4 Mosebok 11:20
men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres og blir avskyelig for dere, fordi dere har forkastet Herren som er blant dere, og grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor dro vi ut fra Egypt?
men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres og blir avskyelig for dere, fordi dere har forkastet Herren som er blant dere, og grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor dro vi ut fra Egypt?
men en hel måned, til det kommer ut av nesen på dere og dere vemmes av det, fordi dere har foraktet Herren som er midt iblant dere, og grått for ham og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?
men en hel måned, til det går ut av neseborene på dere og blir dere vemmelig, fordi dere har forkastet Herren, som er midt iblant dere, og grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor gikk vi ut fra Egypt?
men en hel måned, til det kommer ut av nesen på dere og blir vemmelig for dere, fordi dere har forkastet Herren som er midt iblant dere, og grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?’»
Det blir ikke en dag, ikke to dager, ikke fem dager, ikke ti dager, og ikke tjue dager, men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres og blir en vederstyggelighet for dere, fordi dere har forkastet Herren som er midt blant dere, og grått for hans ansikt og sagt: «Hvorfor dro vi ut av Egypt?»
Men en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres, og det blir en motbydel for dere, fordi dere har foraktet Herren som er blant dere og har grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?
Men i en hel måned, til det strømmer ut av nesene deres, og blir avskyelig for dere; fordi dere har foraktet Herren som er blant dere og har grått for ham og sagt: Hvorfor måtte vi forlate Egypt?
men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres, og blir en vederstyggelighet for dere, fordi dere vraket Herren som er midt iblant dere, og gråt foran ham og sa: Hvorfor dro vi ut fra Egypt?
men en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres og blir vemmelig for dere, fordi dere har avvist Herren som er blant dere, og grått foran ham og sagt: Hvorfor kom vi ut av Egypt?
men i en hel måned, inntil det stinker ved neseborene deres og blir motbydelig for dere, fordi dere har foraktet Herren blant dere og grått for ham, og sagt: 'Hvorfor forlot vi Egypt?'
men en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres og blir vemmelig for dere, fordi dere har avvist Herren som er blant dere, og grått foran ham og sagt: Hvorfor kom vi ut av Egypt?
'men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres og blir en avsky for dere, fordi dere har foraktet Herren, som er midt blant dere, og grått for ham og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?'
but for a whole month—until it comes out of your nostrils and becomes loathsome to you—because you have rejected the LORD, who is among you, and have wailed before Him, saying, ‘Why did we ever leave Egypt?’
men i en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres og blir avskyelig for dere. Fordi dere har forkastet Herren som er blant dere og grått for ham, og sagt: 'Hvorfor gikk vi ut fra Egypt?'
But even a whole month, until it come out at your nostrils, and it be loathsome unto you: because that ye have despised the LORD which is among you, and have wept before him, saying, Why came we forth out of Egypt?
men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres, og det blir avskyelig for dere. For dere har foraktet Herren som er blant dere, og grått for ham, og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?
But even a whole month, until it comes out at your nostrils, and it is loathsome to you; because you have despised the LORD who is among you, and have wept before Him, saying, Why did we come out of Egypt?
But even a whole month, until it come out at your nostrils, and it be loathsome unto you: because that ye have despised the LORD which is among you, and have wept before him, saying, Why came we forth out of Egypt?
men en hel måned, til det kommer ut av neseborene på dere og blir avskyelig for dere; fordi dere har forkastet Herren som er blant dere, og grått for ham og sagt: Hvorfor kom vi ut av Egypt?
men en hel måned, til det kommet ut av nesen på dere og blir en avsky for dere, fordi dere har forkastet Herren som er blant dere, og har grått for hans åsyn og sagt: Hvorfor kom vi ut av Egypt?'
men hele en måned, til det kommer ut av nesen deres og blir avskyelig for dere, fordi dere har forkastet Jehova som er blant dere, og har grått for ham og sagt: Hvorfor kom vi ut av Egypt?
Men for en hel måned, til det kommer ut av nesene deres og blir motbydelig for dere: fordi dere har vendt dere mot Herren som er blant dere, og har grått i hans nærvær og sagt, Hvorfor forlot vi Egypt?
but euen a moneth longe ad vntill it come out at the nostrels of you that ye be ready to perbrake: because that ye haue cast ye Lorde a syde which is amonge you and haue wepte before him saynge: why came we out of Egipte.
but a moneth longe, tyll it go out at youre noses, and tyll ye lothe it: euen because ye haue refused the LORDE, which is amonge you, and haue wepte before him, & sayde: Wherfore wente we out of Egipte?
