Alle israelittene dro ut, og hele forsamlingen samlet seg som én mann, fra Dan til Beersjeba og fra landet Gilead, for å møte Herren i Mispa.

Folkets ledere, alle Israels stammer, stilte seg fram i Guds forsamling: 400 000 mann til fots, væpnet med sverd.

Benjaminittene hørte at israelittene hadde dratt opp til Mispa. Israelittene sa: Fortell, hvordan kunne denne ondskapen skje hos dere?

Levitten, mannen til den drepte kvinnen, svarte: Jeg kom, jeg og min medhustru, til Gibea som tilhører Benjamin, for å overnatte.

Gibeas menn reiste seg mot meg og omringet huset om natten. De ville drepe meg; min medhustru voldtok de, og hun døde.

Da tok jeg min medhustru, skar henne i stykker og sendte delene rundt i hele Israels arveland, fordi de hadde gjort en skjendig og skammelig ugjerning i Israel.

Se, dere alle er israelitter! Kom nå med råd og beslutning her.

Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til teltet sitt, og ingen vender hjem til huset sitt.

Dette er det vi vil gjøre mot Gibea: Vi går mot den fordelt ved lodd.

Vi tar 10 menn av hver 100 i alle Israels stammer, 100 av hver 1 000 og 1 000 av hver 10 000, for å skaffe proviant til folket, så de, når de kommer til Benjamins Gibea, kan straffe byen for all den skjendige ugjerningen som er gjort i Israel.

Alle Israels menn samlet seg mot byen, som én mann, forenet.

Israels stammer sendte menn gjennom hele Benjamins stamme og sa: Hva er denne ondskapen som har hendt hos dere?

Gi nå ut de lovløse mennene i Gibea, så vi kan drepe dem og rydde bort det onde fra Israel! Men benjaminittene ville ikke høre på sine brødre, israelittene.

Benjaminittene samlet seg fra byene til Gibea for å gå ut til krig mot israelittene.

Den dagen ble benjaminittene mønstret fra byene: 26 000 menn som bar sverd, foruten de 700 utvalgte mennene fra Gibea.

Blant hele dette folket var det 700 utvalgte menn som var venstrehendte; hver av dem kunne slynge en stein mot et hårstrå uten å bomme.

Israel, utenom Benjamin, ble mønstret: 400 000 menn som bar sverd; alle var krigere.

De dro opp til Betel og spurte Gud: Hvem av oss skal gå opp først til kampen mot benjaminittene? Herren svarte: Juda først.

Neste morgen brøt israelittene opp og slo leir ved Gibea.

Israels menn rykket ut til kamp mot Benjamin og stilte seg i slagorden mot Gibea.

Benjaminittene dro ut fra Gibea og felte den dagen 22 000 israelitter til jorden.

Likevel tok Israels folk mot til seg og stilte seg igjen i slagorden på det stedet der de hadde stilt seg den første dagen.

De dro opp og gråt for Herrens ansikt til kvelden, og de spurte Herren: Skal jeg igjen rykke fram til kamp mot min bror Benjamin? Herren svarte: Dra opp mot ham.

Så nærmet israelittene seg benjaminittene den andre dagen.

Benjamin gikk ut mot dem fra Gibea den andre dagen og felte enda 18 000 israelitter, alle væpnet med sverd.

Da dro alle israelittene og hele folket opp og kom til Betel. De gråt, de ble sittende der for Herrens ansikt og fastet den dagen til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herren.

Israelittene rådførte seg med Herren. For Guds paktsark var der i de dagene.

Og Pinhas, sønn av Eleasar, sønn av Aron, stod der i de dagene og gjorde tjeneste. De sa: Skal vi igjen gå ut til kamp mot vår bror, benjaminittene, eller skal vi holde opp? Herren svarte: Dra opp, for i morgen vil jeg gi ham i din hånd.

Så satte Israel menn i bakhold rundt Gibea.

Israelittene gikk opp mot benjaminittene den tredje dagen og stilte seg opp mot Gibea som de hadde gjort før.

Benjaminittene gikk ut for å møte folket og ble lokket bort fra byen. De begynte å felle menn av folket, som før, ute på veiene, den ene som går opp til Betel og den andre til Gibea ute på marken, omkring tretti israelitter.

Benjaminittene sa: De er slått foran oss som før! Men israelittene sa: La oss flykte og lokke dem bort fra byen ut på veiene.

Da reiste alle Israels menn seg fra plassene sine og stilte opp ved Baal-Tamar, og Israels bakhold brøt fram fra sitt sted, fra det åpne lendet ved Geba.

Ti tusen utvalgte menn fra hele Israel kom mot Gibea fra motsatt side. Kampen ble hard, og de visste ikke at ulykken var i ferd med å komme over dem.

Herren slo Benjamin foran Israel. Den dagen felte Israels menn 25 100 av Benjamin, alle væpnet med sverd.

Benjaminittene forsto at de var slått. Israels menn gav dem rom, for de stolte på bakholdet som de hadde stilt mot Gibea.

Bakholdet skyndte seg og brøt inn i Gibea. Bakholdet rykket fram og slo hele byen med sverdets egg.

Tegnet mellom Israels menn og bakholdet var at de skulle sende opp en røyksøyle fra byen.

Da vendte Israels menn seg i kampen, og Benjamin begynte å felle omkring tretti israelitter. De sa: Han er sannelig slått foran oss, som i den første kampen.

Men røyksøylen begynte å stige opp fra byen som en søyle av røyk. Da snudde Benjamin seg, og se, hele byen steg opp i røyk mot himmelen.

Israels menn vendte om, og benjaminittene ble slått av skrekk, for de så at ulykken var kommet over dem.

De vendte seg bort fra israelittene i retning ørkenen, men kampen nådde dem igjen. Og de som kom ut fra byene, hogg dem ned midt iblant dem.

De omringet Benjamin, forfulgte ham og presset ham uten opphold, helt til rett øst for Gibea.

Det falt 18 000 menn av Benjamin; alle disse var tapre krigere.

De vendte seg og flyktet ut i ørkenen mot Rimmons klippe. På veiene felte de 5 000 av dem; de forfulgte dem til Gidom og slo 2 000 til.

Slik ble tallet på dem som falt av Benjamin den dagen 25 000 menn som bar sverd; alle var tapre krigere.

Men 600 menn vendte seg og flyktet ut i ørkenen til Rimmons klippe. De ble værende ved Rimmons klippe i fire måneder.

Israels menn vendte tilbake mot benjaminittene og slo dem med sverdets egg, fra by til by, både mennesker og buskap, alt de kom over. Også alle byene de fant, satte de i brann.