Verse 36

Som jeg dømte deres fedre i ørkenen i Egyptens land, slik vil jeg dømme dere, sier Herren Gud.

Quality Checks

• Oversettelseskvalitet - Utmerket

  Nøyaktig og tro gjengivelse av kildetekstens mening.

Other Translations

• GT, oversatt fra Hebraisk

  Som jeg dømte deres fedre i Egypts ørken, slik vil jeg dømme dere, sier Herren Gud.

• Norsk King James

  Som jeg stridte med deres fedre i ørkenen i Egyptens land, så vil jeg stride med dere, sier den Herre Gud.

• Modernisert Norsk Bibel 1866

  Som jeg dømte deres fedre i ørkenen ved Egyptens land, slik vil jeg dømme dere, sier Herren Gud.

• Oversettelse av hebraiske Bibeltekster til moderne norsk bokmål

  Som jeg holdt dom over deres fedre i Egyptens ørken, vil jeg også holde dom over dere, sier Herren Gud.

• Bibelen: En Moderne Oversettelse av King James Version 1611

  Slik som jeg tilberede deres fedre i Egypts ørken, vil jeg tilberede dere, sier Herren Gud.

• o3-mini KJV Norsk

  Som jeg talte med deres fedre i ødemarken i Egypt, slik skal jeg tale med dere, sier Herren Gud.

• En Moderne Oversettelse av King James Version 1611 (mar 2025)

  Slik som jeg tilberede deres fedre i Egypts ørken, vil jeg tilberede dere, sier Herren Gud.

• Lingvistisk bibeloversettelse fra grunntekst

  Som jeg gikk i rette med deres fedre i Egyptens ørken, slik vil jeg gå i rette med dere, sier Herren Gud.

• Linguistic Bible Translation from Source Texts

  Just as I entered into judgment with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so I will enter into judgment with you, declares the Sovereign LORD.

• biblecontext

  { "verseID": "Ezekiel.20.36", "source": "כַּאֲשֶׁ֤ר נִשְׁפַּ֙טְתִּי֙ אֶת־אֲב֣וֹתֵיכֶ֔ם בְּמִדְבַּ֖ר אֶ֣רֶץ מִצְרָ֑יִם כֵּ֚ן אִשָּׁפֵ֣ט אִתְּכֶ֔ם נְאֻ֖ם אֲדֹנָ֥י יְהוִֽה׃", "text": "*kaʾăšer* *nišpaṭtî* *ʾeṯ*-*ʾăḇôṯêḵem* *bəmiḏbar* *ʾereṣ* *miṣrāyim* *kēn* *ʾiššāp̄ēṭ* *ʾittəḵem* *nəʾum* *ʾăḏōnāy* *YHWH*", "grammar": { "*kaʾăšer*": "preposition + relative pronoun - just as/according to how", "*nišpaṭtî*": "niphal perfect, 1st singular - I entered into judgment", "*ʾeṯ*": "direct object marker", "*ʾăḇôṯêḵem*": "noun, masculine plural construct + 2nd masculine plural suffix - your fathers", "*bəmiḏbar*": "preposition + noun, masculine singular construct - in wilderness of", "*ʾereṣ*": "noun, feminine singular construct - land of", "*miṣrāyim*": "proper noun - Egypt", "*kēn*": "adverb - so/thus", "*ʾiššāp̄ēṭ*": "niphal imperfect, 1st singular - I will enter into judgment", "*ʾittəḵem*": "preposition + 2nd masculine plural suffix - with you", "*nəʾum*": "construct noun, masculine singular - declaration of", "*ʾăḏōnāy*": "noun, masculine singular - Lord/Master", "*YHWH*": "proper noun - the divine name" }, "variants": { "*kaʾăšer*": "just as/according to how/in the same way that", "*nišpaṭtî*": "I entered into judgment/I contended/I executed judgment", "*ʾăḇôṯêḵem*": "your fathers/your ancestors/your forefathers", "*bəmiḏbar*": "in the wilderness of/in the desert of/in the uninhabited region of", "*ʾiššāp̄ēṭ*": "I will enter into judgment/I will contend/I will execute judgment", "*nəʾum*": "declaration of/utterance of/oracle of" } }

• GT, oversatt fra hebraisk Aug2024

  Som jeg dømte deres fedre i Egyptens land ørken, så vil jeg dømme dere, sier Herren Gud.

