Jeg, Paulus, formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet, jeg som er ydmyk når jeg er hos dere, men frimodig overfor dere når jeg er borte.

Jeg ber om at jeg, når jeg er til stede, ikke skal behøve å opptre med den frimodigheten som jeg regner med å bruke mot noen, de som mener at vi lever etter det menneskelige.

For vi lever jo i verden, men vi fører ikke krig på verdslig vis.

For våpnene i vår strid er ikke menneskelige, men de har kraft fra Gud til å bryte ned festningsverk; vi river ned tankebygninger

og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.

Og vi står beredt til å straffe all ulydighet når deres lydighet er blitt fullført.

Ser dere bare på det ytre? Hvis noen er overbevist om at han tilhører Kristus, skal han tenke gjennom dette igjen: Slik han tilhører Kristus, slik tilhører også vi Kristus.

For selv om jeg også skulle rose meg mer av den myndigheten vår, som Herren har gitt oss til oppbyggelse og ikke til nedbrytelse for dere, skal jeg ikke bli til skamme.

Jeg vil ikke at det skal se ut som om jeg skremmer dere med brevene mine.

For det sies: «Brevene hans er tunge og sterke, men hans legemlige nærvær er svakt, og talen hans er foraktet.»

Den som sier slikt, skal forstå dette: Slik vi er i ord når vi er borte, i brevene, slik er vi også i gjerning når vi er til stede.

Vi våger ikke å regne oss blant eller sammenligne oss med noen av dem som anbefaler seg selv. Når de derimot måler seg med seg selv og sammenligner seg med seg selv, forstår de ikke.

Vi vil ikke rose oss uten mål, men etter det mål av den målestang som Gud har gitt oss, et mål som også rekker fram til dere.

Vi strekker oss nemlig ikke for langt, som om vi ikke nådde fram til dere; for vi kom jo helt til dere med Kristi evangelium.

Vi roser oss ikke uten mål av andres arbeid. Vi har derimot håp om at, når deres tro vokser, skal vårt virke hos dere bli utvidet etter vår målestang, i rikt mål.

Da kan vi forkynne evangeliet også i områdene bortenfor dere og ikke rose oss av det som allerede er gjort innen en annens målestang.

Den som roser seg, skal rose seg i Herren.

For det er ikke den som anbefaler seg selv, som blir godkjent, men den som Herren anbefaler.