Apostlenes gjerninger 25:20
Da jeg var i tvil om hvordan jeg skulle håndtere dette spørsmålet, spurte jeg om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der for dette.
Da jeg var i tvil om hvordan jeg skulle håndtere dette spørsmålet, spurte jeg om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der for dette.
Og fordi jeg var i villrede om slike spørsmål, spurte jeg om han ville reise til Jerusalem og få disse sakene avgjort der.
Jeg var i villrede om hvordan jeg skulle behandle denne saken, og spurte om han ville reise til Jerusalem og bli dømt der i disse spørsmålene.
Siden jeg var i villrede om hvordan jeg skulle undersøke dette, spurte jeg om han ville reise til Jerusalem og få saken sin dømt der.
Og da jeg var i tvil om slike spørsmål, spurte jeg ham om han ville dra til Jerusalem og der bli dømt over disse sakene.
Og jeg var i stuss over dette spørsmålet, og jeg spurte om han ønsket å fare opp til Jerusalem for å bli dømt over disse spørsmålene der.
Siden jeg var usikker på slike spørsmål, spurte jeg ham om han ville dra opp til Jerusalem for å bli dømt over disse sakene.
Og fordi jeg var i tvil om slike spørsmål, spurte jeg om han ville dra til Jerusalem og der bli dømt om disse ting.
Jeg ble usikker over denne saken og spurte om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der for dette.
Og fordi jeg var usikker på slike spørsmål, spurte jeg om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der for disse sakene.
Og ettersom jeg tvilte på denne typen spørsmål, spurte jeg ham om han ville dra til Jerusalem og la disse sakene bli dømt der.
Fordi jeg var usikker på hvordan jeg skulle behandle slike spørsmål, spurte jeg ham om han ville dra til Jerusalem og der bli dømt om disse ting.
Fordi jeg var usikker på hvordan jeg skulle behandle slike spørsmål, spurte jeg ham om han ville dra til Jerusalem og der bli dømt om disse ting.
Jeg var i tvil om hvordan jeg skulle undersøke disse sakene, og spurte om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der om disse tingene.
Since I was at a loss as to how to investigate these matters, I asked if he was willing to go to Jerusalem and be tried there regarding these charges.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle behandle dette spørsmålet, så jeg spurte om han var villig til å dra til Jerusalem og bli dømt der om disse tingene.
And because I doubted of such manner of questions, I asked him whether he would go to Jerusalem, and there be judged of these matters.
Siden jeg var usikker angående slike spørsmål, spurte jeg om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der angående disse sakene.
And because I was uncertain of how to investigate such matters, I asked him if he was willing to go to Jerusalem and there be judged concerning these matters.
And because I doubted of such manner of questions, I asked him whether he would go to Jerusalem, and there be judged of these matters.
Siden jeg var usikker på hvordan jeg skulle spørre om disse tingene, spurte jeg om han var villig til å dra til Jerusalem og bli dømt der i denne saken.
Jeg sto tvilende overfor disse spørsmålene og spurte derfor om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der om dette.
«Og jeg, forvirret om hvordan jeg skulle undersøke disse tingene, spurte om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der om disse sakene.»
Og siden jeg ikke hadde nok kunnskap til å diskutere disse tingene, foreslo jeg for ham å dra til Jerusalem og bli dømt der for disse spørsmålene.
And be cause I douted of soche maner questions I axed him whyther he wolde goo to Ierusalem and there be iudged of these matters.
Howbeit because I vnderstode not the question, I axed hi, whether he wolde go to Ierusale, and there be iudged of these matters.
And because I doubted of such maner of question, I asked him whether he would goe to Hierusalem, and there be iudged of these things.
And because I doubted of such maner of questions, I asked hym whether he woulde go to Hierusalem, and there be iudged of these matters.
And because I doubted of such manner of questions, I asked [him] whether he would go to Jerusalem, and there be judged of these matters.