• Original Norsk Bibel 1866

  Ligesom jeg gik irette med eders Fædre i Ørken ved Ægypti Land, saa vil jeg gaae irette med eder, siger den Herre Herre.

• King James Version 1769 (Standard Version)

  Like as I pleaded with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so will I plead with you, saith the Lord GOD.

• KJV 1769 norsk

  Som jeg gikk i rette med deres fedre i Egyptens ørken, slik vil jeg gå i rette med dere, sier Herren Gud.

• KJV1611 - Moderne engelsk

  As I pleaded with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so will I plead with you, says the Lord GOD.

• Norsk oversettelse av Webster

  Slik som jeg gikk i rette med fedrene deres i Egyptens lands ørken, så vil jeg gå i rette med dere, sier Herren Gud.

• Norsk oversettelse av Youngs Literal Translation

  Som jeg dømte deres fedre i ørkenen i Egyptens land, slik vil jeg dømme dere, sier Herren Gud.

• Norsk oversettelse av ASV1901

  Som jeg dømte deres fedre i Egyptens lands ørken, slik vil jeg dømme dere, sier Herren Gud.

• Norsk oversettelse av BBE

  Slik jeg møtte deres fedre i Egypts land sin ødemark, slik vil jeg også møte dere, sier Herren.

• Coverdale Bible (1535)

  Like as I punished yor forefathers in the wildernesse, so wil I punish you also, saieth the LORDE God.

• Geneva Bible (1560)

  Like as I pleaded with your fathers in the wildernes of the lande of Egypt, so will I pleade with you, saith the Lord God.

• Bishops' Bible (1568)

  Like as I pleaded with your fathers in the wildernesse of Egypt: so wyll I pleade with you also, saith the Lorde God.

• Authorized King James Version (1611)

  Like as I pleaded with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so will I plead with you, saith the Lord GOD.

• Webster's Bible (1833)

  Like as I entered into judgment with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so will I enter into judgment with you, says the Lord Yahweh.

• Young's Literal Translation (1862/1898)

  As I was judged with your fathers, In the wilderness of the land of Egypt, So I am judged with you, An affirmation of the Lord Jehovah.

• American Standard Version (1901)

  Like as I entered into judgment with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so will I enter into judgment with you, saith the Lord Jehovah.

• Bible in Basic English (1941)

  As I took up the cause with your fathers in the waste land of the land of Egypt, so will I take up the cause with you says the Lord.

• World English Bible (2000)

  Like as I entered into judgment with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so will I enter into judgment with you, says the Lord Yahweh.

• NET Bible® (New English Translation)

  Just as I entered into judgment with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so I will enter into judgment with you, declares the Sovereign LORD.

