I det tolvte året, i den tolvte måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens ord til meg:

Menneske, løft en klagesang over farao, kongen av Egypt, og si til ham: Du lignet en ungløve blant folkene, men du er som en krokodille i havet. Du brøt fram i elvene dine, gjorde vannet grumset med føttene dine og tråkket ned elvene deres.

Så sier Herren Gud: Jeg vil spenne ut mitt garn over deg i en stor samling av mange folk, og de skal dra deg opp i mitt not.

Jeg kaster deg på jorden, jeg slenger deg på åpen mark. Jeg lar alle himmelens fugler slå seg ned på deg og metter alle jordens dyr av deg.

Jeg legger ditt kjøtt på fjellene og fyller dalene med dine levninger.

Jeg vanner landet med det som renner fra deg, med blodet ditt, helt opp til fjellene. Vannløpene blir fylt av deg.

Når jeg slukker deg, dekker jeg himmelen og gjør stjernene mørke. Jeg dekker solen med skyer, og månen skal ikke lyse.

Alle de lysende himmellysene vil jeg formørke over deg, og jeg legger mørke over landet ditt, sier Herren Gud.

Jeg gjør mange folks hjerter urolige når jeg bringer budskapet om ditt fall blant folkene, til land du ikke kjenner.

Jeg gjør mange folk lamslåtte over deg. Deres konger skal skjelve av skrekk når jeg svinger mitt sverd foran dem. De skal skjelve hvert øyeblikk, hver for sitt liv, på dagen for ditt fall.

For så sier Herren Gud: Babylons konges sverd skal komme over deg.

Jeg feller din hær ved heltenes sverd, alle de nådeløse blant folkene. De skal plyndre Egypts stolthet, og hele hennes mengde skal bli utryddet.

Jeg gjør ende på all hennes buskap ved de store vannene. Menneskefot skal ikke lenger gjøre dem grumset, og dyrs klover skal ikke lenger gjøre dem grumset.

Da lar jeg vannene deres synke, og elvene deres skal renne rolige som olje, sier Herren Gud.

Når jeg gjør Egypts land til ødemark og landet blir lagt øde, ribbet for alt som fyller det, når jeg slår alle som bor der, da skal de kjenne at jeg er Herren.

Dette er en klagesang; den skal synges av folkenes døtre. Over Egypt og hele hennes mengde skal de synge den, sier Herren Gud.

I det tolvte året, på den femtende dagen i måneden, kom Herrens ord til meg:

Menneske, klag over Egypts store mengde. Før henne ned, sammen med de mektige folkeslagene, til jordens dyp, til dem som drar ned i graven.

Hvem overgår du i skjønnhet? Stig ned og legg deg hos de uomskårne.

Midt blant dem som er drept med sverd, skal de falle. Et sverd er satt; dra henne bort, og hele hennes mengde!

De mektige heltene skal tale til ham fra dødsriket, om hans hjelpere: De har gått ned, de ligger der – de uomskårne, de som er drept med sverd.

Der er Assur og hele hans forsamling; gravene hans er rundt ham. Alle er drept, falt for sverd.

Gravene deres er lagt i gravens dyp, og hans forsamling ligger rundt hans grav. Alle er drept, falt for sverd, de som spredte redsel i de levendes land.

Der er Elam og hele hennes mengde; rundt hennes grav er gravene deres. Alle er drept, de som falt for sverd. De gikk ned som uomskårne til jordens dyp, de som spredte redsel i de levendes land. De bærer sin skam sammen med dem som drar ned i graven.

Midt blant de drepte har de gjort i stand en hvilested for henne med hele hennes mengde. Gravene hennes er rundt henne. Alle er uomskårne, drept med sverd, for de spredte redsel i de levendes land. De bærer sin skam sammen med dem som går ned i graven; midt blant de drepte er hun lagt.

Der er Mesjek og Tubal og hele deres mengde; gravene deres er rundt dem. Alle er uomskårne, gjennomboret av sverd, for de spredte redsel i de levendes land.

De skal ikke ligge sammen med heltene som falt blant de uomskårne, de som gikk ned i dødsriket med sine krigsvåpen. Deres sverd ble lagt under hodene deres, men deres skyld hviler på knoklene deres, for de spredte skrekk blant helter i de levendes land.

Også du skal bli knust blant de uomskårne og ligge hos dem som er drept med sverd.

Der er Edom med sine konger og alle sine fyrster. Med all sin styrke er de lagt sammen med dem som er drept med sverd. De ligger med de uomskårne, med dem som går ned i graven.

Der er fyrstene fra nord, alle som én, og alle sidonierne. Med sin redsel gikk de ned sammen med de drepte; de er blitt til skamme. De ligger som uomskårne, slått med sverd. De bærer sin skam sammen med dem som går ned i graven.

Farao skal se dem og trøste seg over hele sin mengde – farao og hele hans hær, de som er drept med sverd, sier Herren Gud.

For jeg lot min redsel komme over de levendes land. Og han ble lagt midt blant de uomskårne, sammen med dem som er drept med sverd – farao og hele hans mengde, sier Herren Gud.