Being perplexed how to inquire concerning these things, I asked whether he was willing to go to Jerusalem and there be judged concerning these matters.
and I, doubting in regard to the question concerning this, said, If he would wish to go on to Jerusalem, and there to be judged concerning these things --
And I, being perplexed how to inquire concerning these things, asked whether he would go to Jerusalem and there be judged of these matters.
And I, being perplexed how to inquire concerning these things, asked whether he would go to Jerusalem and there be judged of these matters.
And as I had not enough knowledge for the discussion of these things, I made the suggestion to him to go to Jerusalem and be judged there.
Being perplexed how to inquire concerning these things, I asked whether he was willing to go to Jerusalem and there be judged concerning these matters.
Because I was at a loss how I could investigate these matters, I asked if he were willing to go to Jerusalem and be tried there on these charges.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21Men Paulus anket til keiserens kjennelse og ønsket å bli holdt i varetekt inntil jeg kunne sende ham til keiseren.
14Da de hadde vært der en tid, la Festus fram Paulus' sak for kongen og sa: Her er en mann som ble etterlatt som fange av Felix,
15og da jeg var i Jerusalem, kom overprestene og de eldste blant jødene og krevde straff mot ham.
16Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å dømme noen uten at den anklagede først får møte anklagerne og gi sitt forsvar mot anklagene.
17Da de kom hit, nølte jeg ikke, og neste dag satte jeg meg ned på dommersetet og beordret mannen ført fram.
18Men da anklagerne sto rundt ham, fremsatte de ingen beskyldninger av den art jeg hadde forventet.
19De hadde snarere noen spørsmål om sin egen gudsdyrkelse og om en Jesus, som var død, men som Paulus hevdet lever.
3De ba om en tjeneste, at han skulle la Paulus bli hentet til Jerusalem, for de planla et bakhold for å drepe ham på veien.
4Men Festus svarte at Paulus ble holdt i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart ville dra dit.
5Han sa: De av dere som kan, kan dra ned sammen med meg. Hvis det er noe mot denne mannen, la dem anklage ham.
6Etter at han hadde tilbrakt mer enn ti dager hos dem, dro han ned til Cæsarea. Dagen etter satte han seg på dommersetet og beordret Paulus ført fram.
7Da Paulus kom fram, omgav jødene fra Jerusalem ham og la fram mange og alvorlige anklager som de ikke kunne bevise,
8fordi Paulus forsvarte seg og sa: Jeg har ikke syndet mot jødenes lov, tempelet eller keiseren.
9Festus, som ønsket å være til lags med jødene, spurte Paulus: Vil du dra opp til Jerusalem og bli dømt der av meg for disse sakene?
10Men Paulus svarte: Jeg står for keiserens domstol, der jeg bør dømmes. Jeg har ikke gjort noe galt mot jødene, som du vet meget godt.
11Hvis jeg har gjort noe urett eller noe som fortjener døden, nekter jeg ikke å dø; men hvis det ikke er noe i anklagene mot meg, kan ingen overgi meg til dem av politiske grunner. Jeg anker til keiseren.
12Da rådførte Festus seg med sitt råd og svarte: Siden du har anket til keiseren, skal du reise til keiseren.
23Neste dag kom Agrippa og Berenice med stor prakt og gikk inn i rådhuset sammen med de øverste offiserene og de fremste mennene i byen. Da Festus ga ordre, ble Paulus ført fram.
24Festus sa: Kong Agrippa og alle her til stede, her ser dere mannen som hele den jødiske folkemengden har beskyldt i Jerusalem og også her, mens de ropte at han ikke bør leve lenger.
25Men jeg fant ut at han ikke hadde gjort noe som fortjente døden. Og siden han selv har anket til keiseren, har jeg besluttet å sende ham.
26Jeg har imidlertid ikke noe spesifikt å skrive til min herre om ham. Derfor lot jeg ham føre fram for dere, og spesielt for deg, kong Agrippa, slik at jeg kan ha noe å skrive når han er blitt forhørt.
27For det virker ulogisk å sende en fange uten også å angi anklagene mot ham.
