Verse 36

Som jeg gikk i rette med deres fedre i Egyptens ørken, slik vil jeg gå i rette med dere, sier Herren Gud.

Other Translations

Referenced Verses

  • 4 Mos 11:1-9 : 1 Folket klaget i sine lidelser for Herrens ører. Da Herren hørte det, ble hans vrede opptent, og Herrens ild brente blant dem og fortærte den ytterste delen av leiren. 2 Folket ropte til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden sluknet. 3 Stedet fikk navnet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem der. 4 Den blandede flokken blant dem begynte å lengte intenst etter noe annet. Selv Israels barn begynte å gråte og sa: 'Hvem skal gi oss kjøtt å spise?' 5 'Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken!' 6 Men nå er våre liv tørre, vi har ingen ting å se frem til, bortsett fra mannaen. 7 Mannaen var som korianderfrø, og dens utseende var som harpiks. 8 Folket gikk rundt og samlet den, malte den på håndkverner eller knuste den i mortere. Deretter kokte de den i gryder og laget flate kaker. Den smakte som fint bakverk laget med olje. 9 Når dugen falt over leiren om natten, dalte også mannaen ned. 10 Moses hørte at folket gråt, hver familie ved inngangen til sine telt. Da flammede Herrens vrede, og Moses ble også svært opprørt. 11 Moses sa til Herren: 'Hvorfor har du påført din tjener dette onde? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt ansvaret for hele dette folket på meg?' 12 'Har jeg båret dette folket i mitt liv, eller har jeg gitt dem fødsel, slik at du sier til meg: Bær dem i din favn som en pleier bærer den diende til det landet du sverget til deres fedre?' 13 'Hvor skal jeg få kjøtt fra for å gi til hele dette folket, som gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt, så vi kan spise?' 14 'Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, det er for tungt for meg!' 15 'Hvis du vil fortsette slik mot meg, så drep meg, jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, så jeg ikke trenger å se min elendighet.' 16 Herren sa til Moses: 'Samle for meg sytti menn av Israels eldste, dem du vet er folkets eldste og offiserer. Ta dem med til møteteltet, og la dem stå der sammen med deg.' 17 'Jeg skal stige ned og tale med deg der. Jeg skal ta av Ånden som er over deg, og legge den på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, slik at du ikke trenger å bære den alene.' 18 'Si til folket: Gjør dere hellige, for i morgen skal dere spise kjøtt. For Herren har hørt dere gråte og si: Hvem gir oss kjøtt å spise? Det var bedre for oss i Egypt! Nå skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.' 19 'Ikke bare én dag skal dere spise, heller ikke to dager, fem dager, ti dager eller tjue dager,' 20 'men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres og blir en avsky for dere, fordi dere har foraktet Herren, som er midt blant dere, og grått for ham og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?' 21 Moses sa: 'Her står jeg blant seks hundre tusen mann til fots, og du sier: Jeg skal gi dem kjøtt, og de skal spise i en hel måned!' 22 'Vil flokker av sauer og buskap slaktes, og vil det være nok for dem? Eller må alle havets fisk samles for å mette dem?' 23 Herren svarte Moses: 'Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om mitt ord går i oppfyllelse for deg eller ikke.' 24 Moses gikk ut og fortalte folket Herrens ord. Han samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt møteteltet. 25 Herren steg ned i skyen og talte til ham. Han tok av Ånden som var over Moses og la den på de sytti eldste. Da Ånden hvilte over dem, profeterte de, men gjorde det ikke igjen. 26 Det var to menn som var blitt igjen i leiren. Den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden hvilte over dem. Selv om de var blant de som var skrevet opp, gikk de ikke ut til teltet, men profeterte i leiren. 27 En ung mann løp og fortalte det til Moses: 'Eldad og Medad profeterer i leiren.' 28 Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom, sa: 'Moses, min herre, stopp dem!' 29 Moses svarte: 'Er du sjalu på mine vegne? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, og at Herren ville legge sin Ånd på dem alle!' 30 Så vendte Moses og Israels eldste tilbake til leiren. 31 Da kom det en vind fra Herren som førte med seg vaktler fra havet og lot dem falle rundt leiren, en dagsmarsj på hver side og i en høyde av omtrent to alen over bakken. 32 Folket jobbet hele den dagen, hele natten og hele neste dag med å samle vaktler. Selv den som samlet minst, samlet ti homer. De spredte dem ut rundt leiren. 33 Mens kjøttet ennå var mellom tennene og før det var tygget, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en svært stor plage. 34 Stedet fikk navnet Kibrot-Hattaava, fordi der begravde de folket som hadde begjært. 35 Fra Kibrot-Hattaava dro folket videre til Hazerot, og de ble værende i Hazerot.
