Han dro bort derfra og kom til sin hjemby, og disiplene fulgte ham.

Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham, ble forbauset og sa: Hvor har han dette fra? Hva er dette for visdom som er gitt ham, og at slike mektige gjerninger skjer ved hans hender?

Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

Men Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet andre steder enn i sin hjemby, blant sine slektninger og i sitt hjem.

Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, bortsett fra at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

Han undret seg over deres vantro. Og han gikk omkring i landsbyene rundt omkring og underviste.

Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut to og to; han gav dem myndighet over de urene åndene.

Han påla dem at de ikke skulle ta noe med på veien, bare en stav; ikke brød, ikke veske, ikke kobberpenger i beltet.

men at de skulle ha sandaler på og ikke kle seg i to kjortler.

Han sa til dem: Når dere går inn i et hus, så bli der til dere drar videre.

Og dersom noen ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, så gå bort derfra og rist støvet av føttene deres til et vitnesbyrd mot dem. Sannelig, jeg sier dere: Det skal gå Sodom og Gomorra tåleligere på dommens dag enn den byen.

Så gikk de ut og forkynte at folk skulle vende om.

De drev ut mange demoner, salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Kong Herodes fikk høre om dette, for navnet hans var blitt kjent. Han sa: Døperen Johannes er reist opp fra de døde, og derfor virker kreftene i ham.

Andre sa: Det er Elia. Andre sa: Det er en profet, som en av profetene.

Men da Herodes hørte det, sa han: Det er Johannes, han som jeg halshogde; han er stått opp.

For Herodes hadde sendt ut folk og latt gripe Johannes og bundet ham i fengsel på grunn av Herodias, sin bror Filips kone; for han hadde giftet seg med henne.

For Johannes hadde sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.

Herodias bar nag til ham og ville drepe ham, men hun kunne ikke.

For Herodes var redd for Johannes, siden han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han vernet ham; og når han hørte på ham, gjorde han mye, og han lyttet gjerne til ham.

Så kom en gunstig dag: Herodes holdt på sin fødselsdag et gjestebud for sine stormenn, offiserene og de fremste i Galilea.

Da kom datteren til Herodias inn og danset; hun behaget Herodes og gjestene. Kongen sa til jenta: Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.

Han sverget og sa til henne: Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, helt opp til halvparten av riket mitt.

Hun gikk ut og spurte sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til Døperen Johannes.

Straks skyndte hun seg inn til kongen og ba: Jeg vil at du med det samme gir meg på et fat hodet til Døperen Johannes.

Da ble kongen dypt bedrøvet, men for edenes og for gjestenes skyld ville han ikke avvise henne.

Straks sendte kongen en livvakt og befalte at hodet hans skulle bringes. Han gikk av sted og halshogde ham i fengselet,

brakte hodet hans på et fat og gav det til jenta, og jenta gav det til moren sin.

Da disiplene hans fikk høre det, kom de og hentet liket hans og la det i en grav.

Apostlene samlet seg hos Jesus og fortalte ham alt de hadde gjort og lært.

Han sa til dem: Kom med meg til et øde sted, dere for dere selv, og hvil dere litt! For det var så mange som kom og gikk at de ikke engang fikk tid til å spise.

De dro så bort med båt til et øde sted, for seg selv.

Men folk så at de dro av sted, og mange kjente ham igjen; de løp sammen til fots fra alle byene og kom fram før dem og samlet seg hos ham.

Da han steg i land, så Jesus en stor folkemengde, og han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å lære dem mye.

Da det alt var blitt sent, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er allerede sent.

Send dem bort, så de kan gå til gårdene og landsbyene omkring og kjøpe seg brød; for de har ikke noe å spise.

Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat. De sa til ham: Skal vi gå og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?

Han sa til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se! Da de hadde undersøkt det, sa de: Fem, og to fisker.

Da påla han dem å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset.

Og de slo seg ned i grupper, noen på hundre og noen på femti.

Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og velsignet; han brøt brødene og gav dem til disiplene for at de skulle legge dem fram for folk. Også de to fiskene delte han ut til alle.

Alle spiste og ble mette.

Og de samlet opp tolv kurver fulle av stykker, og også av fiskene.

De som hadde spist brødene, var omkring fem tusen menn.

Straks fikk han disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folkemengden av sted.

Og da han hadde tatt farvel med dem, gikk han opp i fjellet for å be.

Da det ble kveld, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.

Han så at de slet hardt med å ro, for vinden var imot dem. Ved den fjerde nattevakten kom han til dem, gående på sjøen; han ville gå forbi dem.

Men da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et gjenferd, og de skrek.

For alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.

Så steg han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av undring.

for de hadde ikke forstått det med brødene; hjertet deres var forherdet.

Da de hadde krysset over, kom de til land ved Gennesaret og la til der.

Og da de steg ut av båten, kjente folk ham straks igjen,

De løp omkring i hele den trakten og begynte å bære de syke omkring på bårene til der de hørte at han var.

Og overalt hvor han kom, i landsbyer, byer eller på bygdene, la de de syke på torgene og ba ham om å få røre bare ved dusken på kappen hans; og alle som rørte ved ham, ble friske.