Referenced Verses

• 4 Mos 11:1-9 : 1 Folket klaget, og det mishaget Herren. Og Herren hørte det; hans vrede ble tent, og Herrens ild brant blant dem og fortærte dem som var ytterst i leiren. 2 Folket ropte til Moses, og da Moses ba til Herren, stilnet ilden. 3 Han kalte stedet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem. 4 Og den blandede flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte å gråte igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? 5 Vi husker fisken vi åt gratis i Egypt, agurkene, melonene, purren, løkene og hvitløken. 6 Men nå er vi tørstet hen; vi har ingenting annet enn dette manna å se på. 7 Mannaen var som korianderfrø, og dens farge som bedellium. 8 Folket gikk omkring, samlet det og malte det i håndkvern eller knuste det i morter, kokte det i kjele og laget kaker av det. Det smakte som frisk olje. 9 Når dugg falt på leiren om natten, falt mannaen sammen med den. 10 Moses hørte folket gråte etter familiene, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herrens vrede sterkt opptent, og Moses ble også misfornøyd. 11 Moses sa til Herren: Hvorfor har du gjort dette mot din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg? 12 Har jeg unnfanget hele dette folk? Har jeg født dem, siden du sier til meg at jeg skal bære dem i min barm, som en pleiefar bærer det diende barn, til det landet du med ed lovet fedrene? 13 Hvor skal jeg få kjøtt fra til å gi hele dette folk? For de gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt så vi kan spise. 14 Jeg kan ikke bære hele dette folk alene, for det er for tungt for meg. 15 Hvis du vil gjøre slik mot meg, så drep meg, jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, så jeg ikke behøver å se min elendighet. 16 Herren sa til Moses: Samle for meg sytti menn av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og ledere. Ta dem med til møteteltet, så de kan stå der med deg. 17 Jeg vil komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den ånd som er over deg, og legge den på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke skal bære den alene. 18 Si til folket: Hellige dere til i morgen, så skal dere få kjøtt å spise. For dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det bedre i Egypt. Derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise. 19 Dere skal ikke spise i én dag, heller ikke i to dager, ikke i fem dager, ikke i ti, og ikke i tjue dager. 20 Men en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres, og det blir en motbydel for dere, fordi dere har foraktet Herren som er blant dere og har grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt? 21 Moses sa: Folket jeg er blant er seks hundre tusen mann til fots, og du har sagt at du vil gi dem kjøtt, så de kan spise en hel måned. 22 Skal flokkene og buskapene slaktes for dem, så de kan få nok? Eller skal alle fiskene i sjøen samles for dem, så de kan få nok? 23 Herren sa til Moses: Er Herrens hånd blitt kort? Nå skal du se om mitt ord vil gå i oppfyllelse for deg eller ikke. 24 Så gikk Moses ut og fortalte folket Herrens ord, og samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt om teltet. 25 Herren kom ned i skyen og talte til ham, tok av den ånd som var over ham, og ga den til de sytti eldste. Da ånden hvilte over dem, profeterte de og sluttet ikke. 26 To menn ble igjen i leiren; den ene het Eldad, og den andre Medad. Ånden hvilte over dem; de var blant de som var skrevet opp, men hadde ikke gått ut til teltet. De profeterte i leiren. 27 En ung mann løp og fortalte Moses, og sa: Eldad og Medad profeterer i leiren. 28 Josva, Nuns sønn, Moses' tjener, en av hans unge menn, svarte og sa: Herre Moses, forbød dem! 29 Moses sa til ham: Er du misunnelig på mine vegne? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, og at Herren ville gi dem sin ånd. 30 Moses gikk inn i leiren igjen, han og Israels eldste. 