  • 1 Kor 10:5-9 : 5 Men med de fleste av dem fant Gud ikke behag, for de ble lagt ned i ørkenen. 6 Disse tingene skjedde som forbilder for oss, så vi ikke skal begjære det onde som de gjorde. 7 Bli heller ikke avgudsdyrkere, slik noen av dem ble, som det står skrevet: Folket satte seg ned for å spise og drikke, og sto opp for å leke. 8 La oss heller ikke drive hor, slik noen av dem gjorde, og på én dag falt tjue-tre tusen. 9 La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble drept av slangene. 10 Murmur heller ikke, slik noen av dem gjorde, og ble drept av ødeleggeren.
  • Esek 20:13 : 13 Men Israels hus opprørte meg i ørkenen. De vandret ikke etter mine forskrifter, og de avviste mine lover, som et menneske skal leve ved om han holder dem. Og mine sabbater vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville utøse min vrede over dem i ørkenen for å tilintetgjøre dem.
  • Esek 20:21 : 21 Men også barna opprørte meg. De vandret ikke etter mine forskrifter, og de holdt ikke mine lover, som et menneske skal leve ved om han holder dem. Og mine sabbater vanhelliget de. Da sa jeg at jeg ville utøse min vrede over dem for å fullføre min harme mot dem i ørkenen.
  • 2 Mos 32:7-9 : 7 Da sa Herren til Moses: «Skynd deg og gå ned, for ditt folk, som du førte opp fra Egypt, har oppført seg dårlig.» 8 De har raskt vendt seg bort fra den veien jeg bød dem å gå. De har laget seg en støpt kalv, tilbedt den og ofret til den, og de har sagt: 'Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra Egypt.'» 9 Og Herren sa til Moses: «Jeg har sett dette folket, og det er et gjenstridig folk.» 10 «La nå min vrede brenne mot dem, så jeg kan utslette dem. Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.» 11 Da bønnfalt Moses Herren, sin Gud, og sa: «Herre, hvorfor skal din vrede brenne mot ditt folk, som du førte ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?» 12 «Hvorfor skal egypterne si: 'Han førte dem ut med onde hensikter, for å drepe dem i fjellene og utslette dem fra jordens overflate'? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk.» 13 «Husk på dine tjenere Abraham, Isak og Israel, som du sverget ved deg selv og sa til dem: 'Jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette landet som jeg har lovet, vil jeg gi til din ætt, og de skal eie det for evig.'» 14 Da angret Herren det onde han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk. 15 Moses snudde og gikk ned fra fjellet med de to vitnesbyrdets tavler i hånden. Tavlene var skrevet på begge sider, på forsiden og baksiden. 16 Tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, innrisset på tavlene. 17 Da Josva hørte lyden av folket som ropte, sa han til Moses: «Det lyder som krig i leiren.» 18 Men Moses sa: «Det er ikke lyden av seier eller lyden av tap. Det er lyden av sang jeg hører.» 19 Da Moses nærmet seg leiren og så kalven og dansen, flammet vreden opp i ham, og han kastet tavlene ut av hendene og slo dem i stykker ved foten av fjellet. 20 Så tok han kalven som de hadde laget, brente den i ilden, malte den til støv, strødde det ut på vannet og lot israelittene drikke det. 21 Moses sa til Aron: «Hva har dette folket gjort mot deg, siden du har ført så stor synd over dem?» 22 Aron svarte: «Ikke la min herres vrede flamme opp! Du vet selv at dette folket er i ondskap.» 23 De sa til meg: 'Lag en gud for oss som kan gå foran oss, for denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt, vet vi ikke hva som har skjedd med ham.' 24 Så sa jeg til dem: 'Hvem har gull?' De tok det av, ga det til meg, og jeg kastet det i ilden, og da kom denne kalven ut.» 25 Moses så at folket var ustyrlig, for Aron hadde latt dem bli ustyrlige til skam for sine fiender. 