Lukas 18:39
De som gikk foran, truet ham til å tie, men han ropte bare enda mer: Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, truet ham til å tie, men han ropte bare enda mer: Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, refset ham for at han skulle tie, men han ropte bare enda høyere: Du Davids Sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, snakket strengt til ham for at han skulle tie. Men han ropte bare enda mer: 'Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!'
De som gikk foran, truet ham for at han skulle tie. Men han ropte bare enda høyere: «Davids sønn, miskunn deg over meg!»
Og de som gikk foran, irettesatte ham, for at han skulle tie; men han ropte enda mer: Du Davids sønn, vær nådig mot meg.
Og de som gikk foran, irettesatte ham og sa at han skulle tie; men han ropte høyere: Sønn av David, vær barmhjertig mot meg.
Og de som gikk foran irettesatte ham og sa at han skulle tie munnen; men han ropte så mye mer, Du Davids sønn, vær meg nådig.
De foran irettesatte ham for å tie, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!
Og de som gikk foran, truet ham at han skulle tie; men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, irettesatte ham for at han skulle tie, men han ropte enda høyere: Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, befalte ham å tie, men han ropte enda høyere: 'Du, Davidsønn, vis miskunn med meg!'
De som gikk foran, irettesatte ham og ba ham tie stille, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, irettesatte ham og ba ham tie stille, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, sa til ham at han skulle tie stille, men han ropte bare enda høyere: "Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!"
Those who were leading the way rebuked him and told him to be quiet, but he shouted all the more, 'Son of David, have mercy on me!'
De som gikk foran, snubbet på ham og ba ham tie, men han ropte enda høyere: 'Davids sønn, miskunn deg over meg!'
Og de, som gik foran, truede ham, at han skulde tie; men han raabte meget mere: Du Davids Søn, forbarm dig over mig!
And they which went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried so much the more, Thou Son of David, have mercy on me.
De som gikk foran, snakket strengt til ham for at han skulle tie stillet, men han ropte bare enda høyere: Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!
And those who went ahead rebuked him, that he should keep silent: but he cried out all the more, Son of David, have mercy on me.
And they which went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried so much the more, Thou Son of David, have mercy on me.
De som gikk foran, forsøkte å få ham til å tie, men han ropte enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!»
De som gikk foran, prøvde å få ham til å tie, men han ropte bare enda høyere: 'Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!'
De som gikk foran, irettesatte ham for at han skulle tie, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg.
De som gikk foran, sa alvorlig til ham at han skulle tie. Men han ropte enda høyere: Davids Sønn, miskunn deg over meg!
And they which went before rebuked him that he shuld holde his peace. But he cryed so moche the moare thou sonne of David have mercy on me.
But the people that wente before, rebuked him, that he shulde holde his tunge. Neuertheles he cried moch more: Thou sonne of Dauid haue mercy vpo me.
And they which went before, rebuked him that he shoulde holde his peace, but he cried much more, O Sone of Dauid, haue mercie on me.
And they which went before, rebuked hym, that he shoulde holde his peace: But he cryed so much the more, thou sonne of Dauid, haue mercie on me.
And they which went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried so much the more, [Thou] Son of David, have mercy on me.
Those who led the way rebuked him, that he should be quiet; but he cried out all the more, "You son of David, have mercy on me!"
and those going before were rebuking him, that he might be silent, but he was much more crying out, `Son of David, deal kindly with me.'
And they that went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried out the more a great deal, Thou son of David, have mercy on me.
And they that went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried out the more a great deal, Thou son of David, have mercy on me.
And those who were in front made protests and said to him, Be quiet: but he said all the more, O Son of David, have mercy on me.
Those who led the way rebuked him, that he should be quiet; but he cried out all the more, "You son of David, have mercy on me!"
And those who were in front scolded him to get him to be quiet, but he shouted even more,“Son of David, have mercy on me!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget.
36Da han hørte en folkemengde gå forbi, spurte han hva som skjedde.
37De fortalte ham at Jesus fra Nasaret gikk forbi.
38Da ropte han: Jesus, Davids sønn, miskunn deg over meg!
46De kom til Jeriko. Mens Jesus dro ut fra Jeriko sammen med disiplene og en stor folkemengde, satt Bartimeus, sønn av Timeus, en blind mann, ved veikanten og tigget.
47Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: «Jesus, Davids sønn, miskunn deg over meg!»
48Mange bebreidet ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Davids sønn, miskunn deg over meg!»
49Jesus stanset og sa: «Kall ham hit!» De ropte på den blinde mannen og sa til ham: «Vær ved godt mot, reis deg! Han kaller på deg.»