31 En vind kom fra Herren og førte vaktler fra havet, og lot dem falle ved leiren omkring, en dags reise på den ene siden og en dags reise på den andre siden, rundt om leiren, og omtrent to alen høyt på marken. 32 Folket sto opp hele den dagen, hele natten og hele neste dag, og samlet vaktlene. Den som samlet minst, samlet ti homer, og de spredte dem rundt omkring leiren. 33 Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tygget, ble Herrens vrede opptent mot folket, og Herren slo folket med en veldig pest. 34 Han kalte stedet Kibrot-Hattava, fordi der begravde de folket som hadde begjært. 35 Fra Kibrot-Hattava dro folket til Hazerot, og de ble værende i Hazerot.
• Esek 20:13 : 13 Men Israels hus gjorde opprør mot meg i ørkenen. De fulgte ikke mine forskrifter og foraktet mine lover – den som gjør dem, skal leve ved dem; og mine sabbater vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville utøse min vrede over dem i ørkenen for å fortære dem.
• Esek 20:21 : 21 Men barna gjorde opprør mot meg; de fulgte ikke mine forskrifter og holdt ikke mine lover for å gjøre dem – den som gjør dem, skal leve ved dem; de vanhelliget mine sabbater. Da sa jeg at jeg ville utøse min vrede over dem for å fullbyrde min harme mot dem i ørkenen.
• 2 Mos 32:7-9 : 7 Og Herren sa til Moses: Gå, stig ned, for ditt folk som du førte opp fra landet Egypt, har fordervet seg selv. 8 De har raskt veket av fra veien som jeg befalte dem. De har laget seg en støpt kalv, har tilbedt den og ofret til den og sagt: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt. 9 Og Herren sa til Moses: Jeg har sett dette folket, og se, det er et hardnakket folk. 10 La meg nå være, så min vrede kan brenne mot dem, og jeg kan ødelegge dem. Men av deg vil jeg gjøre et stort folk. 11 Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skal din vrede brenne mot ditt folk, som du har ført ut av landet Egypt med stor kraft og med sterk hånd? 12 Hvorfor skal egypterne si: Han førte dem ut med onde hensikter, for å drepe dem i fjellene og utslette dem fra jordens overflate? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde mot ditt folk. 13 Husk dine tjenere Abraham, Isak og Israel, som du sverget ved deg selv og sa til dem: Jeg vil mangfoldiggjøre deres ætt som himmelens stjerner, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi din ætt, og de skal eie det for alltid. 14 Og Herren angret det onde som han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk. 15 Og Moses vendte om og gikk ned fra fjellet med de to vitnets steintavler i hånden: Tavlene var skrevet på begge sider; på den ene siden og på den andre siden var de skrevet. 16 Tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, inngravert på tavlene. 17 Da Josva hørte bråket fra folket som ropte, sa han til Moses: Det er lyden av krig i leiren. 18 Men han sa: Det er ikke lyden av dem som roper etter seier, heller ikke lyden av dem som roper fordi de er overvunnet, men lyden av dem som synger, hører jeg. 19 Og det hendte, så snart han nærmet seg leiren og så kalven og dansen, at Moses' vrede ble heftig, og han kastet tavlene ut av hendene sine og slo dem i stykker ved foten av fjellet. 20 Han tok kalven som de hadde laget, brente den i ilden, knuste den til pulver, strødde det på vannet og lot Israels barn drikke det. 21 Og Moses sa til Aron: Hva har dette folket gjort deg, siden du har brakt en så stor synd over dem? 22 Og Aron sa: La ikke min herres vrede brenne; du kjenner dette folket, at de er tilbøyelige til ondt. 23 For de sa til meg: Lag oss guder som kan gå foran oss, for denne Moses, mannen som førte oss opp fra landet Egypt, vet vi ikke hva som har hendt med ham. 24 Da sa jeg til dem: Den som har noe gull, la dem bryte det av. Så ga de det til meg, og jeg kastet det i ilden, og denne kalven kom ut. 25 Da Moses så at folket var uten tukt (for Aron hadde latt dem miste tukt til spott blant sine fiender), 26 sto Moses i porten av leiren