But a whole moneth, vntill it come out at your nostrels, and bee lothesome vnto you, because ye haue contemned the Lorde, which is among you, and haue wept before him, saying, Why came we hither out of Egypt?
But euen a moneth long, vntill it come out at the nostrels of you, and it shalbe lothsome vnto you, because that ye haue cast the Lorde aside whiche is among you, and haue wept before hym, saying: Why came we thus out of Egypt?
[But] even a whole month, until it come out at your nostrils, and it be loathsome unto you: because that ye have despised the LORD which [is] among you, and have wept before him, saying, Why came we forth out of Egypt?
but a whole month, until it come out at your nostrils, and it be loathsome to you; because that you have rejected Yahweh who is among you, and have wept before him, saying, Why came we forth out of Egypt?
unto a month of days, till that it come out from your nostrils, and it hath become to you an abomination; because that ye have loathed Jehovah, who `is' in your midst, and weep before Him, saying, Why is this? -- we have come out of Egypt!'
but a whole month, until it come out at your nostrils, and it be loathsome unto you; because that ye have rejected Jehovah who is among you, and have wept before him, saying, Why came we forth out of Egypt?
but a whole month, until it come out at your nostrils, and it be loathsome unto you; because that ye have rejected Jehovah who is among you, and have wept before him, saying, Why came we forth out of Egypt?
But every day for a month, till you are tired of it, turning from it in disgust: because you have gone against the Lord who is with you, and have been weeping before him saying, Why did we come out of Egypt?
but a whole month, until it come out at your nostrils, and it is loathsome to you; because that you have rejected Yahweh who is among you, and have wept before him, saying, "Why did we come out of Egypt?"'"
but a whole month, until it comes out your nostrils and makes you sick, because you have despised the LORD who is among you and have wept before him, saying,“Why did we ever come out of Egypt?”’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots er folket jeg er midt iblant, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, og de skal spise en hel måned.
18Si til folket: Hellig dere til i morgen, så skal dere få spise kjøtt; for dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? For det var bedre for oss i Egypt. Derfor vil Herren gi dere kjøtt, så dere skal spise.
19Dere skal ikke spise én dag, ikke to dager, ikke fem dager, ikke ti dager, ikke tjue dager,
5Folket klagde mot Gud og Moses: Hvorfor førte dere oss ut av Egypt for å dø i ødemarken? Her er det verken brød eller vann, og vi hater dette elendige brødet.
26Men dere ville ikke dra opp og var ulydige mot Herren deres Guds bud.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd for å bli ødelagt.
11De sa til Moses: 'Var det ikke nok graver i Egypt, siden du har ført oss hit i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss ved å føre oss ut av Egypt?'
12Er ikke dette hva vi sa til deg i Egypt: 'La oss være i fred, så vi kan tjene egypterne'? For det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.
11Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forarge meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
20Men de hørte ikke på Moses, for noen beholdt noe til neste morgen. Da vokste det ormer i det, og det stinket. Moses ble sint på dem.
33Mens kjøttet fortsatt var mellom tennene deres, før det var helt tygget, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en meget stor plage.
2Folket kranglet med Moses og sa: Gi oss vann å drikke! Moses svarte dem: Hvorfor krangler dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?
3Folket tørstet etter vann, og klaget mot Moses: Hvorfor førte du oss opp fra Egypt for å la meg og mine barn og buskap dø av tørst?
3Folket kranglet med Moses og sa: «Hvis bare vi hadde dødd da våre brødre døde for Herrens ansikt.
4Hvorfor har dere ført Herrens menighet til denne ørkenen, bare for å dø her, vi og dyrene våre?
5Hvorfor førte dere oss opp fra Egypt for å bringe oss til dette elendige stedet? Det er ikke et sted med såkorn, fiken, vintrær eller granatepler, og det er ikke vann å drikke.
2Hele Israels menighet klaget til Moses og Aron i ørkenen.
3Israels barn sa til dem: "Hadde vi bare dødd for Herrens hånd i Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene og spiste brød til vi var mette! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele menigheten dø av sult."
4Den blandede folkemengden blant dem fikk en sterk lyst, og Israels barn begynte igjen å gråte og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?