26 Moses stilte seg i porten til leiren og ropte: «Hvem er for Herren? Kom til meg!» Da samlet alle Levis sønner seg omkring ham. 27 Han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Hver mann skal spenne sitt sverd om hoften, gå fram og tilbake gjennom leiren fra port til port, og hver mann skal drepe sin bror, sin venn og sin slektning.» 28 Levis sønner gjorde som Moses hadde sagt, og den dagen falt omkring tre tusen mann av folket. 29 Moses sa: «I dag har dere vigslet dere til Herren, for hver mann har vært mot sin sønn og mot sin bror, så han kunne gi dere velsignelse i dag.» 30 Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har begått en stor synd. Nå skal jeg gå opp til Herren; kanskje kan jeg gjøre soning for deres synd.» 31 Moses vendte tilbake til Herren og sa: «Å, dette folket har begått en stor synd! De har laget seg en gud av gull.» 32 «Men om du vil tilgi deres synd, så tilgi den. Hvis ikke, stryk meg da ut av boken du har skrevet.» 33 Herren svarte Moses: «Den som har syndet mot meg, ham vil jeg stryke ut av min bok.» 34 «Gå nå og led folket dit jeg har sagt. Se, min engel skal gå foran deg. Men når dagen for straff kommer, skal jeg straffe dem for deres synd.» 35 Og Herren slo folket fordi de hadde laget kalven, den som Aron laget.
  • 4 Mos 14:1-9 : 1 Hele menigheten ropte høyt og gråt den natten. 2 Og Israels barn klaget mot Moses og Aron. Hele menigheten sa til dem: «Om vi bare hadde dødd i Egypt eller i denne ørkenen!» 3 Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet for å dø ved sverdet, for at våre kvinner og barn skal bli til bytte? Vil det ikke være bedre for oss å vende tilbake til Egypt? 4 Og de sa til hverandre: «La oss velge en leder og vende tilbake til Egypt.» 5 Da falt Moses og Aron på sitt ansikt foran hele menigheten av Israels barn. 6 Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde speidet ut landet, rev klærne sine. 7 De sa til hele menigheten av Israels barn: «Det landet vi dro gjennom og speidet ut, er et meget godt land.» 8 Hvis Herren har behag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter av melk og honning. 9 Bare gjør ikke opprør mot Herren, og frykt ikke folket i landet, for de skal bli som brød for oss. Deres beskyttelse har veket fra dem, og Herren er med oss. Frykt dem ikke! 10 Men hele menigheten truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg over møteteltet for alle Israels barn. 11 Og Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle de tegn jeg har gjort blant dem?» 12 «Jeg vil slå dem med pest og utslette dem, og jeg vil gjøre deg til et større og mektigere folk enn dem.» 13 Men Moses sa til Herren: «Da vil egypterne høre det, for med din kraft førte du dette folket opp fra dem.» 14 «Og de vil si til innbyggerne i dette landet: ‘De har hørt at du, Herren, er blant dette folket, at du, Herren, viser deg for dem ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten.’» 15 «Hvis du nå dreper hele dette folket som en mann, vil folkene som har hørt om ditt navn, si: 16 ‘Herren kunne ikke føre dette folket inn i det landet han hadde sverget å gi dem, så han drepte dem i ørkenen.’» 