og sa: Hvem er på Herrens side? La ham komme til meg. Og alle Levis barn samlet seg til ham. 27 Og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Sett hvert menneske sitt sverd ved sin side, gå fram og tilbake fra port til port gjennom leiren, og slå hver mann sin bror, hver mann sin venn og hver mann sin nabo. 28 Og Levis barn gjorde som Moses hadde sagt, og det falt av folket den dagen omtrent tre tusen menn. 29 For Moses hadde sagt: Innvi i dag dere selv til Herren, hver og en av dere på sin sønn og sin bror, så han kan gi dere velsignelse i dag. 30 Det skjedde dagen etter, at Moses sa til folket: Dere har syndet en stor synd; og nå vil jeg gå opp til Herren, kanskje jeg kan gjøre soning for deres synd. 31 Moses vendte tilbake til Herren og sa: Å, dette folket har syndet en stor synd, og har laget seg guder av gull. 32 Men nå, hvis du vil tilgi deres synd, men hvis ikke, stryk meg, ber jeg deg, ut av boken som du har skrevet. 33 Og Herren sa til Moses: Den som har syndet mot meg, ham vil jeg stryke ut av min bok. 34 Gå nå og led folket til stedet som jeg har sagt deg om: Se, min engel skal gå foran deg; men på den dag jeg straffer, vil jeg straffe dem for deres synd. 35 Og Herren slo folket, fordi de hadde laget kalven - den som Aron hadde laget.
• 4 Mos 14:1-9 : 1 Og hele menigheten hevet sin stemme og gråt høyt; og folket gråt den natten. 2 Alle Israels barn klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Hadde vi bare dødd i Egyptens land! Eller i denne ørkenen, hadde vi bare dødd!» 3 Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, for å falle for sverd, mens våre koner og barn blir bytte? Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?» 4 Og de sa til hverandre: «La oss velge en leder og vende tilbake til Egypt.» 5 Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barn. 6 Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utforsket landet, rev i stykker sine klær. 7 Og de talte til hele Israels menighet og sa: «Landet som vi dro igjennom for å utforske det, er et meget godt land. 8 Hvis Herren har glede i oss, så vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss; et land som flyter med melk og honning. 9 Bare gjør ikke opprør mot Herren, og frykt ikke for folkene i landet, for de er som brød for oss. Deres beskyttelse har forlatt dem, og Herren er med oss; frykt dem derfor ikke.» 10 Men hele menigheten truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i tabernaklet for alle Israels barn. 11 Og Herren sa til Moses: «Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem? 12 Jeg skal slå dem med pest og avskjære dem; og jeg vil gjøre deg til et større folk enn de.» 13 Men Moses sa til Herren: «Da vil egypterne høre om det, for du har ført dette folket opp fra blant dem med din kraft. 14 Og de vil si det til innbyggerne i dette landet. De har hørt at du, Herre, er blant dette folket, at du, Herre, har vist deg ansikt til ansikt, og at din sky står over dem, og at du går foran dem om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte. 15 Hvis du dreper hele dette folket som én mann, da vil nasjonene som har hørt om din berømmelse, si: 16 «Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet som han sverget til dem, har han drept dem i ørkenen.» 17 Og nå, jeg ber deg, la Herrens kraft være stor, slik som du har talt og sagt, 18 Herren er langmodig og rik på barmhjertighet, som tilgir misgjerning og overtredelse, men lar slett ikke den skyldige slippe ustraffet, men hjemsøker fedrenes misgjerning på barn til tredje og fjerde slektsledd. 19 Jeg ber deg, benådig dette folkets skyld etter din store barmhjertighets rikdom, slik som du har tilgitt dette folket fra Egypt og frem til nå. 20 Og Herren sa: «Jeg har tilgitt etter ditt ord. 21 Men, så sant jeg lever, hele jorden skal være full av Herrens herlighet. 