1 Samuelsbok 20:37
Da gutten kom til stedet der Jonathan hadde skutt pilen, ropte Jonathan etter ham: «Er ikke pilen forbi deg?»
Da gutten kom til stedet der Jonathan hadde skutt pilen, ropte Jonathan etter ham: «Er ikke pilen forbi deg?»
Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten og sa: Er ikke pilen bortenfor deg?
Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten: «Er ikke pilen lenger borte, der borte?»
Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten og sa: «Er ikke pilen bortenfor deg?»
Når gutten kom til stedet hvor Jonatan hadde skutt pilen, ropte Jonatan etter gutten og sa: 'Er ikke pilen bortenfor deg?'
Da gutten kom til stedet der Jonathan hadde skutt pilen, ropte Jonathan til gutten og sa: «Er ikke pilen bortenfor deg?»
Og da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til gutten og sa: Er ikke pilen forbi deg?
Da gutten kom til stedet hvor pilen lå, ropte Jonathan til ham: Er ikke pilen foran deg?
Gutten nådde stedet der pilen hadde falt, og Jonatan ropte etter ham: 'Er ikke pilen bortenfor deg?'.
Da gutten kom til stedet hvor pilen var, ropte Jonatan etter ham: Er ikke pilen bortenfor deg?
Da gutten kom til stedet hvor pilen var, ropte Jonatan etter ham: Er ikke pilen bortenfor deg?
Da gutten kom til stedet hvor pilen var, som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter gutten: 'Er ikke pilen lenger fremme?'
When the boy came to the place where Jonathan's arrow had fallen, Jonathan called out after him, 'Isn’t the arrow beyond you?'
Da gutten kom til det stedet hvor pilen hadde falt, ropte Jonathan etter ham: Er ikke pilen foran deg?
Og der Drengen kom til det Sted, (hvor) Pilen (laae), som Jonathan skjød ud, da raabte Jonathan efter Drengen og sagde: Er ikke Pilen foran dig og bedre frem?
And when the lad was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the lad, and said, Is not the arrow beyond thee?
Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt var, ropte Jonatan etter gutten og sa: "Er ikke pilen lenger framme?"
And when the lad came to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the lad, and said, Is not the arrow beyond you?
Når gutten kom til stedet der pilen Jonathan hadde skutt lå, ropte Jonathan etter gutten og sa: "Er ikke pilen bortenfor deg?"
Da gutten kom til stedet hvor Jonathan hadde skutt pilen, ropte Jonathan etter gutten: «Er ikke pilen bortenfor deg?»
Da gutten kom til stedet der pilen lå som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter gutten og sa: Er ikke pilen bortenfor deg?
Da gutten kom til stedet der pilen lå, ropte Jonatan etter gutten og sa: Er pilen ikke bortenfor deg?
And whan the boy came to the place whither Ionathas had shot ye arowe, Ionathas cryed after him, and sayde: The arowe lyeth yonderwarde before the.
And when the boy was come to the place where the arrowe was that Ionathan had shot, Ionathan cryed after the boy, and sayde, Is not the arrowe beyond thee?
And when the lad was come to the place whyther Ionathan had shot the arrowe, Ionathan cryed after the lad, & sayd: Is not the arrowe beyond there?
And when the lad was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the lad, and said, [Is] not the arrow beyond thee?
When the boy was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the boy, and said, Isn't the arrow beyond you?
And the youth cometh unto the place of the arrow which Jonathan hath shot, and Jonathan calleth after the youth, and saith, `Is not the arrow beyond thee?'
And when the lad was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the lad, and said, Is not the arrow beyond thee?
And when the lad was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the lad, and said, Is not the arrow beyond thee?
And when the boy came to the place where the arrow was, Jonathan, crying out after the boy, said, Has it not gone past you?
When the boy was come to the place of the arrow which Jonathan had shot, Jonathan cried after the boy, and said, "Isn't the arrow beyond you?"
When the servant came to the place where Jonathan had shot the arrow, Jonathan called out to the servant,“Isn’t the arrow further beyond you?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35Om morgenen gikk Jonathan ut på marken til det avtalte møtet med David, og en ung gutt fulgte med ham.
36Han sa til gutten: «Løp ut og finn pilene jeg skyter.» Og mens gutten løp, skjøt Jonathan en pil forbi ham.
38Jonathan ropte: «Skynd deg, løp, ikke nøl!» Gutten samlet pilene og kom tilbake til sin herre.
39Men gutten visste ingenting om hva som foregikk; kun Jonathan og David kjente til det.
40Jonathan ga gutten sine piler og sa: «Gå, bær dem til byen.»
41Så snart gutten var borte, reiste David seg fra et sted mot sør, falt ned med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til det var på tide at David dro.
42Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget sammen i Herrens navn om at Herren skal være mellom oss og mellom mitt ætt og ditt ætt for alltid.» David reiste seg og dro, og Jonathan gikk inn til byen.
19«Når du har vært borte i tre dager, skal du da hastig dra ned og komme til det stedet der du tidligere skjulte deg, og bli ved stenen Ezel.»
20«Jeg skal skyte tre piler i den retningen, som om jeg sikter på et målstykke.»
21«Se, jeg vil sende en gutt og si: ‘Gå ut og finn pilene.’ Om jeg så klart sier til ham: ‘Se, pilene ligger på denne siden av deg, ta dem,’ skal du komme, for da er alt i orden og du vil ikke komme til skade, slik Herren lever.»
22«Men om jeg sier: ‘Se, pilene er på den andre siden av deg, gå din vei, for Herren har sendt deg bort,’ da vet du hva det betyr.»
