Hebreerbrevet 3:17
Hvem var det han ble harm på i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Hvem var det han ble harm på i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de hvis lik falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?
Men mot hvem ble han harm i førti år? Var det ikke mot dem som syndet, hvis lik ble strødd ut i ørkenen?
Hvem ble vred i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis legemer falt i ørkenen?
Men med hvem ble han opprørt i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis lik falt i ørkenen?
Og hvem var han harm på i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvor deres kropper falt i ørkenen?
Og hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis legemer falt i ørkenen?
Men med hvem var han harm de førti årene? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis lik falt i ørkenen?
Med hvem ble han da bedrøvet i løpet av førti år? Var det ikke for de som syndet, hvis legemer falt om i ørkenen?
Men hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke dem som hadde syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke dem som hadde syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Og med hvem ble han harm i førti år? Var det ikke med de som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
And with whom was he angry for forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
Hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
But with whom was he grieved forty years? was it not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
Men med hvem var han trist i førti år? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
But with whom was He grieved forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
But with whom was he grieved forty years? was it not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
Med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Men hvem var Han vred på i førti år? Var det ikke dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Og med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som gjorde ondt, og som døde i ørkenen?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
But with who was he despleased.xl. yeares? Was he not displeased with them that synned: whose carkases were overthorwen in the desert?
But with whom was he displeased fortye yeares longe? Was he not displeased with them yt synned, whose carcases were ouerthrowne in ye wyldernesse?
But with whome was he displeased fourtie yeeres? Was hee not displeased with them that sinned, whose carkeises fell in the wildernes?
But with whom was he displeased fourtie yeres? Not with them that had sinned, whose carkases fell in the desert?
But with whom was he grieved forty years? [was it] not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
With whom was he displeased forty years? Wasn't it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
but with whom was He grieved forty years? was it not with those who did sin, whose carcasses fell in the wilderness?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And with whom was he angry for forty years? was it not with those who did evil, who came to their deaths in the waste land?
With whom was he displeased forty years? Wasn't it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And against whom was God provoked for forty years? Was it not those who sinned, whose dead bodies fell in the wilderness?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Og hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke dem som var ulydige?
19Så vi ser at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.
40Hvor ofte provoserte de ham i ørkenen, bedrøvet ham i ødemarken!
5Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.
16Hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Var det ikke alle som kom ut av Egypten under Moses?
9der deres fedre utfordret meg; de satte meg på prøve, skjønt de så mine gjerninger.
10I førti år var jeg lei av denne slekten og sa: De er et folk som farer vill i sitt hjerte, de har ikke kjent mine veier;
11så jeg sverget i min vrede at de ikke skal få komme inn til min hvile.
8da forherd ikke hjertene deres som under oppvigleriet på prøvelsens dag i ørkenen,
9da deres forfedre satte meg på prøve og utfordret meg, selv om de hadde sett mine gjerninger i førti år.
10Så jeg ble harm på denne slekten og sa: 'De farer alltid vill i hjertet, og de kjenner ikke mine veier.'
11Derfor sverget jeg i min vrede: 'De skal aldri komme inn til min hvile.'
29Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble talt med i deres tall, fra tjue år gamle og oppover, som har klaget mot meg,
18«I omtrent førti år bar han over med dem i ørkenen.»
13Så ble Herrens vrede tent mot Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele generasjonen som hadde gjort ondt i Herrens øyne, tok slutt.
32Men deres døde kropper skal falle i denne ørkenen.
33Barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år og lide for deres utroskap, til deres døde kropper er borte i denne ørkenen.
34Som en gjengjeldelse for dagene dere speidet ut landet, førti dager, skal dere bære deres misgjerninger i førti år, ett år for hver dag, og dere skal lære min avvisning å kjenne.
11Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forarge meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
6Israels barn vandret førti år i ørkenen, inntil hele folket, krigsfolket som dro ut av Egypt, som ikke ville høre på Herrens røst, hadde dødd. Herren hadde sverget at de ikke skulle få se landet som han hadde lovet deres fedre å gi oss, et land som flyter med melk og honning.
16Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet han hadde sverget å gi dem, har han drept dem i ørkenen.
10Herrens vrede ble tent den dagen, og han sverget:
11"Ingen av mennene som dro opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal se landet som jeg sverget å gi til Abraham, Isak og Jakob, for de har ikke fulgt meg trofast;
34Når Herren hørte lyden av ordene deres, ble han vred og sverget:
17Men de fortsatte å synde mot ham, å provosere Den Høyeste i ørkenen.
22så skal alle de menn som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypten og i ørkenen, og som har fristet meg ti ganger og ikke lyttet til min røst,
23de skal ikke se det landet jeg sverget til deres fedre. Ja, ingen av dem som har forarget meg, skal se det.
2Folket kranglet med Moses og sa: Gi oss vann å drikke! Moses svarte dem: Hvorfor krangler dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?
3Folket tørstet etter vann, og klaget mot Moses: Hvorfor førte du oss opp fra Egypt for å la meg og mine barn og buskap dø av tørst?
14Tiden vi vandret fra Kadesh-Barnea til vi krysset Sereds elv, var trettiåtte år, til hele generasjonen av krigere var borte fra leiren, slik Herren hadde sverget dem.
15Og Herrens hånd var også mot dem, for å utslette dem fra leiren, til de alle var borte.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd for å bli ødelagt.
37Herren ble også vred på meg på grunn av dere, og sa: Du skal heller ikke komme dit inn.
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som klager mot meg? Jeg har hørt Israels barns mange klager som de fremfører mot meg.
32De gjorde ham også vred ved Meribas vann, slik at det gikk ille for Moses på grunn av dem.
14De ble grådige i ørkenen, og satte Gud på prøve i det øde landet.
22Dere gjorde også Herren sint ved Tabeera, ved Massa og Kibroth-Hattaava.
6Siden det altså gjenstår at noen skal komme inn til den, og de som først fikk forkynt løftet ikke kom inn på grunn av vantro,
51For dere handlet troløst mot meg blant Israels barn ved Meribah-vannet i Kades, i ørkenen Zin, fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.
25De klaget i teltene sine, de lyttet ikke til Herrens røst.
2Hele Israels menighet klaget til Moses og Aron i ørkenen.
36Han førte dem ut ved å gjøre under og tegn i Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i førti år.
14fordi dere var trassige mot mitt ord i ørkenen Sin, da menigheten kranglet, og dere skulle ha helliget meg ved vannet for deres øyne.» Dette er Meribavannet i Kadesj i ørkenen Sin.
39Men våre fedre ville ikke være lydige, men avviste ham og vendte i hjertet tilbake til Egypt,
8Og ved Horeb gjorde dere Herren vred, og Herren ble så sint på dere at han ville utslette dere.
26Men Herren ble sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Han sa til meg: 'Det er nok for deg. Ikke snakk til meg mer om dette.'
31ble Guds vrede reist mot dem, og han felte noen av de sterkeste blant dem, og slo ned de utvalgte i Israel.
21I førti år forsørget du dem i ørkenen; de manglet ingenting; klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres hovnet ikke opp.
4Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen, bare for å dø her, vi og dyrene våre?
33Mens kjøttet fortsatt var mellom tennene deres, før det var helt tygget, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en meget stor plage.