Daniel 10:16
Og plutselig berørte en som lignet på et menneskebarn mine lepper, og jeg åpnet munnen og sa til ham som sto foran meg: 'Herre, på grunn av synet er jeg fylt med smerte, og jeg har ingen kraft igjen.'
Og plutselig berørte en som lignet på et menneskebarn mine lepper, og jeg åpnet munnen og sa til ham som sto foran meg: 'Herre, på grunn av synet er jeg fylt med smerte, og jeg har ingen kraft igjen.'
Og se, en som lignet en menneskesønn rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen, talte og sa til ham som sto foran meg: Min herre, ved dette synet har min angst overveldet meg, og jeg har ikke mer kraft.
Se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Jeg åpnet munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, ved synet ble jeg grepet av smerte, og jeg har ikke lenger styrke.
Og se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, ved synet kom smertene over meg, og jeg hadde ikke mer kraft.
Og se, noe som lignet en menneskehånd rørte ved mine lepper. Så åpnet jeg munnen min og talte, og jeg sa til ham som stod foran meg: 'Min herre, på grunn av synet er jeg plaget, og jeg har ingen krefter igjen.'
Og se, en som lignet en menneskesønn rørte ved leppene mine; da åpnet jeg min munn og talte og sa til han som sto foran meg: "Å, herre, på grunn av synet har mine smerter vendt seg mot meg, og jeg har ikke beholdt noen styrke.
Og se, en som lignet en mann, berørte leppene mine; da åpnet jeg munnen min og sa til ham som stod foran meg: O min herre, jeg har vært overveldet av sorg i visjonen, og jeg har ikke mer styrke.
Og se, en som lignet en menneskesønn berørte mine lepper. Da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som stod foran meg: "Min herre, på grunn av synet har jeg fått smerte, og jeg har ingen styrke igjen.
Og se, en som lignet en av menneskene, rørte ved mine lepper: da åpnet jeg munnen og talte, og sa til han som stod foran meg: «Min herre, på grunn av synet har jeg stor smerte, og jeg har mistet all styrke.
Og se, en som lignet et menneske rørte ved mine lepper; da åpnet jeg munnen og talte, og sa til ham som sto foran meg: «O min herre, gjennom synet har sorgen overfalt meg, og jeg har ikke lengre noen kraft.»
Og se, en som lignet en av menneskene, rørte ved mine lepper: da åpnet jeg munnen og talte, og sa til han som stod foran meg: «Min herre, på grunn av synet har jeg stor smerte, og jeg har mistet all styrke.
Og se, noe som lignet en menneskesønn berørte mine lepper, så jeg åpnet min munn og talte, og sa til den som sto foran meg: 'Min herre, ved denne visjonen har min smerte vendt seg mot meg, og jeg har ingen styrke igjen.
Then one who looked like a man touched my lips, and I opened my mouth and began to speak. I said to the one standing before me, 'My lord, because of the vision my pains have overwhelmed me, and I have no strength left.'
Se, en som lignet en menneskesønn rørte ved mine lepper. Da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som stod foran meg: 'Herre, på grunn av synet har mine smerter vendt seg mot meg, og jeg har ingen styrke igjen.
And, behold, one like the similitude of the sons of men touched my lips: then I opened my mouth, and spake, and said unto him that stood before me, O my lord, by the vision my sorrows are turned upon me, and I have retained no strength.
Se, en som lignet et menneske berørte mine lepper, da åpnet jeg min munn og talte, og sa til han som sto foran meg: Min herre, på grunn av synet har jeg blitt grepet av sorg, og jeg har ingen kraft igjen.
And, behold, one in the likeness of the sons of men touched my lips; then I opened my mouth, and spoke, and said to him who stood before me, O my lord, because of the vision, my sorrows overwhelm me, and I have retained no strength.
And, behold, one like the similitude of the sons of men touched my lips: then I opened my mouth, and spake, and said unto him that stood before me, O my lord, by the vision my sorrows are turned upon me, and I have retained no strength.
Se, en som lignet menneskesønner berørte leppene mine: da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som sto foran meg, min herre, på grunn av synet er mine sorger vendt over meg, og jeg beholder ingen styrke.
Og se, en som liknet menneskebarn rørte ved leppene mine, da åpnet jeg min munn og talte, og sa til han som sto foran meg: Min herre, ved synet har jeg blitt fylt med smerter, og jeg har ingen styrke igjen.
Og se, en som lignet en menneskesønn rørte ved mine lepper; da åpnet jeg munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: «Å, min herre, på grunn av synet har jeg stor smerte, og jeg har ingen styrke igjen.