17 «La nå, Herren, din kraft bli stor, slik du har sagt: 18 ‘Herren er langmodig og rik på miskunn. Han tilgir skyld og opprør, men han lar den skyldige ikke slippe straff. Han hjemsøker fedres skyld på barn til tredje og fjerde ledd.’» 19 «Tilgi derfor dette folkets skyld etter din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og til nå.» 20 Og Herren sa: «Jeg har tilgitt etter ditt ord.» 21 Men, så sant jeg lever, og så sant Herrens herlighet fyller hele jorden: 22 Alle de mennene som har sett min herlighet og de tegn jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, men likevel har satt meg på prøve ti ganger og ikke har hørt på min røst, 23 de skal ikke få se det landet jeg sverget å gi deres fedre. Nei, ingen av dem som foraktet meg, skal få se det. 24 Men min tjener Kaleb, fordi han har en annen ånd og har fulgt meg trofast, ham vil jeg føre inn i det landet han har vært i; og hans etterkommere skal arve det. 25 Amalekittene og kanaaneerne bor i dalen. I morgen skal dere vende om og dra ut i ørkenen på veien til Rødehavet.» 26 Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 27 «Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt Israels barns klager som de klager mot meg. 28 Si til dem: ‘Så sant jeg lever,’ sier Herren, ‘slik jeg har hørt dere si, slik skal jeg gjøre mot dere.’ 29 Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, alle dere som ble talt opp, så mange som var tjue år eller eldre da dere klaget mot meg. 30 Ingen av dere skal komme inn i det landet jeg med løfte løftet min hånd for å gi dere, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. 31 Men de små barna som dere sa skulle bli til bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere foraktet. 32 Men deres døde kropper, dere selv, skal falle i denne ørkenen. 33 Og deres barn skal være gjetere i ørkenen i førti år og bære straffen for deres troløshet, til deres døde kropper i ørkenen er borte. 34 Etter antallet på de dagene dere speidet ut landet, førti dager, en dag for hvert år, skal dere bære deres skyld i førti år, og dere skal kjenne min motstand.» 35 «Jeg, Herren, har talt. Sannelig, dette vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har slått seg sammen mot meg. I denne ørkenen skal de omkomme, og der skal de dø.» 36 De menn som Moses sendte for å speide ut landet, og som fikk hele menigheten til å klage ved å føre fram et ondt ord om landet, 37 de mennene som førte fram det onde ordet om landet, døde av en plage for Herren. 38 Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, overlevde blant de som hadde vært for å speide ut landet. 39 Da Moses fortalte dette til alle Israels barn, sørget folket dypt. 40 Neste morgen sto de tidlig opp og gikk opp til fjelltoppen og sa: «Her er vi! Vi vil gå opp til det stedet som Herren har lovet, for vi har syndet.» 41 Men Moses sa: «Hvorfor overtrer dere Herrens ord? Dette vil ikke lykkes. 42 Gå ikke opp, for Herren er ikke med dere, så dere ikke blir slått av deres fiender. 43 For amalekittene og kanaaneerne er foran dere, og dere vil falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil ikke Herren være med dere.» 44 Likevel var de frekke nok til å gå opp til fjelltoppen, men Herrens paktsark og Moses forlot ikke leiren. 45 Da kom amalekittene og kanaaneerne som bodde på det fjellet ned, slo dem og spredte dem helt til Horma.
  • 4 Mos 16:1-9 : 1 Og Korah, sønn av Jizhar, sønn av Kehat, sønn av Levi, tok med seg Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, sønn av Pelet, fra Rubens slekt, 2 og de reiste seg mot Moses sammen med 250 menn fra Israels barn, ledere i menigheten, de som var innkalt til møtet, menn med anseelse. 3 De samlet seg mot Moses og Aron og sa til dem: "Det er nok! For hele menigheten, alle sammen, er hellige, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor opphøyer dere dere over Herrens forsamling?" 4 Da Moses hørte dette, falt han ned på sitt ansikt. 