50Han kastet av seg kappen, sprang opp og kom til Jesus.
51«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. Den blinde mannen sa: «Mester, jeg ønsker å se.»
29Da de dro ut fra Jeriko, fulgte en stor folkemengde dem.
30Og se, to blinde satt ved veien, og da de hørte at Jesus gikk forbi, ropte de og sa: Herre, miskunn deg over oss, du Davids sønn!
31Folkemengden irettesatte dem for at de skulle tie, men de ropte enda høyere og sa: Herre, miskunn deg over oss, du Davids sønn!
32Jesus stanset og kalte dem til seg og sa: Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere?
33De sa til ham: Herre, la våre øyne bli åpnet.
40Jesus stanset og ba om at mannen skulle føres til ham. Da han nærmet seg, spurte Jesus ham:
41Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Han svarte: Herre, la meg få mitt syn igjen.
42Jesus sa til ham: Få synet ditt tilbake! Din tro har helbredet deg.
43Straks kunne han se, og han fulgte Jesus og priste Gud. Hele folket som så det, lovpriste Gud.
27Da Jesus gikk videre derfra, ble han fulgt av to blinde som ropte og sa: "Davids sønn, ha barmhjertighet med oss!"
22Og se, en kanaaneisk kvinne fra det området kom ut og ropte: Herre, Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter er hardt plaget av en demon.
23Men han svarte henne ikke med et ord. Hans disipler kom da til ham og ba ham: Send henne bort, for hun roper etter oss.
38En mann fra folkemengden ropte og sa: Mester, jeg ber deg, se til min sønn, for han er min eneste.
39Et ånd tar ham, og brått skriker han; den kaster ham i krampe med skum, og det er så vidt den slipper ham fra seg igjen og knuser ham.
40Jeg ba disiplene dine om å drive den ut, men de kunne ikke.
14Da de kom til folkemengden, kom en mann til ham, falt på kne for ham,
15og sa: Herre, miskunn deg over min sønn, for han er månesyk og lider ille; ofte faller han i ild og ofte i vann.
28Da han så Jesus, ropte han høyt og falt ned foran ham og ropte med høy røst: Hva vil du meg, Jesus, Sønn av Den Høyeste Gud? Jeg ber deg, pin meg ikke.
13De ropte: "Jesus, Mester, forbarm deg over oss!"
7Med en høy stemme ropte han: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den Høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg ved Gud, pin ikke meg!»
25Jesus talte strengt til ham: «Vær stille, og kom ut av ham!»
41Demonskriker kom også ut av mange og ropte: «Du er Guds Sønn!» Men han refset dem og lot dem ikke snakke, for de visste at han var Kristus.
8Folkemengden ropte og begynte å be Pilatus gjøre som han alltid pleide for dem.
16Han spurte de skriftlærde: Hva diskuterer dere med dem?
17En fra folkemengden svarte: Mester, jeg har brakt min sønn til deg, han har en stum ånd.
18Hvor enn ånden tar ham, kaster han ham ned; han fråder og gnistrer med tennene og blir helt ute av stand til å gjøre noe. Jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de klarte det ikke.
25Da Jesus så at folkemengden løp sammen, truet han den urene ånden, og sa: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: kom ut av ham og gå aldri mer inn i ham.
26Da skrek den, rev og slet i gutten og forlot ham. Gutten lå som død, slik at mange sa: Han er død.
13Da ropte de igjen: «Korsfest ham!»
39Noen av fariseerne i folkemengden sa til ham: 'Mester, tal til dine disipler og be dem tie.'
40Han svarte: 'Jeg sier dere: Hvis de tier, vil steinene rope.'
21Men de ropte tilbake og sa: Korsfest, korsfest ham!
35Men Jesus refset det og sa: «Ti stille, og kom ut av ham!» Demonen kastet mannen ned midt iblant dem og forlot ham uten å skade ham.
40Da ropte de alle igjen: 'Ikke denne, men Barabbas!' Barabbas var en røver.
19Men Jesus tillot det ikke. I stedet sa han til ham: «Gå hjem til dine egne og fortell dem alt det gode Herren har gjort for deg, og hvordan han har vist barmhjertighet mot deg.»
39De som gikk forbi, hånte ham og ristet på hodet,
35Da noen av dem som stod der hørte det, sa de: «Se, han roper på Elia.»
9De folkemassene som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!
32De brakte til ham en som var døv og hadde en talefeil, og de ba ham legge hånden på ham.