1 Samuel 18:3
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan inngikk en pakt av kjærlighet til David fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt fordi han elsket ham som seg selv.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som seg selv.
Deretter inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan gjorde en pakt med David, for han elsket ham som sitt eget selv.
Jonathan made a covenant with David because he loved him as he loved his own life.
Jonatan og David sluttet en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan og David gjorde en Pagt, fordi han elskede ham som sin Sjæl.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Da inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan gjorde en pakt med David, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sitt eget liv.
Then Jonathan{H3083} and David{H1732} made{H3772} a covenant,{H1285} because he loved{H160} him as his own soul.{H5315}
Then Jonathan{H3083} and David{H1732} made{H3772}{(H8799)} a covenant{H1285}, because he loved{H160} him as his own soul{H5315}.
And Ionathas and Dauid made a couenaunt together, for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenant: for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenaunt, because he loued him as his owne soule.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
And Jonathan maketh -- also David -- a covenant, because he loveth him as his own soul,
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made an agreement together, because of Jonathan's love for David.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan made a covenant with David, for he loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 men også etter min død skal du ikke trekke din velvilje fra mitt hus for alltid, ikke engang når Herren har utryddet hver eneste av Davids fiender fra jordens overflate.
16 Så inngikk Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Måtte Herren kreve regnskap av Davids fiender.
17 Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
1 Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
2 Saul tok ham den dagen og tillot ham ikke å vende tilbake til sin fars hus.
16 Jonathan, Sauls sønn, sto opp og dro til David i skogen og styrket ham i Gud.
17 Og han sa til ham: Frykt ikke, for min fars Saul hånd skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nummer to etter deg; også min far Saul vet dette.
18 De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
4 Jonathan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med klærne, sverdet, buen og beltet sitt.
2 Han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3 Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4 Jonatan sa til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
41 Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
42 Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
25 Hvordan er de mektige falt i stridens midte! O Jonatan, du er drept på dine høyder.
26 Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
1 Saul talte til Jonathan, sin sønn, og til alle sine tjenere om at de skulle drepe David.
2 Men Jonathan, Sauls sønn, likte David svært godt, og Jonathan fortalte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, ta deg i akt til morgenen, og hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3 Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg skal snakke med min far om deg, og det jeg ser, det vil jeg fortelle deg.
4 Jonathan talte vel om David til sin far, Saul, og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært meget gode for deg.
5 For han satte sitt liv i fare og drepte filisteren, og Herren ga en stor frelse for hele Israel. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6 Saul lyttet til Jonathans stemme, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7 Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Og Jonathan brakte David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
17 David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
11 Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
12 Da sa Jonatan til David: Herre Israels Gud! Når jeg har sondere min fars sinn i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller det,
13 så gjør Herren slik og enda mer med Jonatan. Men hvis han har onde hensikter mot deg, så vil jeg fortelle deg det og sende deg bort, så du kan dra i fred. Og Herren være med deg som han har vært med min far.
21 David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul satte stor pris på ham, og David ble hans våpensvein.
8 Da må du vise godhet mot din tjener, for du har inngått en pakt med din tjener i Herrens navn. Men hvis det er urett hos meg, så drep meg selv; hvorfor skulle du føre meg til din far?
9 Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
32 Jonatan svarte sin far Saul og spurte: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
33 Da kastet Saul en spyd mot ham for å slå ham i hjel. Så visste Jonatan sikkert at det var bestemt av hans far å drepe David.
34 Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
35 Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalt tidspunktet med David, og en ung gutt var med ham.
44 Saul svarte: Måtte Gud gjøre slik med meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonathan.
45 Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hår skal falle fra hans hode til jorden. Han har arbeidet med Gud i dag. Då reddet folket Jonathan, så han ikke døde.
28 Jonathan svarte Saul: David ba meg innstendig om tillatelse til å gå til Betlehem.
16 Men hele Israel og Juda elsket David, fordi han dro ut og kom inn foran dem.
28 Saul så og forsto at Herren var med David, og at hans datter Mikal elsket ham.
22 Saul befalte sine tjenere å snakke hemmelig med David og si: 'Se, kongen har glede i deg, og alle hans tjenere elsker deg. Bli derfor kongens svigersønn.'
22 Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
23 Saul og Jonatan var elskede og vakre i livet, og i døden var de ikke skilt: de var raskere enn ørner, sterkere enn løver.
7 Men kongen sparte Mefibosjet, Jonatans sønn, Sauls sønn, på grunn av Herrens ed som var mellom dem, mellom David og Jonathan, Sauls sønn.
22 Så skjedde det på stridens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hendene på noe av folket som var med Saul og Jonatan; men hos Saul selv og hans sønn Jonatan fantes det.
7 Våpenbæreren svarte ham: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gjør det du tenker, for jeg er med deg.
12 De sørget og gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
39 For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
40 Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg.
13 Jonatan klatret opp på hendene og føttene, fulgt av våpenbæreren, og fiendene falt for Jonatan, mens våpenbæreren drepte dem bak ham.
42 Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonathan, min sønn. Jonathan ble tatt.