5 Og han talte til Korah og hele hans menighet: "I morgen skal Herren kunngjøre hvem som tilhører Ham og hvem som er hellig, og la ham komme nær Ham. Den som Han velger, skal Han la komme nær Ham. 6 Gjør dette: Ta for dere selv ildpanner, Korah, og hele hans menighet, 7 og legg ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens ansikt i morgen, så skal den mann som Herren velger, være den hellige. Det er nok for dere, Levi sønner!" 8 Så sa Moses til Korah: "Hør nå, Levi sønner! 9 Er det for lite for dere at Israels Gud har skilt dere ut fra menigheten i Israel for å la dere komme nær Ham, for å utføre tjenesten ved Herrens bolig og stå fremfor menigheten for å tjene dem, 10 og lot deg og dine brødre, Levi sønner, komme nær Ham? Men dere søker også prestedømmet! 11 Derfor er du og hele din menighet samlet mot Herren! Men Aron, hva han er, at dere knurrer mot ham?" 12 Moses sendte noen for å kalle Datan og Abiram, Eliabs sønner. Men de sa: "Vi vil ikke komme opp! 13 Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning for å drepe oss i ørkenen, men at du også vil herske fullstendig over oss? 14 Du har heller ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning eller gitt oss arv av jorder og vinmarker. Vil du rive ut øynene på disse mennene? Vi vil ikke komme opp!" 15 Da ble Moses meget vred og sa til Herren: "Ikke vend Deg til deres offer! Jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, og jeg har ikke gjort noe ondt mot noen av dem." 16 Og Moses sa til Korah: "Du og hele din menighet, vær til stede for Herrens ansikt, du og de og Aron, i morgen. 17 Ta hver mann sin ildpanne og legg røkelse på den, og før dem framfor Herrens ansikt, hver mann sin ildpanne, to hundre og femti ildpanner. Du og Aron, hver mann sin ildpanne." 18 Så tok hver mann sin ildpanne og la ild i dem, satte røkelse på dem, og stilte seg ved inngangen til møteteltet, sammen med Moses og Aron. 19 Korah samlet hele menigheten mot dem ved inngangen til møteteltet. Da viste Herrens herlighet seg for hele menigheten. 20 Og Herren talte til Moses og Aron og sa, 21 "Skill dere fra denne menigheten, så jeg kan gjøre ende på dem på et øyeblikk." 22 Men de falt på sitt ansikt og sa: "Gud, ånden for livets Gud, èn mann har syndet og vil du bli vred på hele menigheten?" 23 Og Herren talte til Moses og sa, 24 "Si til menigheten: 'Gå bort fra rundt boligen til Korah, Datan og Abiram!'" 25 Da reiste Moses seg og gikk til Datan og Abiram, og Israels eldste fulgte ham. 26 Han talte til menigheten og sa: "Gå, jeg ber dere, bort fra teltene til de onde mennene, og rør ikke noe som tilhører dem, for at dere ikke skal bli revet bort på grunn av alle deres synder." 27 Så forlot de plassen rundt boligen til Korah, Datan og Abiram, og Datan og Abiram gikk ut og stilte seg ved inngangen til sine telt, med sine koner, sønner og små barn. 28 Og Moses sa: "Ved dette skal dere vite at Herren har sendt meg til å gjøre alle disse gjerningene, for ikke fra mitt eget hjerte har jeg gjort dem: 29 Hvis disse mennene dør som alle andre, eller hvis det skjer dem det som skjer alle mennesker, da har Herren ikke sendt meg. 30 Men hvis Herren skaper et nytt under og jorden åpner sin munn og sluker dem, og de går levende ned i dødsriket, da skal dere vite at disse mennene har foraktet Herren." 31 Så snart han hadde talt disse ordene, revnet jorden under dem, 32 og jorden åpnet sin munn og slukte dem med deres hus, med alle dem som hørte til Korah og hele deres gods. 33 De gikk ned til dødsriket levende, dem og alt som tilhørte dem. Jorden dekket dem, og de gikk under fra menighetens midte. 34 Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!" 35 Da gikk det ut ild fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som hadde brakt frem røkelse.