8Derfor ber jeg deg vise meg velvilje, for du har innlest meg i en pakt med HERREN. Skulle det imidlertid vise seg at jeg bærer på urett, da kan du selv drepe meg – for hvorfor skal du da bringe meg til din far?
9Jonathan svarte: «Langt fra, for hvis jeg med sikkerhet visste at min far hadde bestemt å gjøre deg vondt, ville jeg uten tvil fortalt deg det.»
10Da spurte David: «Hvem skal da fortelle meg, eller hva om din far svarer deg på en hard måte?»
11Jonathan sa: «Kom, la oss gå ut på marken.» Og de to gikk ut sammen i marken.
12Jonathan fortsatte: «Herre, Israels Gud, når jeg i morgen, eller på den tredje dagen, har grundig undersøkt min far, og om det viser seg at han har velvilje mot David, men jeg ikke forteller deg om det –
13da skal Herren gjøre dette og enda mer for deg, men om min far vil gjøre deg vondt, vil jeg fortelle det til deg og sende deg bort, så du kan dra i fred. Må Herren være med deg, slik han har vært med min far.»
1Da skjedde det en dag at Jonathan, Sauls sønn, sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til den filistinske garnisonen som ligger på den andre siden.» Men han fortalte det ikke til faren sin.
32Jonathan svarte sin far Saul og spurte: «Hvorfor skal han slås til døde? Hva har han gjort?»
33Saul kastet en spydpil for å slå ham, og på den måten skjønte Jonathan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
12Mennene i garnisonen svarte både Jonathan og rustningsbæreren: «Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe.» Da sa Jonathan til rustningsbæreren: «Følg etter meg, for HERREN har overgitt dem i Israels hender.»
13Jonathan klatret opp på hendene og føttene, med rustningsbæreren rett bak seg; fienden falt for Jonathan, og rustningsbæreren drepte dem etter ham.
17Da sa Saul til de som var med ham: «Tell nå, og se hvem som har forsvunnet fra oss.» Og da de hadde talt, fant de ut at verken Jonathan eller rustningsbæreren var der.
3«Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken der du er, og tale med ham om deg; alt jeg hører, vil jeg fortelle deg.»
22Fra de drepte sitt blod og fra de mektiges fett, snudde ikke Jonatans bue, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
6Og Jonathan sa til den unge mannen som bar rustningen hans: «Kom, la oss gå over til garnisonen til disse uskårne; kanskje HERREN vil virke for oss, for det finnes ingen begrensning for ham når det gjelder å frelse, verken ved mange eller få.»
7Rustningsbæreren svarte: «Gjør alt som ditt hjerte begjærer; snu om, for se, jeg er med deg etter ditt hjerte.»
8Da sa Jonathan: «Se, vi skal gå over til disse menn, og vi skal la oss oppdage for dem.»
17Og David sørget med denne klagen over Saul og over Jonathan, hans sønn:
27Men Jonathan hørte ikke da faren hans påla folket eden, og derfor tok han enden av staven han bar, dyppe den i en bikake, og rakte hånden til munnen; og øynene hans ble straks opplyst.
1David flyktet fra Naioth i Ramah og kom til Jonathan. Han spurte: «Hva har jeg gjort? Hva er min urett, og hvilken synd har jeg begått foran din far, slik at han søker mitt liv?»
2Jonathan svarte: «Gud forby, du skal ikke dø! Se, min far vil ikke handle, verken stort eller smått, uten å si ifra til meg. Hvorfor skulle han da skjule noe for meg? Det er ikke slik.»
3David sverget videre og sa: «Din far vet uten tvil at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, for da vil han bli bedrøvet.’ Men sant som HERREN lever, og sant som din sjel lever, er det bare et lite skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonathan til David: «Hva enn din sjel begjærer, det skal jeg gjøre for deg.»
28Jonathan svarte: «David ba inderlig om å få dra til Betlehem.»
25Hvordan de mektige har falt midt i slaget! O Jonathan, du ble drept på dine høye steder.
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner med stor kraft; de drepte Jonathan, Abinadab og Malchishua, Sauls sønner.
3Slaget gikk ille for Saul, og bueskytterne rammet ham slik at han ble såret av deres piler.
15Og Elisha sa til ham: «Ta bue og piler.»
6Den unge mannen svarte: 'Ved en tilfeldighet kom jeg til fjellet Gilboa, og der så jeg at Saul lente seg mot sitt spyd; og se, stridsvogner og ryttere forfulgte ham tett.'
39For så sant som HERREN lever, den Gud som frelser Israel, selv om det skulle angå min sønn Jonathan, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
42Saul sa: «Del lodd mellom meg og min sønn Jonathan.» Og Jonathan ble tildelt.
43Da sa Saul til Jonathan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonathan svarte: «Jeg tok bare en liten smak av honning med enden av staven min, og nå, se, skal jeg dø.»
44Saul svarte: «Må Gud gjøre så mye og enda mer, for du skal sannelig dø, Jonathan.»
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner med kraft, og drepte Jonathan, Abinadab og Malchishua, Sauls sønner.
3Slaget gikk dårlig for Saul, og bueskytterne slo ham; han ble hardt såret av pilene.
6Saul hørte på Jonathan, og sverget: «Så sant Herren lever, skal David ikke bli drept.»
7Jonathan kalte David og forklarte alt for ham. Deretter førte Jonathan David til Saul, slik at han var hos ham, som han hadde vært tidligere.
4Da sa David: 'Hva har hendt? Fortell meg, jeg ber deg.' Og han svarte: 'Følgene har flyktet fra slaget, og mange er falt og døde; også Saul og Jonathan, hans sønn, er borte.'
1Og det skjedde at da han var ferdig med å tale til Saul, ble sjelen til Jonathan bundet sammen med David sin, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.