22 For alle de menn som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og har fristet meg disse ti ganger, og ikke har hørt på min røst, 23 de skal ikke se det landet som jeg sverget til deres fedre, og ingen av dem som har foraktet meg, skal se det. 24 Men min tjener Kaleb, fordi han hadde en annen ånd med seg, og har fulgt meg trofast, ham vil jeg føre inn i det landet hvor han gikk, og hans etterkommere skal arve det. 25 (Amalekittene og kanaanittene bor i dalen.) I morgen, vend dere og dra til ørkenen langs veien til Rødehavet.» 26 Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 27 «Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt Israels barns klager, som de klager mot meg. 28 Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, som dere har talt i mine ører, slik vil jeg gjøre mot dere. 29 Deres kropper skal falle i denne ørkenen; og alle som er blitt talt blant dere, fra tjue år gamle og oppover, dere som har klaget mot meg, 30 sannelig, ingen av dere skal komme inn i det landet som jeg med høy hånd har sverget å gi dere å bo i, bortsett fra Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. 31 Men deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere har foraktet. 32 Men deres egne kropper, de skal falle i denne ørkenen. 33 Og deres barn skal være gjeter i ørkenen i førti år, og bære straffen for deres utroskap, inntil deres kropper blir tilintetgjort i ørkenen. 34 Etter tallet på de dagene dere utforsket landet, førti dager, en dag for et år, skal dere bære deres misgjerninger, førti år, og dere skal kjenne min motvilje. 35 Jeg, Herren, har talt det; sannelig vil jeg gjøre dette mot hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg: i denne ørkenen skal de bli fullstendig ødelagt, og der skal de dø.» 36 Og de menn som Moses sendte for å utforske landet, som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å bringe dårlig rykte om landet, 37 selv de menn som brakte det onde ryktet om landet, døde ved en plage foran Herren. 38 Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, levde blant de menn som dro for å utforske landet. 39 Og Moses fortalte disse ordene til hele Israels barn, og folket sørget sterkt. 40 Og tidlig om morgenen sto de opp og dro opp til fjellets topp, og sa: «Se, her er vi, og vi skal gå opp til det stedet som Herren har sagt, for vi har syndet.» 41 Og Moses sa: «Hvorfor bryter dere nå Herrens befaling? Det vil ikke lykkes. 42 Gå ikke opp, for Herren er ikke blant dere, for at dere ikke skal bli slått ned av deres fiender. 43 For amalekittene og kanaanittene er der foran dere, og dere skal falle for sverdet; fordi dere har vendt dere bort fra Herren, derfor er Herren ikke med dere.» 44 Men de stolte på seg selv og gikk opp mot fjellets topp; likevel, Herrens paktsark og Moses dro ikke ut fra leiren. 45 Da kom amalekittene og kanaanittene ned som bodde i det fjellet, og slo dem, og knuste dem helt til Horma.
• 4 Mos 16:1-9 : 1 Nå tok Korah, sønn av Jitsar, sønn av Kehat, sønn av Levi, og Datan og Abiram, Eliabs sønner, og On, sønn av Pelet, sønner av Ruben, noen menn med seg. 2 Og de reiste seg mot Moses, sammen med to hundre og femti av Israels barns høvdinger, omtalte menn i menigheten, menn av anseelse. 3 De samlet seg mot Moses og Aron og sa til dem: "Nå er det nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor hever dere dere over Herrens menighet?" 4 Da Moses hørte dette, falt han på sitt ansikt. 5 Og han talte til Korah og hele hans følge og sa: "I morgen skal Herren vise hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, og la ham nærme seg ham. Den han velger, vil han la komme nær seg. 6 Gjør dette: Ta dere røkelseskar, Korah og hele hans følge. 7 Ha ild i dem, og legg på røkelse foran Herren i morgen. Den som Herren velger, han er den hellige. Nå er det nok, levittenes sønner!" 8 Og Moses sa til Korah: "Hør nå, levittenes sønner! 