Verse 5

og hva han gjorde med dere i ørkenen, inntil dere kom til dette stedet;

Other Translations

Referenced Verses

  • Sal 77:20 : 20 Du ledet ditt folk som en flokk ved hånden av Moses og Aron.
  • Sal 78:14-72 : 14 Om dagen ledet Han dem med en sky, og hele natten med lys fra ild. 15 Han kløyvde klippene i ørkenen og gav dem rikelig drikke som fra store dyp. 16 Han brakte også strømmer ut av klippen og lot vann renne ned som elver. 17 Men de fortsatte å synde mot Ham ved å utfordre den Høyeste i ørkenen. 18 Og de fristet Gud i sine hjerter ved å be om mat for sin lyst. 19 Ja, de talte mot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen? 20 Se, Han slo på klippen, så vannene strømmet ut og bekkene flommet over; kan Han også gi brød? Kan Han gi kjøtt til sitt folk? 21 Derfor hørte Herren dette og ble vred; en ild ble tent mot Jakob, også vrede steg opp mot Israel; 22 Fordi de ikke trodde på Gud, og ikke stolte på Hans frelse. 23 Selv om Han hadde befalt skyene der oppe og åpnet himmelens dører, 24 Og latt manna regne over dem til å spise, og gitt dem himmelens korn. 25 Menneskene spiste englers mat: Han sendte dem så mye mat de kunne spise. 26 Han lot en østlig vind blåse på himmelen, og ved sin kraft førte Han inn sydens vind. 27 Han lot kjøtt regne over dem som støv, og fugler med fjær som sand ved havet. 28 Og han lot det falle midt i leiren deres, rundt om deres boliger. 29 Så de åt og ble overmettet; for Han gav dem deres egen lyst. 30 De hadde ennå ikke slukt det de hadde lyst på, men mens maten ennå var i deres munn, 31 Kom Guds vrede over dem og drepte de sterke av dem, og slo ned de utvalgte mennene i Israel. 32 For alt dette syndet de likevel, og trodde ikke på Hans underfulle gjerninger. 33 Derfor lot Han deres dager svinne bort i tomhet, og deres år i frykt. 34 Da Han drepte dem, søkte de Ham: og de vendte om og lette straks etter Gud. 35 Og de husket at Gud var deres klippe, og at den høye Gud var deres forløser. 36 Likevel smigret de Ham med sin munn og løy for Ham med sin tunge. 37 For deres hjerter var ikke rette mot Ham, og de var ikke trofaste i Hans pakt. 38 Men Han, full av medfølelse, tilgav deres synd og ødela dem ikke: ja, mange ganger vendte Han sin vrede bort og vakte ikke all sin harme. 39 For Han husket at de var kjød; en vind som blåser bort, og ikke kommer igjen. 40 Hvor ofte utfordret de Ham i ørkenen, og bedrøvet Ham i ødemarken! 41 Ja, de vendte om og fristet Gud, og begrenset Israels Hellige. 42 De husket ikke Hans makt, heller ikke den dagen Han fridde dem fra fienden. 43 Hvordan Han hadde utført sine tegn i Egypt, og sine undere på Zoans mark: 44 Og hadde forvandlet deres elver til blod; og deres vannstrømmer, så de ikke kunne drikke. 45 Han sendte forskjellige fluer blant dem, som fortærte dem; og frosker, som ødela dem. 46 Han gav også deres avlinger til kålormen, og deres arbeid til gresshopper. 47 Han ødela deres vinstokker med hagl, og deres morbærtrær med frost. 48 Han overgav også deres buskap til hagl, og deres flokker til hete lyn. 49 Han kastet inn over dem sin brennende vrede, harme og indignasjon, og ved trengsel sendte Han onde engler blant dem. 50 Han banet vei for sin vrede; Han sparte ikke deres sjel fra døden, men overgav deres liv til pesten; 51 Og slo alle de førstefødte i Egypten; den første fødte av deres styrke i Hams hjem. 52 Men lot sitt eget folk gå ut som sauer, og ledet dem i ørkenen som en flokk. 53 Og Han førte dem trygt, så de ikke fryktet; men havet overveldet deres fiender. 54 Og Han brakte dem til sitt hellige grenseland, til dette fjellet, som Hans høyre hånd hadde vunnet. 55 Han drev også bort folkeslag foran dem, og delte ut deres arv med målesnor, og lot Israels stammer bo i deres telt. 56 Likevel fristet og utfordret de den Høyeste Gud, og holdt ikke Hans vitnesbyrd; 57 Men vendte om og handlet troløst som deres fedre: de ble som en falsk bue. 58 For de gjorde Ham vred med sine offerhøyder, og opphisset Ham til harme med sine utskårne bilder. 