22 Det er du, o konge, som har vokst og blitt mektig; din storhet strekker seg mot himmelen, og ditt herredømme når til jordens ytterkanter.
23 I det kongen så at en vakt og en hellig en steg ned fra himmelen og sa: «Fell ned treet og ødelegg det! Men la stubben av røttene forbli i jorden, innrammet med en ring av jern og bronse, midt i markens myke gress; la den fuktes av himmelens dugg, og la dens del være blant dyrene på marken, inntil syv ganger har gått over det,»
24 Dette er tolkningen, o konge, og dette er befalingene fra den Høyeste som har rammet deg:
25 At de skal drive deg bort fra menneskene, og ditt tilhold skal være blant markens dyr; du skal få spise gress som okser, og bli fuktet av himmelens dugg, mens syv ganger går over deg, inntil du forstår at den Høyeste hersker over menneskenes riker og gir det til den han vil.
26 Men fordi det ble befalt å la stubben av treets røtter være igjen, vil ditt rike bli gjenopprettet for deg når du har forstått at himmelen hersker.
27 Derfor, o konge, la mitt råd være godtatt: omvend dine synder ved rettferdighet, og dine ugjerninger ved å vise barmhjertighet mot de fattige, om det kan forlenge din ro.
28 Alt dette rammet kong Nebukadnesar.