Så rakte en som så ut som menneskesønner sin finger på leppene mine; og da jeg åpnet munnen, sa jeg til ham som sto foran meg: Herre, på grunn av synet har smerter kommet over meg, og jeg har ingen styrke igjen.
Beholde, there touched my lippes one, very like vnto a man. Then opened I my mouth, and sayde vnto him, that stode before me: O my lorde, my ioyntes are lowsed in the vision, and there is no more stregth within me:
And beholde, one like the similitude of the sonnes of man touched my lippes: then I opened my mouth, and spake, and said vnto him that stoode before me, O my Lord, by the vision my sorowes are returned vpon me, and I haue reteined no strength.
And beholde, there touched my lippes one very lyke vnto a man: then opened I my mouth and spake, and saide vnto him that stoode before me, O my lorde, by the vision my ioyntes are turned out of their place, and I haue reteyned no strength.
And, behold, [one] like the similitude of the sons of men touched my lips: then I opened my mouth, and spake, and said unto him that stood before me, O my lord, by the vision my sorrows are turned upon me, and I have retained no strength.
Behold, one in the likeness of the sons of men touched my lips: then I opened my mouth, and spoke and said to him who stood before me, my lord, by reason of the vision my sorrows are turned on me, and I retain no strength.
and lo, as the manner of the sons of men, he is striking against my lips, and I open my mouth, and I speak, and say unto him who is standing over-against me: My lord, by the appearance turned have been my pangs against me, and I have retained no power.
And, behold, one in the likeness of the sons of men touched my lips: then I opened my mouth, and spake and said unto him that stood before me, O my lord, by reason of the vision my sorrows are turned upon me, and I retain no strength.
And, behold, one in the likeness of the sons of men touched my lips: then I opened my mouth, and spake and said unto him that stood before me, O my lord, by reason of the vision my sorrows are turned upon me, and I retain no strength.
Then one whose form was like the sons of men put his finger on my lips; and opening my mouth, I said to him who was before me, O my lord, because of the vision my pains have come on me, and I have no more strength.
Behold, one in the likeness of the sons of men touched my lips: then I opened my mouth, and spoke and said to him who stood before me, my lord, by reason of the vision my sorrows are turned on me, and I retain no strength.
Then one who appeared to be a human being was touching my lips. I opened my mouth and started to speak, saying to the one who was standing before me,“Sir, due to the vision, anxiety has gripped me and I have no strength.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Hvordan kan denne tjener tale med min Herre? For ingen styrke er blitt værende i meg, og ånden er borte fra meg.
18Han, som hadde menneskelignende skikkelse, berørte meg igjen og styrket meg og sa: 'Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær sterk.' Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: 'Herre, tal, for du har styrket meg.'
19Han sa: 'Vet du hvorfor jeg kom til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot fyrsten av Persia, og når jeg drar ut, skal fyrsten av Grekenland komme.
20Men jeg vil fortelle deg hva som er skrevet i sannhetens bok. Det er ingen som støtter meg mot disse, unntatt Mikael, deres fyrste.'
14Nå har jeg kommet for å la deg forstå hva som skal skje med ditt folk i de siste dager, for det er ennå et syn for de dager.'
15Mens han snakket med meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
5Jeg løftet blikket og så en mann kledd i lin, og båndet rundt livet hans var gull fra Ufas.
6Hans kropp var som en edelsten, ansiktet var som lynet, øynene som flammende fakler, armene og føttene som glinsende bronse, og stemmen hans lød som lyden av en stor folkemengde.
7Og jeg, Daniel, så synet alene, mens mennene som var med meg ikke så det synet. Frykt grep dem, og de flyktet for å gjemme seg.
8Så jeg ble alene igjen og så dette store synet. Ingen styrke var igjen i meg, og min kraft forsvant så det ble til intet, og jeg var ute av stand til å handle.
9Da jeg hørte hans stemme, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.
10Plutselig rørte en hånd ved meg, og jeg fomlet frem på knærne og hendene.
11Han sa til meg: 'Daniel, høyt elskede mann, legg merke til de ordene jeg taler til deg, og stå opp, for nå er jeg sendt til deg.' Da han talte til meg, stod jeg opp skjelvende.
12Han sa: 'Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du vendte ditt hjerte for å forstå og ydmyket deg for Gud, er dine ord hørt, og jeg har kommet på grunn av dine ord.
15Mens jeg, Daniel, så på synet, forsøkte jeg å forstå det, og se, det sto foran meg en skikkelse som liknet en mann.
16Og jeg hørte en menneskestemme rope fra Ulaidalen: "Gabriel, hjelp denne mannen å forstå synet."
