1 Samuelsbok 18:3
Jonathan gjorde en pakt med David, for han elsket ham som sitt eget selv.
Jonathan gjorde en pakt med David, for han elsket ham som sitt eget selv.
Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan inngikk en pakt av kjærlighet til David fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt fordi han elsket ham som seg selv.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som seg selv.
Deretter inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan made a covenant with David because he loved him as he loved his own life.
Jonatan og David sluttet en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan og David gjorde en Pagt, fordi han elskede ham som sin Sjæl.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Da inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan gjorde en pakt med David, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sitt eget liv.
And Ionathas and Dauid made a couenaunt together, for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenant: for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenaunt, because he loued him as his owne soule.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
And Jonathan maketh -- also David -- a covenant, because he loveth him as his own soul,
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made an agreement together, because of Jonathan's love for David.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan made a covenant with David, for he loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15'Og kutt aldri din barmhjertighet bort fra mitt hus, ikke engang når Herren har utryddet alle Davids fiender fra jordens overflate!'
16Så inngikk Jonatan en pakt med Davids hus og sa: 'Må Herren kreve regnskap fra Davids fiender.'
17Jonatan fikk også David til å sverge igjen, i kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
1Da David hadde sluttet å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget selv.
2Fra den dagen tok Saul ham til seg og tillot ikke at han vendte tilbake til sin fars hus.
16Jonatan, Sauls sønn, drog til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
17Han sa til ham: "Frykt ikke, for min fars hånd, Saul, vil ikke finne deg, og du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg; også min far Saul vet dette."
18De to inngikk en pakt for Herrens ansikt, og David ble i skogen, men Jonatan dro hjem igjen.
4Jonathan tok av seg kappen som han hadde på seg, og ga den til David, sammen med sitt utstyr, sitt sverd, bue og belte.
2Jonatan svarte ham: 'Det vil aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ingenting, verken stort eller smått, uten å fortelle det til meg. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik!'
3Men David sverget igjen og sa: 'Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han tenker: «La ikke Jonatan vite dette, for da vil han bli bedrøvet.» Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.'
4Jonatan sa til David: 'Det du ønsker, skal jeg gjøre for deg.'
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt med ansiktet til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
42Jonatan sa til David: 'Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for evig.' Så reiste David seg og dro av sted, mens Jonatan gikk tilbake til byen.
25Hvordan har de mektige falt i slaget! Jonatan, drept på dine høyder!
26Jeg er sørgetyngdet for deg, min bror Jonatan. Du var svært kjær for meg; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinner kjærlighet.
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, satte stor pris på David.
2Jonatan fortalte David og sa: "Min far Saul planlegger å drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig. Skjul deg på et hemmelig sted og hold deg borte.
3Så skal jeg gå ut og stå ved siden av min far på marken der du er, og jeg vil tale om deg til min far. Jeg skal se hva som skjer, og så fortelle deg det."
4Jonatan talte godt om David til Saul, sin far, og sa til ham: "La ikke kongen synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært meget gode for deg.
5Han våget sitt liv og drepte filisteren, og Herren skapte en stor seier for hele Israel. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?"
6Saul lyttet til Jonatans ord og sverget: "Så sant Herren lever, han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte så på David og fortalte ham alt dette. Deretter førte Jonatan David til Saul, og David var hos ham som før.
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn.
11Jonatan svarte David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: 'Ved Herren, Israels Gud, skal jeg finne ut av hva min far har bestemt om deg innen denne tiden i morgen eller på den tredje dagen. Hvis det er godt for deg, skal jeg sende bud til deg og la deg vite det.'
13'Må Herren gjøre slik med Jonatan og enda mer hvis min far har besluttet å skade deg, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.'
21David kom til Saul og trådte inn for ham, og Saul ble svært glad i ham og gjorde ham til sin våpenbærer.
8'Vis barmhjertighet mot din tjener, for du har inngått en pakt med din tjener i Herrens navn. Men hvis det finnes skyld hos meg, så drep meg du selv; hvorfor skulle du bringe meg til din far?'
9Jonatan svarte: 'Det er utenkelig at jeg ikke skulle fortelle deg det, dersom jeg virkelig fikk vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg.'
32Jonatan svarte sin far Saul: 'Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?'
33Da kastet Saul spydet sitt etter ham for å treffe ham. Da skjønte Jonatan at hans far virkelig hadde besluttet å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i stor vrede. Han spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde fornedret ham.
35Om morgenen gikk Jonatan ut til marken for å møte David, som avtalt. Han hadde med seg en ung gutt.
44Saul sa: "Måtte Gud la det skje med meg, ja mer enn det, dersom du ikke skal dø, Jonatan."
45Men folket sa til Saul: "Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen for Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har Gud virket gjennom ham." Så løskjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
28Jonatan svarte Saul: 'David ba meg om tillatelse til å dra til Betlehem.'
16Men hele Israel og Juda elsket David, fordi han gikk ut og inn foran dem.
28Da Saul så og skjønte at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham,
22Så befalte Saul sine tjenere å tale hemmelig med David og si: «Se, kongen har velbehag i deg, og alle hans tjenere elsker deg. Bli derfor kongens svigersønn.»
22Fra de falnes blod, fra de mektiges fett, Jonatans bue vendte ikke tilbake, Sauls sverd kom ikke tilbake uten resultat.
23Saul og Jonatan, elsket og kjære i livet, og i døden var de ikke skilt. De var raskere enn ørner, sterkere enn løver.
7Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, på grunn av Herren´s ed mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
22Så på krigens dag var det verken sverd eller spyd å finne i noens hånd hos folket som var med Saul og Jonatan. Men hos Saul og hans sønn Jonatan fantes det.
7Hans våpenbærer svarte ham: "Gjør alt som ligger i ditt hjerte. Jeg er med deg, som du vil."
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
39Så sant Herren lever, Han som frelser Israel: Selv om det er Jonatan, min sønn, som har gjort det, skal han dø." Men ingen blant folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: "Stå dere på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, skal være på den andre siden." Folket svarte: "Gjør det som synes godt for deg."
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene, og hans våpenbærer etter ham. De falt foran Jonatan, og hans våpenbærer drepte dem bak ham.
42Saul sa: "Kast loddet mellom meg og Jonatan, min sønn." Og loddet falt på Jonatan.