Hvem er han som kommer fra Edom, med rødfargede klær fra Bosra? Han som er majestetisk i sin drakt, som skrider fram i sin store kraft? – Det er jeg som taler i rettferd, mektig til å frelse.

Hvorfor er drakten din rød, og klærne dine som hos en som tråkker i vinpressen?

Vinpressen har jeg tråkket alene, av folkene var ingen med meg. Jeg tråkket dem i min vrede og trampet dem i min harme. Deres blod sprutet på mine klær, og hele min drakt tilsølte jeg.

For hevnens dag var i mitt hjerte, og mine gjenløstes år var kommet.

Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp; jeg var forferdet, for det var ingen som støttet. Da gav min egen arm meg frelse, og min harme var det som støttet meg.

Jeg tråkket folkene ned i min vrede, jeg gjorde dem drukne i min harme og lot deres blod renne ned på jorden.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger, Herrens pris, alt det Herren har gjort for oss, den store godhet mot Israels hus, som han har vist dem etter sin barmhjertighet og etter rikdommen av sin miskunn.

Han sa: Sannelig, de er mitt folk, barn som ikke vil være troløse. Og han ble deres frelser.

I all deres trengsler var han selv i trengsel, og engelen for hans åsyn frelste dem. I sin kjærlighet og i sin medlidenhet løste han dem ut; han løftet dem opp og bar dem alle dager i gammel tid.

Men de gjorde opprør og bedrøvet hans hellige Ånd. Da ble han en fiende for dem, han selv kjempet mot dem.

Da mintes hans folk de gamle dager, Moses’ tid: Hvor er han som førte dem opp fra havet sammen med flokkens hyrder? Hvor er han som la sin hellige Ånd i deres midte?

Han som lot sin herlige arm gå ved Moses’ høyre side, som kløvde vannet foran dem for å gjøre seg et evig navn.

Han som førte dem gjennom dypene; som en hest i ørkenen snublet de ikke.

Som kveget som går ned i dalen, slik gav Herrens Ånd dem ro. Slik ledet du ditt folk for å gjøre deg et herlig navn.

Se ned fra himmelen og se, fra din hellige og herlige bolig! Hvor er din nidkjærhet og dine mektige gjerninger? Din indre medlidenhet og din barmhjertighet er holdt tilbake fra meg.

For du er vår far. Abraham kjenner oss ikke, og Israel vil ikke vedkjenne seg oss. Du, Herren, er vår far; vår gjenløser fra gammel tid – det er ditt navn.

Hvorfor lar du oss, Herre, vike av fra dine veier? Hvorfor gjør du vårt hjerte hardt så vi ikke frykter deg? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, for stammene som er din arv.

En kort stund hadde ditt hellige folk det i eie; våre fiender har tråkket din helligdom ned.

Vi er blitt som dem du aldri har hersket over, som dem ditt navn ikke er nevnt over. Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene ristet for ditt åsyn!