Romerbrevet 4:19
Og uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sitt eget legeme, som allerede var dødslig, da han var omkring hundre år, og heller ikke Saras døde morsliv.
Og uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sitt eget legeme, som allerede var dødslig, da han var omkring hundre år, og heller ikke Saras døde morsliv.
Og uten å bli svak i troen, så han ikke på at hans egen kropp allerede var nærmest død – han var omkring hundre år – heller ikke på at Saras morsliv var dødt.
Uten å bli svak i troen, tenkte han ikke på at hans egen kropp allerede var utlevd – han var om lag hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
Han ble ikke svak i troen; han tenkte ikke på at hans egen kropp allerede var utlevd – han var omkring hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
Og uten å være svak i troen, betraktet han ikke sin egen kropp som allerede død, da han var omtrent hundre år gammel, heller ikke døden til Saras livmor.
Og uten å bli svak i troen, vurderte han ikke sin egen kropp, som allerede var død da han var omtrent hundre år, heller ikke Saras døde mors liv.
Og uten å være svak i troen, vurderte han ikke sin egen kropp som død, da han var omtrent hundre år gammel, eller døden i Saras livmor.
Og han var ikke svak i troen, han tenkte ikke på sitt eget legeme, som allerede var utlevd, siden han var nær hundre år, eller på Saras liv som allerede var dødt.
Og uten å bli svak i tro, betraktet han ikke sitt eget legeme, nå dødt, da han var omtrent hundre år gammel, og heller ikke Saras morslivs død.
Og uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sitt eget legeme, som var nærmest dødt da han var omkring hundre år gammel, heller ikke Saras dødede livmor.
Og han var ikke svak i troen; han lot ikke sin egen, nå døde kropp, da han var omtrent hundre år gammel, eller det livløse i Saras livmor stoppe ham.
Og siden hans tro ikke var svak, tok han ikke hensyn til at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo nesten hundre år gammel – eller til Saras døde morsliv.
Og siden hans tro ikke var svak, tok han ikke hensyn til at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo nesten hundre år gammel – eller til Saras døde morsliv.
Og ikke sviktet han i troen da han betraktet sitt eget kropp som allerede var utdødd - han var omkring hundre år gammel - og Saras morslivs død.
And without weakening in faith, he did not consider his own body, which was as good as dead—since he was about a hundred years old—or the deadness of Sarah’s womb.
Og uten å svekke seg i troen, så han ikke på sitt eget legeme, som allerede var uten kraft – han var omkring hundre år gammel – eller på Saras morslivs død.
og da han ikke var svag i Troen, saae han ikke hen til sit eget Legeme, som allerede var udlevet, efterdi han var nær hundrede Aar gammel, eller til Saras hendøde Moderliv;
And being not weak in faith, he considered not his own body now dead, when he was about an hundred years old, neither yet the deadness of Sara's womb:
Og uten å svekkes i troen tenkte han ikke på sitt eget legeme, som allerede var nær døden, da han var omkring hundre år gammel, og heller ikke på Sara's døde morsliv.
And being not weak in faith, he did not consider his own body, already dead, being about a hundred years old, nor the deadness of Sarah's womb.
And being not weak in faith, he considered not his own body now dead, when he was about an hundred years old, neither yet the deadness of Sara's womb:
Uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sin egen kropp, som allerede var utlevd (han var omtrent hundre år gammel), og heller ikke Saras livmor, som var død.
Han uten å bli svak i troen, så ikke på sitt eget legeme, som allerede var som dødt (siden han var omkring hundre år), og heller ikke på døden i Saras morsliv.
Og uten å svekkes i troen betraktet han sin egen kropp som allerede død (han var nesten hundre år gammel), og Saras livmor som død.
Og uten å bli svak i tro tross at hans kropp nesten var som død (han var omkring hundre år gammel) og Saras morsliv ikke lenger kunne bære barn.
So shall thy seed be. And he faynted not in the fayth nor yet consydered hys awne body which was now deed even when he was almost an hondred yeare olde: nether yet that Sara was past chyldeberinge.
Euen so shal thy sede be. And he was not faynte in faith, nether cosidred his awne body, which was deed allready, whyle he was almost an hundreth yeare olde, nether the deed wombe of Sara.