7Og i morgen skal dere se Herrens herlighet, for Han har hørt deres klager mot Herren. Hva er vi, at dere klager mot oss?"
8Moses sa: "Når Herren gir dere kjøtt å spise i kveld, og brød i morgen til å bli mette, har Herren hørt deres klager mot Ham. Hva er vi? Det er ikke mot oss dere klager, men mot Herren."
2Alle Israels barn klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Om vi bare hadde dødd i Egyptens land! Eller om vi bare kunne dø her i ørkenen.
6Men nå tørster vår sjel; vi har ingenting bortsett fra dette manna for våre øyne.
13Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning for å la oss dø i ørkenen? Du vil også herske over oss?
14Du har ikke ført oss til et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i arv. Vil du også blinde disse menneskene? Vi kommer ikke opp."
6De spurte ikke: Hvor er Herren, han som førte oss opp fra Egyptens land, han som ledet oss gjennom ørkenen, et land øde og fullt av groper, et land tørt og med dødsskygge, et land som ingen hadde reist gjennom, hvor intet menneske bodde?
29Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble talt med i deres tall, fra tjue år gamle og oppover, som har klaget mot meg,
21De sa til dem: Herren skal se dere og dømme dere, fordi dere har gjort oss stinkende for farao og hans tjenere, ved å gi dem et sverd i hånden til å drepe oss med.
5Og hva han gjorde for dere i ørkenen, fra den tiden dere kom til dette stedet,
10Moses hørte folket gråte, hver ved inngangen til sitt telt, og Herrens vrede flammet voldsomt opp, og det var ondt i øynene til Moses.
7Husk og glem ikke hvordan du gjorde Herren din Gud harm i ørkenen; fra den dagen du dro ut av Egypt til dere kom hit, har dere vært trassige mot Herren.
8Og ved Horeb gjorde dere Herren vred, og Herren ble så sint på dere at han ville utslette dere.
13Hvor skal jeg få kjøtt til hele dette folket fra? For de gråter for meg og sier: Gi oss kjøtt, så vi kan spise.
6Israels barn vandret førti år i ørkenen, inntil hele folket, krigsfolket som dro ut av Egypt, som ikke ville høre på Herrens røst, hadde dødd. Herren hadde sverget at de ikke skulle få se landet som han hadde lovet deres fedre å gi oss, et land som flyter med melk og honning.
7Jeg sa til dem at de skulle kaste bort hver avskyelighet deres øyne hadde sett, og ikke gjøre seg urene med egypternes avguder. Jeg er Herren deres Gud.
8Men de var opprørske mot meg og ville ikke høre på meg. Ingen kastet vekk de avskyeligheter deres øyne så, og de forlot ikke Egyptens avguder. Da sa jeg, at jeg skulle utøse min vrede over dem, for å fullføre min harme mot dem midt i Egyptens land.
28Herren sa til Moses: "Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover?"
18Selv da de laget seg en støpt kalv og sa: "Dette er din gud som førte deg opp fra Egypt," og gjorde store bespottelser.
1Det skjedde at folket klaget, og det var ubehagelig for Herren; Herren hørte det, og hans vrede flammet opp, og Herrens ild brant blant dem og fortærte ytterkanten av leiren.
22Dere gjorde også Herren sint ved Tabeera, ved Massa og Kibroth-Hattaava.
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som klager mot meg? Jeg har hørt Israels barns mange klager som de fremfører mot meg.
45Dere kom tilbake og gråt for Herrens ansikt, men Herren hørte ikke på dere og lyttet ikke til dere.
34Som en gjengjeldelse for dagene dere speidet ut landet, førti dager, skal dere bære deres misgjerninger i førti år, ett år for hver dag, og dere skal lære min avvisning å kjenne.
18Og nå, når dere vender dere bort fra Herren i dag, vil han bli vred på hele Israels menighet.
11Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: "Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk, som du førte ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?
12Hvorfor skal egypterne si: 'Med onde hensikter førte han dem ut for å drepe dem i fjellene og utslette dem fra jordens overflate'? Vend om fra din brennende vrede, og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk.
22så skal alle de menn som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypten og i ørkenen, og som har fristet meg ti ganger og ikke lyttet til min røst,
28slik at innbyggerne i landet du førte oss fra, ikke skal si: 'Fordi Herren ikke kunne føre dem inn i landet han lovet, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.'
41Dagen etter knurret hele menigheten til Israels folk mot Moses og Aron og sa: "Dere har drept Herrens folk!"