9 Er det for lite for dere at Israels Gud har skilt dere ut fra Israels menighet, for å la dere komme nær ham for å utføre tjeneste ved Herrens tabernakel og for å stå foran menigheten og tjene dem? 10 Han har latt deg og alle dine brødre, Levis sønner, komme nær ham. Søker dere også prestedømmet? 11 Derfor har du og hele ditt følge samlet dere mot Herren. Og hva er Aron, at dere murrer mot ham?" 12 Og Moses sendte bud etter Datan og Abiram, Eliabs sønner, men de sa: "Vi kommer ikke opp. 13 Er det en liten ting at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning for å drepe oss i ørkenen, at du også vil herske over oss? 14 Dessuten har du ikke ført oss til et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss arvelodd av åkrer og vingårder. Vil du stikke øynene ut på disse menn? Vi kommer ikke opp." 15 Moses ble svært sint og sa til Herren: "Legg ikke merke til deres offergave. Jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, heller ikke har jeg gjort skade på noen av dem." 16 Og Moses sa til Korah: "Vær du og hele din følge foran Herren, du, de og Aron, i morgen. 17 Ta hver mann sitt røkelseskar og legg ild i dem, og legg røkelse derpå, og bring dem foran Herren, hver mann sitt røkelseskar, to hundre og femti røkelseskar; du også og Aron, hver mann sitt røkelseskar." 18 Så tok de hvert sitt røkelseskar, hadde ild i dem, la røkelse derpå, og de sto ved inngangen til sammenkomstens telt sammen med Moses og Aron. 19 Og Korah samlet hele menigheten mot dem ved inngangen til sammenkomstens telt. Og Herrens herlighet åpenbarte seg for hele menigheten. 20 Og Herren talte til Moses og til Aron og sa, 21 "Skill dere fra denne menigheten, så jeg kan gjøre ende på dem på et øyeblikk." 22 Men de falt på ansiktet og sa: "O Gud, alle kjøds ånders Gud, når én mann synder, vil du da bli vred på hele menigheten?" 23 Og Herren talte til Moses og sa, 24 "Tal til menigheten og si: Gå bort fra Korahs, Datans og Abirams telt." 25 Da stod Moses opp og gikk til Datan og Abiram; de eldste av Israel fulgte etter ham. 26 Og han talte til menigheten og sa: "Jeg ber dere, trekk dere unna disse onde menns telt, og rør ikke ved noe av deres eiendeler, for at dere ikke skal bli revet bort i alle deres synder." 27 Så trakk de seg bort fra Korahs, Datans og Abirams telt, på alle sider. Og Datan og Abiram kom ut og stod ved inngangen til sine telt, sammen med sine koner, sine sønner og sine småbarn. 28 Og Moses sa: "Ved dette skal dere vite at Herren har sendt meg for å gjøre alle disse gjerningene, for jeg har ikke handlet av mitt eget hjerte. 29 Dersom disse menn dør på vanlig vis, som alle mennesker, eller de blir straffet som alle mennesker, da har ikke Herren sendt meg. 30 Men dersom Herren skaper noe nytt og jorden åpner sin munn og sluker dem med alt som tilhører dem, så de farer levende ned i dødsriket, da skal dere forstå at disse menn har foraktet Herren." 31 Og det skjedde, da han var ferdig med å tale alle disse ordene, at jorden sprakk under dem. 32 Og jorden åpnet sitt gap og slukte dem, deres hus, alle mennene som tilhørte Korah, og alt deres gods. 33 De og alt de eide, fór levende ned i dødsriket, og jorden lukket seg over dem, og de forsvant fra menigheten. 34 Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også." 35 Og ild kom ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som hadde ofret røkelse.
• 4 Mos 25:1-9 : 1 Israel bodde i Sittim, og folket begynte å drive utukt med Moabs døtre. 2 De innkalte folket til ofrene for sine guder, og folket spiste og bøyde seg for deres guder. 3 Israel sluttet seg til Ba'al-Pe'or, og Herrens vrede flammet opp mot Israel. 4 Herren sa til Moses: «Ta alle lederne blant folket og heng dem opp framfor Herren i solen, for at Herrens brennende vrede kan vendes bort fra Israel.» 5 Moses sa til dommerne i Israel: «Slå ihjel hver mann som har sluttet seg til Ba'al-Pe'or.» 6 En av Israels barn kom og brakte en midjanittisk kvinne til sine brødre i Moses' og hele Israels menighets påsyn, mens de gråt ved inngangen til sammenkomstens telt. 7 Da så Pinhas, sønn av Eleasar, sønn av Aron, presten, det, reiste han seg fra menigheten og tok et spyd i hånden. 