Klagesangene 4:17
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
Våre øyne svinner bort mens vi ser forgjeves etter hjelp, mens vi venter på en nasjon som ikke kan redde oss.
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne ennå sviktet i vår søken etter hjelp; vi holdt vakt og ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne lengter fortsatt etter hjelp forgjeves, mens vi ser etter et folk som ikke kan redde oss.
Our eyes still fail as we look in vain for help; we have watched eagerly for a nation that could not save us.
Vi ser enda etter hjelp, det er forgjeves. I vår overvåking har vi ventet på en nasjon som ikke kan frelse.
Endnu fortæres vore Øine, (naar de see) hen til vor forfængelige Hjælp, idet vi see (saa) flitteligen hen til et Folk, som ikke kunde frelse.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
For vår del, våre øyne har ennå forgjeves lett etter hjelp: i vår vakthold har vi speidet etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
As for us, our eyes failed as we watched for a nation that could not save us.
Våre øyne er blitt trette mens vi venter på hjelp til ingen nytte; I vår speiding speidet vi etter en nasjon som ikke kunne redde.
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Våre øyne svikter mens vi ser etter vår fåfengte hjelp: I vår voktelse ventet vi på en nasjon som ikke kunne redde.
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Our eyes{H5869} do yet fail{H3615} [in looking] for our vain{H1892} help:{H5833} In our watching{H6836} we have watched{H6822} for a nation{H1471} that could not save.{H3467}
As for us, our eyes{H5869} as yet failed{H3615}{(H8799)} for our vain{H1892} help{H5833}: in our watching{H6836} we have watched{H6822}{(H8765)} for a nation{H1471} that could not save{H3467}{(H8686)} us.
Wherfore yet oure eyes fayle vs, whyle we loke for vayne helpe: seynge we be euer waitynge vpon a people, that can do vs no good,
Whiles we waited for our vaine helpe, our eyes failed: for in our waiting we looked for a nation that could not saue vs.
Wherefore yet our eyes fayled vs, whyles we looked for our vayne helpe, seeing we euer wayted vpon a people that coulde do vs no good.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation [that] could not save [us].
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
While we exist -- consumed are our eyes for our vain help, In our watch-tower we have watched for a nation `that' saveth not.
Our eyes do yet fail `in looking' for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes are still wasting away in looking for our false help: we have been watching for a nation unable to give salvation.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
ע(Ayin)The People of Jerusalem Lament: Our eyes continually failed us as we looked in vain for help. From our watchtowers we watched for a nation that could not rescue us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18 De jakter på våre skritt, slik at vi ikke kan gå i gatene; vår ende nærmer seg; våre dager er oppfylt.
19 Våre forfølgere er raskere enn himmelens ørner; de ventet på oss på fjellet, de lå i bakhold på oss i ørkenen.
16 Kronen har falt fra hodet vårt: ve oss, fordi vi har syndet!
17 Derfor er hjertet vårt svakt; for disse tingene er øynene våre dimmet.
1 Til deg løfter jeg blikket mitt, O du som bor i himmelen.
2 Se, som øynene til tjenere ser på mesterne sine, og som øynene til en jente ser på sin mesterinne; slik venter vi på Herren vår Gud, til han viser oss sin barmhjertighet.
3 Vis oss din barmhjertighet, Herre; vi er fullstendig fylt med forakt.
23 Sannelig, forgjeves er håpet om frelse fra fjellene og fra de mange åsene: sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse.
24 For skam har tært på arbeidet til våre fedre fra vår ungdom; deres flokker og deres besetninger, deres sønner og deres døtre.
12 Gi oss hjelp i nød; for menneskelig hjelp er forgjeves.
12 Å vår Gud, vil du dømme dem? For vi har ikke styrke mot denne store mengden som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er rettet mot deg.
11 Gi oss hjelp fra vår nød; for menneskelig hjelp er forgjeves.
9 Derfor er rettferd langt borte fra oss, og rettferdighet når ikke fram til oss: vi venter på lys, men se, det er mørke; på lys, men vi vandrer i skygger.
10 Vi famler etter muren som blinde folk, og famler som om vi ikke hadde øyne: vi snubler ved middagstid som i natten; vi er i øde steder som døde mennesker.
