1 Samuelsbok 1:22
Men Hanna dro ikke med, for hun sa til mannen sin: "Når gutten er avvent, skal jeg ta ham med, så han kan fremtre for Herren og bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke med, for hun sa til mannen sin: "Når gutten er avvent, skal jeg ta ham med, så han kan fremtre for Herren og bli der for alltid."
Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: Jeg vil ikke gå før barnet er avvent. Da skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp. Hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, vil jeg føre ham fram; da skal han tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med så han kan vises for Herrens ansikt og bli der for alltid.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent; da vil jeg bringe ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.'
Men Hannah dro ikke opp; hun sa til sin ektemann: "Jeg vil ikke gå opp før barnet er avvent, så vil jeg ta ham med så han kan vises for HERREN og bli der for alltid."
Hanna sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra opp før gutten er avvent. Da skal jeg føre ham fram, og han skal bli der hos Herren for alltid.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, så jeg kan ta ham med for å vise ham for Herren og han kan bli der for alltid."
Men Hannah dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg skal ikke dra før barnet er avvennet. Da vil jeg bringe ham med, slik at han kan vise seg for HERREN og få bo der for alltid.»
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, så jeg kan ta ham med for å vise ham for Herren og han kan bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med opp og vise ham for Herren, slik at han kan bli der for alltid.'
Hannah did not go. She said to her husband, 'After the boy is weaned, I will take him to appear before the LORD, and he will remain there permanently.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: «Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og bli der for alltid.»
But Hannah went not up; for she said unto her husband, I will not go up until the child be weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, og så vil jeg ta ham med, så han kan bli stillt frem for Herren og bli der for alltid.'
But Hannah did not go up; for she said to her husband, I will not go up until the child is weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide forever.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, I will not go up until the child be weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
Men Hanna dro ikke opp; hun sa til sin mann: Jeg vil ikke dra opp før barnet er avvent; da skal jeg ta ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Når gutten er avvent, vil jeg bringe ham opp, for at han kan bli stående for Herrens ansikt og bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: Jeg drar ikke før barnet er avvent; da vil jeg ta ham dit, så han kan vise seg for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg vil ikke dra før barnet er avvent. Da vil jeg ta ham med meg for å stille ham fram for Herren, hvor han kan være for alltid.»
Anna wente not vp, but sayde vnto hir husbande: (I wil not go vp) tyll ye childe be weened: then will I brynge him, that he maye appeare before the LORDE, and cotynue there for euer.
But Hannah went not vp: for she sayd vnto her husband, I will tarie vntill the childe be weined, then I will bring him that hee may appeare before the Lord, and there abide for euer.
Neuerthelesse, Hanna wet not vp, but sayde vnto her husband: I will tary vntill the lad be weaned, and then I will bryng hym, that he may appeare before the Lord, and there abyde for euer.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, [I will not go up] until the child be weaned, and [then] I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
But Hannah didn't go up; for she said to her husband, [I will not go up] until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Yahweh, and there abide forever.
And Hannah hath not gone up, for she said to her husband, `Till the youth is weaned -- then I have brought him in, and he hath appeared before the face of Jehovah, and dwelt there -- unto the age.'
But Hannah went not up; for she said unto her husband, `I will not go up' until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Jehovah, and there abide for ever.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, [I will not go up] until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Jehovah, and there abide for ever.
But Hannah did not go, for she said to her husband, I will not go till the child has been taken from the breast, and then I will take him with me and put him before the Lord, where he may be for ever.
But Hannah didn't go up; for she said to her husband, "Not until the child is weaned; then I will bring him, that he may appear before Yahweh, and stay there forever."
But Hannah did not go up with them, because she had told her husband,“Not until the boy is weaned. Then I will bring him so that he may appear before the LORD. And he will remain there from then on.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Elkana, mannen hennes, sa til henne: "Gjør det som er best for deg; bli til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord." Så ble Hanna hjemme og ammet sønnen til hun avvent ham.
24Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg til Herrens hus i Silo, sammen med tre okser, en efa mel og en flaske vin. Gutten var fremdeles veldig liten.
25De slaktet en okse og førte gutten til Eli.
26Hun sa: "Hør meg, min herre! Så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved din side og ba til Herren.
27Jeg ba om denne gutten, og Herren har gitt meg det jeg ba om.
28Derfor gir jeg ham tilbake til Herren. Hele sitt liv skal han tilhøre Herren." Og de tilba Herren der.
1Det var en mann fra Ramathaim-Zofim i Efraims fjellområde som het Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Zuf, en efraimit.
2Han hadde to koner; den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen.
3Elkana dro hvert år fra byen sin for å tilbe og ofre til Herren over hærskarene i Silo, hvor Elis to sønner, Hofni og Pinehas, tjente som prester for Herren.
4En dag da Elkana ofret, ga han deler til Peninna, sin kone, og til alle hennes sønner og døtre.
5Han ga Hanna en hederlig del, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde stengt hennes livmor.
6Hennes rival irriterte henne kraftig for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde stengt hennes livmor.
7Slik skjedde det år etter år. Hver gang de dro opp til Herrens hus, irriterte Peninna henne, så hun gråt og nektet å spise.