  • 4 Mos 25:1-9 : 1 Israel bosatte seg i Sittim, og folket begynte å ha samleie med moabittiske kvinner. 2 De (kvinnene) inviterte folket til sine guders ofringer, og folket spiste og bøyde seg ned for deres guder. 3 Israel knyttet seg til Baal-Peor, og Herrens vrede ble opptent mot Israel. 4 Herren sa til Moses: 'Ta alle folkets ledere og heng dem foran Herren i solen, så Herrens brennende vrede kan vende seg bort fra Israel.' 5 Så sa Moses til Israels dommere: 'Drep hver eneste av dere de menn som har knyttet seg til Baal-Peor.' 6 Og se, en mann av Israels sønner kom og førte en midjanittisk kvinne til sine brødre, foran Moses og hele Israels menighet som gråt ved inngangen til sammenkomstens telt. 7 Da så Pinhas, sønn av Eleasar, sønn av Aron, presten dette, reiste han seg fra menigheten og tok et spyd i hånden. 8 Han fulgte den israelittiske mannen inn i teltet og stakk begge igjennom, både israelitten og kvinnen i hennes underliv. Da stoppet plagen blant Israels sønner. 9 De som døde i plagen var tjuefire tusen. 10 Herren talte til Moses og sa: 11 'Pinhas, sønn av Eleasar, sønn av Aron, presten, har vendt min vrede bort fra Israels barn, fordi han var nidkjær for min nidkjærhet blant dem, så jeg ikke utryddet Israels barn i min nidkjærhet. 12 Derfor, si: Se, jeg gir ham min fredspakt. 13 Og den skal være med ham og hans etterkommere etter ham, en evig prestepakt, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.' 14 Navnet på den israelittiske mannen som ble drept sammen med den midjanittiske kvinnen, var Simri, sønn av Salu, en leder av et slektshus fra Simeons stamme. 15 Navnet på den midjanittiske kvinnen som ble drept, var Kozbi, datter av Sur, en høvding for folkeslagene og av et slektshus i Midian. 16 Herren talte til Moses og sa: 17 'Angrip midianittene og slå dem ned. 18 For de trakasserer dere med lumskhet, som de brukte mot dere i Peors sak og i Kozbis sak, datteren til en midjanittisk leder, deres søster, som ble drept på grunn av plagen ved Peor.'
  • Sal 106:15-48 : 15 Han ga dem det de ba om, men sendte sykdom som tynget deres sjeler. 16 De ble misunnelige på Moses i leiren og på Aron, Herrens hellige. 17 Jorden åpnet seg, og slukte Datan, og dekket av Abirams menighet. 18 Men en ild brøt ut i deres flokk, en flamme fortærte de lovløse. 19 De lagde en kalv ved Horeb og bøyde seg for et støpt bilde. 20 De byttet ut sin ære mot et bilde av en okse som spiser gress. 21 De glemte Gud, sin frelser, som gjorde store ting i Egypt, 22 under i landet Ham og fryktelige gjerninger ved Rødehavet. 23 Han sa at han ville utrydde dem hvis ikke Moses, hans utvalgte, hadde stått i bremsen for å avvende hans vrede, for at den ikke skulle ødelegge dem. 24 De foraktet det herlige landet og trodde ikke hans ord. 25 De klaget i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst. 26 Da løftet han sin hånd mot dem for å felle dem i ørkenen, 27 spre deres etterkommere blandt folkene og spre dem i landene. 28 De bandt seg til Ba'al-Peor og spiste ofringer til døde. 29 De vakte hans vrede med sine gjerninger, og en pest brøt ut blant dem. 30 Da stod Pinhas fram og grep inn, og pesten ble stoppet. 31 Dette ble regnet ham til rettferdighet gjennom alle slekter til evig tid. 32 De vakte vrede ved Meribas vann, det gikk ille med Moses for deres skyld, 33 for de satte seg opp mot hans ånd, og han talte ukontrollert med leppene. 34 De utryddet ikke folkeslagene, som Herren hadde sagt til dem, 35 men de lot seg blande med folkene og lærte deres gjerninger. 36 De tjente deres gudebilder, og de ble en snare for dem. 37 De ofret sine sønner og døtre til demonene. 38 De utgydde uskyldig blod, blod av sine sønner og døtre, som de ofret til Kana'ans gudebilder, og landet ble forurenset av blodet. 39 De ble urene gjennom sine gjerninger, og var troløse i sine handlinger. 40 Herrens vrede flammet opp mot hans folk, og han avskydde sin arv. 41 Han overga dem i hendene på folkene, og de som hatet dem, hersket over dem. 42 Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under deres hånd. 43 Mange ganger reddet han dem, men de trassige fulgte sine egne råd, og sank ned i sin skyld. 44 Men han så deres nød da han hørte deres klage. 45 Han kom i hu sin pakt med dem, i sin store miskunn, 46 og han lot dem finne barmhjertighet hos alle dem som hadde ført dem bort i fangenskap. 47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra folkene, så vi kan takke ditt hellige navn og lovprise deg. 48 Lovet være Herren, Israels Gud fra evighet til evighet, og alt folket skal si: Amen! Halleluja!