dyrene i rennene, så de ble drektige ved stavene.
43Mannen ble overmåte rik og hadde stor buskap, tjenestekvinner og tjenere, kameler og esler.
12Da sa han: «Løft nå blikket og se: Alle hanndyrene som springer på buskapen, er stripete, flekkete og spraglete. For jeg har sett alt det Laban gjør mot deg.»
8Sa han: «De flekkete skal være din lønn», så fikk hele buskapen flekker; og sa han: «De stripete skal være din lønn», så fikk hele buskapen striper.
9Slik har Gud tatt buskapen fra deres far og gitt den til meg.
10Da buskapen kom i brunst, hendte det at jeg løftet blikket og så i en drøm: Hanndyrene som sprang på buskapen var stripete, flekkete og spraglete.
42Hadde ikke min fars Gud, Abrahams Gud, han som Isak fryktet, vært med meg, ville du nå sikkert ha sendt meg bort tomhendt. Men Gud har sett min nød og mine henders slit og refset deg i natt.
43Da svarte Laban og sa til Jakob: «Disse døtrene er mine døtre, og disse barna er mine barn, og denne buskapen er min buskap, og alt du ser, er mitt. Men hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine eller for barna de har født?
4Jakob sendte bud og kalte Rakel og Lea ut på marken til buskapen sin,
14To hundre geiter og tjue bukker, to hundre søyer og tjue værer,
15tretti melkekameler med ungene deres, førti kyr og ti okser, tjue eselhopper og ti føll.
16Han overlot dem til tjenerne sine, hver flokk for seg, og sa til tjenerne: Gå i forveien, og la det være et mellomrom mellom flokk og flokk.
32Men den du finner gudene dine hos, skal ikke få leve. Foran våre brødre, undersøk nøye hva som er ditt hos meg, og ta det med deg.» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.
33Så gikk Laban inn i Jakobs telt, og inn i Leas telt, og inn i teltene til de to tjenestekvinnene, men han fant dem ikke. Da gikk han ut av Leas telt og inn i Rakels telt.
7For rikdommen deres var så stor at de ikke kunne bo sammen, og landet der de var innflyttere, kunne ikke romme dem på grunn av buskapen deres.
18og han førte bort all buskapen sin og alt han hadde vunnet, buskapen han hadde skaffet seg i Paddan-Aram, for å dra til sin far Isak i Kanaans land.
25Da nådde Laban Jakob igjen. Jakob hadde slått opp teltet i fjellet, og Laban og hans brødre slo leir i Gilead-fjellet.
9Mens han ennå snakket med dem, kom Rakel med farens sauer, for hun passet dem.
10Da Jakob så Rakel, datter av Laban, sin mors bror, og sauene hans, gikk han bort, rullet steinen fra brønnhullet og vannet flokken til Laban, sin mors bror.
13Men Jakob sa til ham: Min herre vet at barna er små, og at småfe og storfe med unger er hos meg. Dersom en driver dem for hardt én dag, vil hele flokken dø.
1Han hørte Labans sønner si: Jakob har tatt alt som var vår fars, og av det som var vår fars har han skaffet seg all denne rikdommen.
2Og Jakob la merke til Labans ansikt; se, det var ikke som før mot ham.
26Laban sa: Slik gjør vi ikke her i landet: Vi gir ikke den yngste før den eldste.
16Laban hadde to døtre: Den eldste het Lea, og den yngste het Rakel.
6Han sa: Går det bra med ham? De sa: Det går bra med ham. Og se, datteren hans Rakel kommer med sauene.