8Da sa Elkana, mannen hennes, til henne: "Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er du så bedrøvet? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?"
9Etter at de hadde spist og drukket i Silo, reiste Hanna seg. Prest Eli satt på en stol ved dørstolpen til Herrens tempel.
10Dypt bedrøvet ba hun til Herren og gråt bittert.
11Hun avla et løfte og sa: "Herre over hærskarene, hvis du ser din tjenestekvinnes nød og husker meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, da skal jeg gi ham til Herren alle hans dager, og ingen barberkniv skal røre hans hode."
12Mens hun ba lenge foran Herren, la Eli merke til leppene hennes.
13Hanna ba stille for seg selv; bare leppene beveget seg, men stemmen ble ikke hørt. Derfor trodde Eli hun var full.
14Eli sa til henne: "Hvor lenge tenker du å være beruset? Kast vinen fra deg."
15Hanna svarte: "Nei, min herre; jeg er en dypt ulykkelig kvinne. Jeg har ikke drukket vin eller sterk drikk, men jeg har utøst mitt hjerte for Herren.
16Ikke anse din tjenestekvinne som en dårlig kvinne, for jeg har snakket ut av stor nød og sorg."
17Eli svarte: "Gå i fred! Israels Gud gir deg det du har bedt om."
18Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.
19De stod opp tidlig om morgenen, tilba foran Herren og dro hjem til Rama. Elkana lå med sin kone Hanna, og Herren husket henne.
20Da året var omme, ble Hanna gravid og fødte en sønn og kalte ham Samuel, for hun sa: "Jeg har bedt ham fra Herren."
21Elkana dro opp med hele sitt hus for å ofre det årlige offeret og sitt løfte til Herren.
11Deretter dro Elkanah til Rama, til sitt hus; men gutten tjente Herren under prestens Eli.
19Hans mor lagde en liten kappe til ham hvert år, når hun dro opp sammen med mannen sin for å ofre det årlige offeret.
20Eli velsignet Elkanah og hans kone og sa: Måtte Herren gi deg etterkommere gjennom denne kvinnen for den bønnen du ba til Herren. Deretter dro de hjem.
21Herren velsignet Hanna, så hun ble gravid og fødte tre sønner og to døtre; og gutten Samuel vokste opp for Herren.
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å snakke til henne om det.
20Mens hun døde, sa kvinnene rundt henne: «Frykt ikke, du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og tok det ikke til seg.
21Hun kalte gutten Ikabod, og sa: «Herligheten er borte fra Israel,» fordi Guds ark var tatt, og på grunn av hennes svigerfar og ektemann.
37Hun sa til faren: Gi meg denne nåde: Gi meg to måneder, så jeg kan gå i fjellene og sørge over min jomfruelighet, jeg og mine venninner.
38Han sa: Gå, og han sendte henne bort i to måneder. Så gikk hun med venninnene sine og sørget over sin jomfruelighet i fjellene.
7Men han sa til meg: "Se, du skal bli gravid og føde en sønn. Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk, og ikke spise noe urent, for gutten skal være en Guds nasireer fra mors liv til sin dødsdag."
14Derfor har jeg sverget at Elis hus aldri skal få sine synder forsonet, verken med brennoffer eller madoffer.
15Samuel ble liggende inntil morgenen og åpnet dørene til Herrens hus. Samuel var redd for å fortelle synet til Eli.
1Noen dager etter, i hvetehøstens tid, besøkte Samson sin hustru med et geitekje. Han sa: Jeg vil gå inn til min hustru i kammeret, men hennes far lot ham ikke komme inn.
1Da ba Hanna og sa: Mitt hjerte gleder seg i Herren, mitt horn er løftet i Herren, min munn har åpnet seg vidt mot mine fiender; for jeg har gledet meg i din frelse.
5For du skal bli gravid og føde en sønn, og det skal ikke komme barberkniv på hans hode, for gutten skal være en Guds nasireer fra mors liv og han skal begynne å frelse Israel fra filistrenes hånd.
18Noomi svarte: "Vent, min datter, til du ser hvordan saken faller ut, for mannen vil ikke hvile før han har ordnet opp i dag."
23Mannen spurte: Hvorfor vil du dra til ham i dag? Det er jo verken nymåne eller sabbat. Hun svarte: Det er i orden.
18Ikke dra herfra før jeg kommer tilbake og legger frem min gave for deg. Og han sa: Jeg vil bli her til du kommer tilbake.
30Men guttens mor sa: Så sant Herren lever, og du selv lever, vil jeg ikke forlate deg. Så reiste han seg og fulgte henne.
13ville dere vente til de ble voksne? Ville dere forsake å bli gift? Nei, mine døtre, for det er langt mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
1Den unge Samuel tjente Herren under Elis oppsyn. Herrens ord var sjeldent i de dager, og det var ikke mange syner.
3Og jeg sa til henne: Forbli hos meg i mange dager, driv ikke hor, vær ikke en annen manns kvinne, så skal også jeg vente på deg.
16Elisa sa: Neste år på denne tiden skal du holde en sønn i dine armer. Hun svarte: Nei, min herre, du gudsmann, ikke narr din tjenestekvinne.