17Han kom nær stedet hvor jeg sto, og jeg ble så redd at jeg falt med ansiktet mot jorden. Men han sa til meg: "Vær oppmerksom, menneskesønn, for synet gjelder endens tid."
18Mens han snakket til meg, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Men han rørte ved meg og fikk meg til å stå opp.
22Herrens hånd var over meg om kvelden før han som hadde flyktet kom, og han åpnet min munn til hun kom om morgenen, og da var jeg ikke stum lenger.
23Herrens ord kom til meg og sa:
15Når det gjelder meg, Daniel, ble min ånd avmektig midt i meg, og synene i hodet mitt forferdet meg.
16Jeg nærmet meg en av dem som sto der, og spurte om sannheten om alt dette; og han svarte meg og forklarte meg betydningen av disse tingene.
5I samme stund kom det fram fingre fra en menneskehånd som skrev tvers over for lysestaken på kalkpussen på veggen i det kongelige palasset, og kongen så hånden som skrev.
6Da forandret kongens ansiktsfarge seg, og han ble grepet av frykt, hoftene hans ristet, og knærne slo mot hverandre.
16Den stod der, men jeg kunne ikke skjelne dens form, det var et bilde foran mine øyne; det var stille, og jeg hørte en røst, som sa:
9Herren rakte ut sin hånd og berørte min munn, og sa: Se, jeg har lagt mine ord i din munn.
5Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg har urene lepper og bor blant et folk med urene lepper; og mine øyne har sett Kongen, Herren over hærskarene.
9Jeg så, og se, en hånd var rakt ut mot meg, og i den var det en bokrull.
27Jeg, Daniel, var utslitt og syk i flere dager etterpå. Men jeg sto opp og gjorde kongens arbeid. Jeg var forferdet over synet, men ingen forsto det.
14Ånden løftet meg opp og tok meg bort, og jeg gikk bedrøvet bort i min ånds raseri, og Herrens hånd lå tungt på meg.
22Herrens hånd var over meg der, og han sa til meg: Stå opp, gå ut i dalen, og der vil jeg tale med deg.
23Jeg reiste meg og gikk ut i dalen, og se, der stod Herrens herlighet, lik den herlighet jeg hadde sett ved Kebar-elven; og jeg falt ned på mitt ansikt.
8Jeg hørte det, men forsto det ikke, så jeg spurte: Min herre, hva blir slutten på dette?
21ja, mens jeg ennå talte i bønnen, kom mannen Gabriel, som jeg hadde sett tidligere i et syn, raskt flyvende, og berørte meg ved tiden for kveldsofferet.
22Han underviste meg og talte til meg og sa: Daniel, nå har jeg kommet ut for å gi deg innsikt og forståelse.
3Det synet var som det jeg hadde sett tidligere, som det da jeg kom for å ta ødeleggelsen over byen, og synene var som det jeg så ved elven Kebar; jeg falt på mitt ansikt.
1Han sa til meg: Du menneskesønn, reis deg opp, så vil jeg tale med deg.
2Da kom en ånd inn i meg mens han talte til meg, og den reiste meg opp, og jeg hørte ham tale til meg.
4Jeg spurte engelen som snakket med meg: Hva betyr disse tingene, herre?
13Han svarte meg: Vet du ikke hva dette er? Jeg sa: Nei, herre.
24Derfor ble denne hånden sendt fra ham, og denne skriften ble skrevet.
9Og jeg spurte: Hva er dette, min herre? Og engelen som talte med meg, sa: Jeg skal la deg se hva dette er.
4Jeg spurte engelen som talte med meg: Hva er dette, min herre?
13Jeg så i nattens syner, og se, en som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer, og han nærmet seg Den Gamle av dager. De førte ham fram for ham.
24Ånden løftet meg og førte meg til Kaldea, til de bortførte, i et syn av Guds Ånd; og synet jeg hadde sett, forsvant fra meg.
25Jeg fortalte de bortførte alle Herrens ord som Han hadde vist meg.
6Men jeg sa: Å, Herre Gud! Se, jeg vet ikke hvordan jeg skal tale, for jeg er bare ung.
3Derfor er mine innvoller fulle av angst, smerter har tatt meg, som fødselssmerter; Jeg vred meg over å høre det, jeg ble forferdet ved å se det.
10Den øverste hoffmannen sa til Daniel: Jeg frykter min herre kongen, som har bestemt deres mat og drikke. Hvorfor skulle han se dere være magrere enn de andre unge mennene på deres alder? Da ville dere sette mitt hode i fare hos kongen.
24dette er betydningen, konge, og dette er den Høystes beslutning som skal ramme min herre kongen: