2 Samuel 13:25
Men kongen sa til Absalom: «Nei, min sønn, la oss ikke alle dra med nå, for vi kan bli holdt ansvarlige overfor deg.» Absalom insisterte, og selv om kongen nølte, velsignet han ham til slutt.
Men kongen sa til Absalom: «Nei, min sønn, la oss ikke alle dra med nå, for vi kan bli holdt ansvarlige overfor deg.» Absalom insisterte, og selv om kongen nølte, velsignet han ham til slutt.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå nå, så vi ikke blir deg til byrde. Han ba ham inntrengende, men han ville ikke gå; og han velsignet ham.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi skal ikke alle gå, for at vi ikke skal bli en byrde for deg. Selv om han presset ham, ville han ikke gå, men han velsignet ham.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi må ikke alle gå; det ville bli en byrde for deg. Han presset på ham, men han ville ikke gå; han velsignet ham i stedet.
Kongen svarte Absalom: 'Nei, sønn, vi bør ikke alle komme, for å unngå å være til byrde for deg.' Selv om han insisterte, ville han ikke gå, men velsignet ham.
Men kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå nå, så vi ikke blir til byrde for deg. Han presset ham, men han ville ikke gå, selv om han velsignet ham.
Og kongen sa til Absalom: "Nei, min sønn, la ikke alle gå nå; ellers ville vi bli en byrde for deg." Og han presset ham; men han ville ikke gå, men velsignet ham.
Men kongen svarte Absalom: Nei, min sønn, vi skal ikke alle gå, så vi ikke blir til besvær for deg. Selv om han ba ham, ville han ikke gå, men velsignet ham.
Men kongen sa til Absalom: "Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så vi ikke blir en byrde for deg." Selv om Absalom presset på, ville David ikke dra med, men han velsignet ham.
Men kongen svarte Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så du ikke blir belastet. Absalom insisterte, men han ville ikke dra og velsignet ham i stedet.
Men kongen svarte Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så du ikke blir belastet. Absalom insisterte, men han ville ikke dra og velsignet ham i stedet.
Men kongen sa til Absalom: 'Nei, min sønn, vi skal ikke alle komme, for ikke å bli en byrde for deg.' Selv om Absalom ba inntrengende, ville han ikke gå, men han velsignet ham.
The king replied, 'No, my son. All of us should not go; we would only be a burden to you.' Although Absalom urged him, he refused to go, but he gave him his blessing.
Men kongen svarte Absalom: "Nei, sønn, vi vil ikke alle gå, for det ville være til byrde for deg." Selv om Absalom ba innstendig, ville han ikke gå, men velsignet ham.
Og Kongen sagde til Absalom: Nei, min Søn, Kjære, lad os ikke alle gaae, at vi ikke skulle besvære dig; og der han nødte ham, vilde han dog ikke gaae, men velsignede ham.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all now go, lest we be chargeable unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
Men kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle dra, for det ville bli for tungt for deg. Selv om han presset ham, ville kongen ikke dra, men han velsignet ham.
And the king said to Absalom, No, my son, let us not all go now, lest we be a burden to you. And he urged him; however, he would not go, but blessed him.
Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, så vi ikke blir en byrde for deg. Han insisterte på ham: men han ville ikke gå, men velsignet ham.
Men kongen sa til Absalom: 'Nei, min sønn, vi bør ikke alle gå, for å ikke være en byrde for deg.' Selv om han presset på, ville han ikke gå, men han velsignet ham.
Men kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, for at vi ikke skal være en byrde for deg. Og han ba ham instendig, men han ville ikke gå, men velsignet ham.
Kongen svarte Absalom: "Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, ellers blir det for mange for deg." Han insisterte, men han ville ikke gå, men velsignet ham.
And the king{H4428} said{H559} to Absalom,{H53} Nay, my son,{H1121} let us not all go,{H3212} lest we be burdensome{H3513} unto thee. And he pressed{H6555} him: howbeit he would{H14} not go,{H3212} but blessed{H1288} him.
And the king{H4428} said{H559}{(H8799)} to Absalom{H53}, Nay, my son{H1121}, let us not all now go{H3212}{(H8799)}, lest we be chargeable{H3513}{(H8799)} unto thee. And he pressed{H6555}{(H8799)} him: howbeit he would{H14}{(H8804)} not go{H3212}{(H8800)}, but blessed{H1288}{(H8762)} him.
But the kynge sayde vnto Absalom: No my sonne, let vs not all go, lest we be to chargeable vnto the. And he wolde nedes haue had him to go, howbeit he wolde not, but blessed him.
But the King answered Absalom, Nay my sonne, I pray thee, let vs not goe all, lest we be chargeable vnto thee. Yet Absalom lay sore vpon him: howbeit he would not go, but thaked him.
The king aunswered Absalom: Nay my sonne, I pray thee let vs not go all, lest we be chargeable vnto thee. And Absalom laye sore vpon him: howbeit he would not go, but blessed him.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all now go, lest we be chargeable unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
The king said to Absalom, No, my son, let us not all go, lest we be burdensome to you. He pressed him: however he would not go, but blessed him.
And the king saith unto Absalom, `Nay, my son, let us not all go, I pray thee, and we are not too heavy on thee;' and he presseth on him, and he hath not been willing to go, and he blesseth him.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all go, lest we be burdensome unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
And the king said to Absalom, Nay, my son, let us not all go, lest we be burdensome unto thee. And he pressed him: howbeit he would not go, but blessed him.
And the king said to Absalom, No, my son, let us not all go, or the number will be over-great for you. And he made his request again, but he would not go, but he gave him his blessing.
The king said to Absalom, "No, my son, let us not all go, lest we be burdensome to you." He pressed him; however he would not go, but blessed him.
But the king said to Absalom,“No, my son. We shouldn’t all go. We shouldn’t burden you in that way.” Though Absalom pressed him, the king was not willing to go. Instead, David blessed him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
26 Da sa Absalom: «Om ikke alle får dra med, så la i alle fall min bror Amnon gå med oss.» Og kongen spurte: «Hvorfor skal han dra med deg?»
27 Men Absalom presset ham, slik at han til slutt lot Amnon og alle kongens sønner dra med seg.
28 Absalom befalte sine tjenere: «Legg merke til når Amnons hjerte blir beruset av vin, og når jeg sier til dere: Slå Amnon; da skal dere drepe ham, uten frykt – har jeg ikke befalt dere? Vær modige og tapre.»
29 Og Absaloms tjenere gjorde mot Amnon akkurat som han hadde beordret. Deretter reiste alle kongens sønner seg, satte seg opp på sine muldyr og flyktet.
30 Mens de var på flukt, nådde det bud til David om at Absalom hadde drept alle kongens sønner, og at ikke en eneste var igjen.
23 Etter to hele år arrangerte Absalom en saueklipp i Baalhazor, ved siden av Efraim, og han inviterte alle kongens sønner.
24 Absalom kom til kongen og sa: «Se, din tjener har organisert en saueklipp. Vær så snill og la kongen og hans tjenere dra med meg.»
23 Så reiste Joab seg, dro til Geshur og førte Absalom til Jerusalem.
24 Kongen sa: 'La ham vende tilbake til sitt hus, men la ham ikke se mitt ansikt.' Dermed vendte Absalom tilbake til sitt hus uten å få se kongens ansikt.
25 I hele Israel var det imidlertid ingen som ble priset for sin skjønnhet som Absalom; fra sålen opp til hodet var han fullstendig plettfri.
32 Kongen spurte Kushiten: «Er den unge mannen Absalom i live?» Kushiten svarte: «Måtte fiendene til min herre kongen og alle de som gjør opprør for å skade deg, være som den unge mannen.»
33 Kongen ble dypt rørt og gikk opp til kammeret over porten, og han gråt. Mens han gikk, sa han: «Å, min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Gud miskunne meg om jeg hadde døydd for din skyld, Absalom, min sønn, min sønn!»
4 Kongen sa til dem: «Det dere synes er best, det skal jeg gjøre.» Han sto ved porten, og hele folket kom ut i hundre- og tusenvis.
5 Kongen befalte deretter Joab, Abishai og Ittai: «For min skyld, behandle den unge mannen, Absalom, med varsomhet.» Hele folket hørte da kongen gi sine ordre om Absalom til alle lederne.
4 Men kongen dekket til sitt ansikt og ropte med høy røst: «O min sønn Absalom, o Absalom, min sønn, min sønn!»
28 Absalom oppholdt seg i Jerusalem i hele to år uten å få se kongens ansikt.
29 Derfor sendte han etter Joab for å få ham til å møte kongen, men Joab ville ikke komme til ham; og da han sendte bud en andre gang, ville han heller ikke komme.
32 Absalom svarte Joab: 'Se, jeg sendte bud til deg og sa: “Kom hit, så skal jeg sende deg til kongen for å forklare: Hvorfor har jeg forlatt Geshur? Det ville vært bedre om jeg ble der. La meg nå se kongens ansikt, og om jeg har gjort noe galt, la ham drepe meg.”'
33 Joab dro da til kongen og fortalte ham. Da kongen kalte på Absalom, gikk han til kongen, bøyde seg med ansiktet mot jorden og viste sin ydmykhet, og kongen kysset Absalom.
2 Absalom sto opp tidlig og stilte seg ved portveien. Slik ble det: Hver gang en mann med en sak kom til kongen for å få dom, ropte Absalom til ham og spurte: «Hvilken by kommer du fra?» Og han svarte: «Din tjener tilhører en av Israels stammer.»
3 Da sa Absalom til ham: «Se, din sak er rettferdig, men ingen er utpekt fra kongens side til å høre deg.»
4 Videre utbrøt Absalom: «Å, om jeg bare kunne bli gjort til dommer i landet, slik at alle som har en sak, kan komme til meg og få rettferdighet!»
5 Slik vart det: Hver gang en mann nærmet seg for å vise ham ærbødighet, strakte han ut hånden og tok imot ham med et kyss.
6 På denne måten opptrådte Absalom mot alle israelittene som kom til kongen for å få dom, og han vant snart hjertene til folket.
7 Etter førti år sa Absalom til kongen: «La meg få gå og oppfylle mitt løfte, som jeg har avlagt for Herren, i Hebron.»
17 Absalom spurte Hushai: «Er dette din omsorg for din venn? Hvorfor fulgte du ikke din venn?»
36 Så snart han hadde sluttet å snakke, kom kongens sønner, og de ropte og gråt, og både kongen og alle hans tjenere gråt dypt.
37 Men Absalom flyktet og søkte tilflukt hos Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Geshur, og David sørget daglig over sin sønn.
38 Slik flyktet Absalom til Geshur og oppholdt seg der i tre år.
39 Kong Davids hjerte lengtet etter å få møte Absalom, for han fant trøst i at Amnon nå var død.
12 Mannen svarte Joab: «Selv om jeg ble gitt tusen shekler sølv, ville jeg ikke rekke ut hånden mot kongens sønn, for vi hørte at kongen ga deg, Abishai og Ittai beskjed om å passe på at ingen skulle røre den unge mannen Absalom.»
21 Kongen sa da til Joab: 'Se, nå er det gjort. Gå derfor og før den unge mannen Absalom tilbake!'
9 Kongen svarte: «Gå i fred.» Og Absalom reiste da og dro til Hebron.
29 Kongen spurte: «Er den unge mannen Absalom i live?» Ahimaaz svarte: «Da Joab sendte kongens tjener og meg, din tjener, så jeg en stor forvirring, men jeg forsto ikke hva den handlet om.»
30 Kongen sa til ham: «Trekk deg til siden og stå her.» Og han trakk seg unna og sto stille.
14 Da sa David til alle sine tjenere som var med ham i Jerusalem: «Reis dere, la oss flykte, for ellers vil vi ikke unnslippe Absalom. Skynd dere å dra, slik at han ikke plutselig innhenter oss, bringer skade over oss og rammer byen med sverdet.»
15 Kongens tjenere svarte: «Se, vi står klare til å gjøre alt som vår herre, kongen, befaler.»
34 Absalom flyktet, og den unge vakten løftet blikket og så at mange mennesker nærmet seg langs bakken på baksiden av veien.
7 «Derfor, reis deg nå, gå ut og tal til dine tjenere rolig! Jeg sverger ved HERREN, dersom du ikke drar ut, blir ingen hos deg i natt – og det vil være verre for deg enn alt det onde som har rammet deg fra din ungdom til nå.»
9 Men folket var splittet imellom Israels stammer og sa: «Kongen har reddet oss fra våre fiender og levert oss ut av filistenes hender; og nå har han flyktet fra landet for Absaloms skyld.»
10 «Og Absalom, den vi salvet til å lede oss, er død i kamp. Hvorfor snakker dere ikke et ord om å bringe kongen tilbake?»
29 «Han sa: ‘La meg få dra, jeg ber deg, for vår familie har et offer i byen, og min bror har bestemt at jeg skal være der. Og om jeg har funnet gunst i dine øyne, la meg få dra bort og møte mine brødre.’ Derfor kommer han ikke til kongens bord.»
1 Og det ble fortalt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
6 Hans far hadde aldri irettesatt ham med et «Hvorfor har du gjort slik?» – han var dessuten en særdeles staselig mann, og hans mor fødte ham i Absaloms bilde.
24 Deretter kom David til Mahanaim, mens Absalom krysset Jordan sammen med alle Israels menn.
20 Da sa Absalom til Ahithophel: «Drøft med vennene dine og gi meg råd om hva vi skal gjøre.»
4 Han spurte ham: «Hvorfor er du, som kongens sønn, så dyster dag for dag? Vil du ikke fortelle meg?» Og Amnon svarte: «Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster.»
33 David sa til ham: «Om du følger med meg, vil du bli en byrde for meg.»
34 «Men om du vender tilbake til byen og sier til Absalom: ‘Jeg vil være din tjener, o konge, slik jeg har tjent din far til nå – så vil jeg tjene deg også nå,’ da kan du hjelpe meg med å undergrave Ahitofels råd.»
5 Da sa Absalom: «Kall nå også Hushai fra Arkit, så vi kan høre hva han har å si.»