And he not weake in the faith, considered not his owne bodie, which was nowe dead, being almost an hundreth yeere olde, neither the deadnes of Saraes wombe.
And he faynted not in the fayth, nor considered his owne body nowe dead, when he was almost an hundred yeres old, neither yet the deadnesse o Saraes wombe.
And being not weak in faith, he considered not his own body now dead, when he was about an hundred years old, neither yet the deadness of Sara's womb:
Without being weakened in faith, he didn't consider his own body, already having been worn out, (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb.
and not having been weak in the faith, he did not consider his own body, already become dead, (being about a hundred years old,) and the deadness of Sarah's womb,
And without being weakened in faith he considered his own body now as good as dead (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb;
And without being weakened in faith he considered his own body now as good as dead (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb;
And not being feeble in faith though his body seemed to him little better than dead (he being about a hundred years old) and Sarah was no longer able to have children:
Without being weakened in faith, he didn't consider his own body, already having been worn out, (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb.
Without being weak in faith, he considered his own body as dead(because he was about one hundred years old) and the deadness of Sarah’s womb.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Derfor er det av tro, for at det kan være av nåde, så løftet kan stå fast for hele ætten, ikke bare for de som er av loven, men også for de som har troen til Abraham, som er far til oss alle.
17(Som det er skrevet: «Jeg har satt deg til far for mange folkeslag.») For Guds ansikt, som Abraham trodde på, han som gir liv til de døde og kaller på det som ikke er, som om det var.
18Mot håp trodde han med håp, så han ble far til mange folkeslag etter det som var sagt: «Så skal din ætt bli.»
20I forhold til Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble styrket i troen og gav Gud ære.
21Og han var fullstendig overbevist om at det Gud hadde lovet, var han også i stand til å gjøre.
22Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.
23Men det ble ikke skrevet for hans skyld alene at det ble regnet ham,
24men også for vår skyld. Det skal tilregnes oss som tror på ham som oppreiste Jesus, vår Herre, fra de døde.
8Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle komme.
9Ved tro bosatte han seg i det lovede landet som en fremmed, og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løftet.
10For han ventet på den byen med faste grunnvoller, som har Gud selv som arkitekt og byggmester.
11Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor, til tross for sin høye alder, fordi hun anså ham som trofast som hadde lovet.
12Derfor ble det av én mann, og det selv om han var nesten død, en etterkommer mengde som stjernene på himmelen og som utallige som sanden ved havets bredd.
17Ved tro ofret Abraham Isak da han ble satt på prøve, og han som hadde fått løftene, ofret sin eneste sønn,
18han som det ble sagt om: 'I Isak skal din slekt nevnes.'
19Han mente at Gud også kunne oppreise fra de døde, derfra fikk han ham tilbake som i en lignelse.
9Kommer denne salighet da bare over de omskårne, eller også over de uomskårne? For vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
10Hvordan ble den regnet? Mens han var omskåret, eller uomskåret? Ikke mens han var omskåret, men mens han var uomskåret.
11Og han mottok omskjærelsens tegn som et segl på den rettferdighet av troen han hadde mens han var uomskåret, for at han skulle være far til alle som tror, selv om de er uomskårne, så rettferdigheten også blir tilregnet dem.
12Og far til de omskårne, ikke bare for de omskårnes skyld, men også for de som vandrer i troens spor, som hadde Abraham vår far mens han var uomskåret.
13For løftet til Abraham eller hans ætt om å bli arving av verden, kom ikke ved lov, men ved troens rettferdighet.
1Hva skal vi da si om Abraham, vår forfar, hva oppnådde han etter kjødet?
2For hvis Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger, har han noe å rose seg av, men ikke overfor Gud.
3For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
9For dette er løftets ord: «Ved denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.»
10Ikke bare det, men også Rebekka hadde barn ved en mann, vår far Isak.
6Allerede Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
5Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, får sin tro regnet som rettferdighet.
21Ble ikke vår far Abraham rettferdiggjort av gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret?
22Du ser at troen virket sammen med gjerningene hans, og ved gjerningene ble troen fullendt.
15Og så, etter å ha ventet tålmodig, mottok Abraham løftet.
7Men de hadde ikke noe barn, da Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.