59 Da Gud hørte dette, ble Han vred, og Han avskydde Israel sterkt: 60 Slik at Han forlot helligdommen i Sjilo, det telt Han hadde reist blant menneskene; 61 Og overga sin styrke til fangenskap, og sin herlighet i fiendens hender. 62 Han overgav også sitt folk til sverdet; og var vred over sin arv. 63 Ilden fortærte deres unge menn; og deres jomfruer ble ikke gitt til ekteskap. 64 Deres prester falt for sverdet; og deres enker sørget ikke. 65 Da våknet Herren som fra søvn, som en veldig mann som roper på grunn av vin. 66 Og Han slo sine fiender i bakdelen: Han ga dem en evig skam. 67 Og Han forkastet Josefs telt, og valgte ikke Efraims stamme; 68 Men valgte Judas stamme, fjellet Sion, som Han elsker. 69 Og Han bygde sitt helligdom som høye palasser, som jorden som Han har grunnfestet for evig. 70 Han valgte også David, sin tjener, og hentet ham fra sauefoldene: 71 Fra å følge de diende sauene, brakte Han ham til å være hyrde for Jakob, Hans folk, og Israel, Hans arv. 72 Så voktet han dem med et ærlig hjerte; og ledet dem med dyktige hender.
  • Sal 105:39-41 : 39 Han bredte ut en sky som dekke, og ild til å gi lys om natten. 40 Folket ba, og han brakte vaktler, og mettet dem med himmelbrød. 41 Han åpnet klippen, og vann strømmet ut; det rant som en elv gjennom de tørre stedene.
  • Sal 106:12-48 : 12 Da trodde de på hans ord og sang hans lovsang. 13 Men snart glemte de hans verk; de ventet ikke på hans råd. 14 I stedet begjærte de sterkt i ørkenen og satte Gud på prøve i ødemarken. 15 Han ga dem det de ba om, men sendte også magerhet i deres sjel. 16 De misunte også Moses i leiren, og Aron, Herrens hellige. 17 Jorden åpnet seg og slukte Datan og dekket Abirams gjeng. 18 En ild flammet opp i flokken deres; flammen brente de onde. 19 De laget en kalv ved Horeb og tilba et støpt bilde. 20 Så byttet de sin herlighet mot likheten av en okse som spiser gress. 21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypt; 22 underfulle verk i Ham-landet, og fryktelige ting ved Det Røde Hav. 23 Derfor sa han at han ville ødelegge dem, hadde ikke Moses, hans utvalgte, stått fram i gapet for å vende hans vrede bort, så han ikke ødela dem. 24 Ja, de foraktet det herlige landet; de trodde ikke hans ord, 25 men murret i teltene sine og ville ikke lytte til Herrens røst. 26 Da løftet han hånden mot dem for å kaste dem ned i ørkenen; 27 for å spre deres etterkommere blant nasjonene og spre dem i landene. 28 De knyttet seg også til Ba'al-Peor og åt ofrene til de døde. 29 Så provoserte de ham med sine handlinger, og en plage brøt ut blant dem. 30 Da sto Pinehas fram og grep inn med dom, og plagen stilnet. 31 Og det ble tilregnet ham som rettferdighet, fra slekt til slekt, for alltid. 32 De gjorde Gud sint ved Meribas vann, og det gikk ille med Moses på grunn av dem; 33 fordi de gjorde hans ånd opprørt, så han talte uforsiktig med sine lepper. 34 De utryddet ikke folkene, slik Herren hadde befalt dem, 35 men blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger. 36 De dyrket deres avguder, som ble en snare for dem. 37 Ja, de ofret sine sønner og døtre til onde ånder, 38 og utgydde uskyldig blod - blodet av sine sønner og døtre, som de ofret til Kanaans avguder. Og landet ble forurenset med blod. 39 Så ble de urene ved sine gjerninger og horete ved sine oppfinnelser. 40 Da flammet Herrens vrede opp mot sitt folk, han forkastet sin arv. 41 Han ga dem i hendene på hedningene, og de som hatet dem, hersket over dem. 42 Deres fiender undertrykte dem, og de ble bøyd under deres hånd. 43 Mange ganger reddet han dem, men de gjorde ham harm med sine planer, og ble ydmyket for sin skyld. 44 Likevel viste han omsorg for deres trengsel, da han hørte deres rop. 45 Han husket sin pakt med dem og angret etter sin store nåde. 46 Han lot dem bli møtt med medfølelse av alle som bortførte dem. 47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra folkeslagene, så vi kan takke ditt hellige navn og glede oss i din lovprisning. 48 Velsignet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet. La alt folket si: Amen. Lov Herren!