Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.

(Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.)

Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro også opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt,

for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn.

Mens de var der, kom tiden da hun skulle føde.

Og hun fødte sin førstefødte sønn, svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke plass for dem i herberget.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.

Da sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble grepet av stor frykt.

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede som skal bli hele folket til del.

I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren, i Davids by.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.

Med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare som priste Gud og sa:

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: La oss gå like til Betlehem og se dette som er hendt, som Herren har gjort kjent for oss.

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.

Da de hadde sett det, fortalte de om det som var blitt sagt dem om dette barnet.

Og alle som hørte det, undret seg over det gjeterne fortalte.

Men Maria tok vare på alt dette og grunnet på det i sitt hjerte.

Og gjeterne vendte tilbake, idet de priste og lovet Gud for alt de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.

Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Og da hennes renselsesdager var fullført etter Moses’ lov, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren,

(slik det står skrevet i Herrens lov: Hvert guttebarn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren),

og for å bære fram et offer slik det er foreskrevet i Herrens lov: et par turtelduer eller to dueunger.

Og se, det var en mann i Jerusalem som het Simeon. Han var rettferdig og gudfryktig og ventet Israels trøst, og Den hellige ånd var over ham.

Det var blitt åpenbart for ham av Den hellige ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.

Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene bar barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikken var etter loven,

tok han ham i armene sine og priste Gud og sa:

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik du har sagt,

for mine øyne har sett din frelse,

som du har gjort i stand for alle folks åsyn,

et lys til åpenbaring for hedningene og en herlighet for ditt folk Israel.

Josef og moren hans undret seg over det som ble sagt om ham.

Og Simeon velsignet dem og sa til Maria, hans mor: Se, dette barnet er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt,

(ja, også din egen sjel skal et sverd gjennombore), for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

Det var også en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene; fra sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann,

og som en enke, åttifire år gammel. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud med faste og bønner, natt og dag.

Hun kom også til i samme stund, priste Herren og talte om ham til alle som ventet forløsning for Jerusalem.

Da de hadde gjort alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.

Gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Hvert år dro foreldrene hans til Jerusalem for påskefesten.

Da han var blitt tolv år, dro de opp til Jerusalem slik skikken var ved høytiden.

Da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem. Men Josef og moren hans visste det ikke.

De trodde at han var med i reisefølget og gikk en dagsreise. Så begynte de å lete etter ham blant slektninger og kjente.

Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham.

Først etter tre dager fant de ham i templet, hvor han satt midt blant lærerne, lyttet til dem og stilte dem spørsmål.

Alle som hørte ham, var forundret over hans innsikt og svar.

Da de så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa til ham: Barn, hvorfor har du gjort dette mot oss? Se, din far og jeg har lett etter deg i angst.

Han svarte: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?

Men de forsto ikke det han sa til dem.

Så ble han med dem ned og kom til Nasaret, og han var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte.

Og Jesus gikk fram i visdom og alder, og i velvilje hos Gud og mennesker.