Som når ilden tennes, ild som får vann til å koke, for å gjøre navnet ditt kjent for dine motstandere, så folkene skjelver foran deg.

Da du gjorde fryktinngytende ting som vi ikke ventet, steg du ned; foran deg smeltet fjellene.

Fra gammel tid har ingen hørt, ingen har lyttet, intet øye har sett en Gud uten deg som handler for den som venter på ham.

Du møter den som med glede gjør rett, dem som husker deg på dine veier. Se, du ble vred, og vi syndet; i dem har vi vært lenge – skal vi bli frelst?

Vi ble alle som urene, og all vår rettferd er som et urent klesplagg. Vi visnet alle som et blad, og vår skyld fører oss bort som vinden.

Ingen påkaller ditt navn eller reiser seg for å gripe fatt i deg; for du har skjult ansiktet ditt for oss og overgitt oss i skyldens vold, så vi smuldrer bort.

Men nå, Herren, du er vår far. Vi er leiren, og du er vår pottemaker; alle er vi et verk av din hånd.

Vær ikke altfor vred, Herren, og kom ikke vår skyld i hu for alltid! Se nå, vi ber: Vi er ditt folk, alle sammen.

Dine hellige byer er blitt ørken; Sion er blitt ørken, Jerusalem en ødemark.

Vårt hellige og herlige hus, der fedrene våre lovpriste deg, er blitt til brann, og alt det vi holdt kjært, er blitt til ruiner.

Vil du, for alt dette, holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og plage oss så sterkt?