28Jeg ville finne ut hva de anklaget ham for, så jeg førte ham til deres råd.
29Jeg fant ut at han var anklaget for noen spørsmål om deres lov, men ikke for noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.
30Da jeg fikk vite at det skulle utføres et hemmelig komplott mot mannen, sendte jeg ham straks til deg og beordret anklagerne å fremføre sine anklager mot ham for deg. Farvel!
29De som skulle avhøre ham, trakk seg straks tilbake. Kommandanten fryktet også da han fikk vite at han var romer, fordi han hadde latt ham binde.
30Neste dag, da han ønsket å vite med sikkerhet hvorfor han ble anklaget av jødene, løste han ham fra lenkene og beordret at yppersteprestene og hele rådet skulle komme sammen. Han førte Paulus frem og stilte ham foran dem.
15men når det gjelder spørsmål om lære og navn og deres egen lov, må dere ta dere av det selv. Jeg vil ikke være dommer over slike ting."
19Disse burde være her foran deg og anklage meg hvis de har noe mot meg.
20Eller la disse her si om de har funnet noen urett hos meg da jeg sto foran rådet,
21unntatt dette ene utsagnet jeg ropte ut blant dem: 'For de dødes oppstandelse blir jeg dømt av dere i dag.'»
22Men da Felix hørte dette, utsatte han saken, enda han visste nokså godt hva denne lære gikk ut på, og sa: «Når Lysias, den øverste høvedsmannen, kommer ned, vil jeg avgjøre saken deres.»
17Etter tre dager kalte Paulus sammen de ledende blant jødene, og da de var samlet, sa han til dem: Menn, brødre! Selv om jeg ikke har gjort noe mot vårt folk eller våre forfedres skikker, ble jeg arrestert i Jerusalem og overgitt til romerne.
18Befolkningen ville slippe meg fri etter å ha forhørt meg, siden det ikke var noe verdt dødsstraff mot meg.
19Men da jødene motsatte seg, var jeg nødt til å anke min sak til keiseren, ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
18Han tok ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: Fangen Paulus kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg, for han har noe å si deg.
19Kommandanten tok ham i hånden, gikk til side og spurte: Hva er det du har å fortelle meg?
20Han svarte: Jødene har avtalt å be deg føre Paulus for rådet i morgen, som om de vil forhøre ham nærmere.
3særlig fordi du har kunnskap om jødenes skikker og spørsmål. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.
10Da landshøvdingen ga Paulus et tegn til å tale, svarte han: «Siden jeg vet at du har vært dommer blant dette folket i mange år, forsvarer jeg min sak med frimodighet.
11Du kan finne ut at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg kom opp for å tilbe i Jerusalem.
8og befalte anklagerne å komme til deg. Fra ham kan du selv finne ut alt vi anklager ham for når du gransker saken.»
25Men da Paulus talte om rettferdighet, avholdenhet og den kommende dom, ble Felix redd og svarte: «Gå bort for nå. Når jeg får tid, skal jeg kalle deg til meg igjen.»
24befalte kommandanten at han skulle føres inn i festningen og beordret at han skulle bli avhørt ved pisking, så han kunne finne ut hvorfor de ropte slik mot ham.
35Jeg vil høre saken din når også dine anklagere kommer, sa han, og beordret at han skulle holdes i fengsling i Herodes' palass.
31De gikk bort og talte med hverandre og sa: Dette mennesket gjør ingenting som fortjener død eller lenker.
32Agrippa sa til Festus: Dette mennesket kunne ha vært løslatt hvis han ikke hadde anket sin sak til keiseren.
22Og nå drar jeg, tvunget av Ånden, til Jerusalem uten å vite hva som vil møte meg der.
34Noen ropte én ting, andre noe annet fra folkemengden. Da han ikke kunne få klarhet i noe på grunn av bråket, beordret han at Paulus skulle føres inn i festningen.
19De tok ham med seg til Areopagos og sa: Kan vi få vite hva denne nye læren du taler om, er?