8 Han fulgte etter israelitten inn i teltet og stakk dem begge, israelitten og kvinnen, gjennom magen. Da opphørte plagen blant Israels barn. 9 De som døde i plagen, var fire og tyve tusen. 10 Herren talte til Moses og sa: 11 «Pinhas, sønn av Eleasar, sønn av Aron, presten, har vendt min vrede bort fra Israels barn, ved å være nidkjær for min skyld blant dem, slik at jeg ikke utryddet Israels barn i min misunnelse.» 12 Derfor sier jeg: Se, jeg gir ham min fredspakt. 13 Den skal tilhøre ham og hans etterkommere etter ham, en pakt om et evig presteskap, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn. 14 Navnet på israelitten som ble drept sammen med den midjanittiske kvinnen, var Simri, sønn av Salu, en høvding av en farshus blant simeonittene. 15 Navnet på den midjanittiske kvinnen som ble drept, var Kosbi, datter av Sur; han var en høvding over en stamme og av et farshus i Midian. 16 Herren talte til Moses og sa: 17 «Angrip midjanittene, og slå dem. 18 For de har angrepet dere med sine listige knep, i Pe'ors sak og i saken med Kosbi, datter av en midjanittisk høvding, deres søster, som ble drept den dag plagen rammet for Pe'ors skyld.»
• Sal 106:15-48 : 15 Og han ga dem hva de ønsket, men han sendte magerhet i deres sjeler. 16 De misunte Moses i leiren, og Aron, Herrens hellige. 17 Jorden åpnet seg og slukte Datan og dekket Abirams forsamling. 18 Og en ild brant blant deres selskap; flammen fortærte de ugudelige. 19 De laget en kalv på Horeb og tilbad det støpte bilde. 20 Slik byttet de ut sin herlighet med bildet av en okse som eter gress. 21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypt. 22 Underverk i Hams land, fryktelige ting ved Rødehavet. 23 Derfor sa han at han ville ødelegge dem, hadde ikke Moses, hans utvalgte, stått i bruddet foran ham for å vende hans vrede bort, så han ikke ødela dem. 24 Men de foraktet det deilige landet, de trodde ikke på hans ord. 25 Men klaget i sine telt og hørte ikke på Herrens røst. 26 Derfor løftet han sin hånd mot dem for å styrte dem i ørkenen. 27 Å styrte deres ætt blant folkene og spre dem i landene. 28 De sluttet seg også til Baal-Peor og åt de dødes ofringer. 29 Slik vakte de hans harme med sine gjerninger, og en pest brøt ut blant dem. 30 Da stod Pinehas fram og grep inn, og slik ble pesten stanset. 31 Det ble tilregnet ham som rettferdighet for alle generasjoner til evig tid. 32 De vakte også vrede ved Meribas vann, slik at det gikk ille med Moses for deres skyld; 33 de utfordret hans ånd, så han talte ubetenksomt med sine lepper. 34 De ødela ikke folkene, slik Herren hadde befalt dem, 35 men blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger. 36 De tjente deres avguder, som ble en snare for dem. 37 Ja, de ofret sine sønner og sine døtre til demonene. 38 Og de utøste uskyldig blod, sine sønners og døtres blod, som de ofret til Kanaans avguder, og landet ble vanhelliget av blod. 39 Slik ble de uren ved sine gjerninger og drev hor med sine oppfinnelser. 40 Derfor ble Herrens vrede opptent mot hans folk, så han avskydde sin arv. 41 Og han overgav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem. 42 Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under deres hånd. 43 Mange ganger frelste han dem, men de vakte harme med sine råd, og de ble utarmet av sin misgjerning. 44 Likevel betraktet han deres nød når han hørte deres skrik. 45 Og han husket sin pakt med dem, og ynkedes over dem etter sin store miskunn. 46 Og han lot dem finne barmhjertighet hos alle som hadde bortført dem. 47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra folkene, for å gi takk til ditt hellige navn og juble over din pris. 48 Velsignet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet, og la hele folket si: Amen. Lov Herren.