11 Vi brøler som bjørner, og sørger sterkt som duer: vi ser etter rettferd, men finner ingen; etter frelse, men den er langt borte fra oss.
15 Vi så etter fred, men ingenting godt kom; og etter en tid med helse, og se, trøbbel kom!
2 Å, HERRE, vær nådig mot oss; vi har ventet på deg: vær vår styrke hver morgen, vår frelse i tider med nød.
17 Alt dette har kommet over oss; likevel har vi ikke glemt deg, hverken har vi handlet galt i din pakt.
18 Vårt hjerte er ikke vendt tilbake, heller ikke har våre skritt avviket fra din vei.
8 Tjenere hersker over oss; ingen kan befri oss fra deres makt.
123 Mine øyne svikter på grunn av din frelse, og på grunn av ordet av din rettferdighet.
19 Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, og det er ingen helbredelse for oss? Vi ventet på fred, men det er ikke noe godt; og for tiden med helbredelse, se, det er ulykke!
20 Vi bekjenner, Å HERREN, vår ondskap og syndene til våre fedre: for vi har syndet mot deg.
20 Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
9 Vi ser ikke våre tegn: det finnes ikke flere profeter; ingen blant oss vet hvor lenge dette vil vare.
42 De så, men det var ingen som frelste; heller ikke til Herren, men han svarte dem ikke.
4 Vi må kjøpe vårt vann, vi må betale for veden.
5 Vi er under forfølgelse; vi arbeider hardt, men finner ikke fred.
82 Mine øyne svikter på grunn av ditt ord, og sier: Når vil du trøste meg?
20 Høsten er forbi, sommeren er over, og vi er ikke frelst.
14 Derfor har HERREN sett det onde og brakt det over oss; for HERREN vår Gud er rettferdig i alle sine verk, siden vi ikke adlød hans stemme.
18 Og la dem skynde seg, og ta opp en klagesang for oss, så våre øyne kan flyte over med tårer, og våre øyelokk kan renne over med vann.
19 For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
9 Se, våre fedre er falt for sverdet, og våre sønner og døtre og koner er i fangenskap for dette.
4 Vi er blitt en skam for våre naboer, en hån og forakt for dem som er omkring oss.
11 De har nå omringet oss i våre skritt; de ser ned mot jorden.
8 Men øynene mine er rettet mot deg, Gud, Herre; i deg har jeg min tillit; la ikke sjelen min bli forlatt.
15 O Herren Gud av Israel, du er rettferdig; vi står her, redde, som vi er i dag: se, vi står foran deg med våre overtredelser, for vi kan ikke stå foran deg på grunn av dette.
16 Herrens vrede har delt dem; han vil ikke lenger se på dem: de hadde ikke respekt for prestene; de viste ikke nåde mot de eldre.
8 Å Israels håp, din frelser i våre nødstider, hvorfor skal du være som en fremmed i landet, og som en reisende som stopper for natten?
1 Husk, Herre, hva som har skjedd med oss: se og legg merke til vår skam.
7 Fra våre forfedres dager har vi vært i synd opp til denne dag; og på grunn av våre misgjerninger har vi, våre ledere, blitt overgitt i hendene til kongene i de landene, til sverd, fangenskap, plyndring, og til skam, slik vi fortsatt ser i dag.
4 Jeg så til høyre, men ingen kjente meg; mitt tilfluktssted sviktet, ingen brydde seg om meg.
6 Innbyggerne på denne øya skal si på den dagen: Se, slik er vårt håp; dit vi flykter for hjelp, for å unnslippe kongen av Assyria: Hvordan skal vi kunne redde oss?
24 Vi har hørt om det; våre hender blir svake; angst har grepet oss, og smerte, som en kvinne i fødsel.
23 Våkn opp, hvorfor sover du, o Herre? Reis deg, kast oss ikke bort for alltid.
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt, og glemmer vår nød og vårt trykk?
9 Likevel bad vi til vår Gud, og satte vakt mot dem dag og natt.
20 Hvorfor glemmer du oss for alltid og svikter oss så lenge?
50 Inntil Herren ser ned og ser fra himmelen.