Når det gjelder kjøtt som har vært ofret til avgudene, vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskap gjør hovmodig, men kjærligheten bygger opp.

Men om noen mener at han vet noe, har han ennå ikke lært å kjenne det slik en bør.

Men den som elsker Gud, er kjent av ham.

Når det så gjelder det å spise kjøtt som har vært ofret til avgudene, vet vi at en avgud ikke er noe i verden, og at det ikke finnes noen annen Gud enn én.

For selv om det finnes såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden – det er jo mange guder og mange herrer –

men for oss er det én Gud, Faderen, av ham er alt, og vi til ham; og én Herre, Jesus Kristus, ved ham er alt, og vi ved ham.

Men denne kunnskapen finnes ikke hos alle. Noen spiser det fremdeles med samvittigheten knyttet til avguden, som om det var kjøtt ofret til en avgud, og samvittigheten deres, som er svak, blir besmittet.

Mat bringer oss ikke nærmere Gud. Vi står verken bedre om vi spiser, eller dårligere om vi lar være.

Men se til at denne friheten deres ikke på noen måte blir til fall for dem som er svake.

For om noen ser deg, du som har kunnskap, ligge til bords i et avgudstempel, blir ikke da hans samvittighet, som er svak, dristet til å spise kjøtt som er ofret til avgudene?

Da går den svake broren fortapt på grunn av din kunnskap – han som Kristus døde for?

Når dere slik synder mot brødrene og sårer deres svake samvittighet, da synder dere mot Kristus.

Derfor: Hvis mat får min bror til å snuble, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt, for at jeg ikke skal føre min bror til fall.