2 Samuelsbok 1:26
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg meget kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan. Du var veldig kjær for meg. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinnekjærlighet.
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonathan; du var meget kjær for meg. Din kjærlighet var vidunderlig for meg, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er i sorg over deg, min bror Jonathan; du har vært veldig behagelig mot meg; din kjærlighet mot meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er dypt bedrøvet over deg, min bror Jonathan! Du var meg inderlig kjær, din kjærlighet var mer underfull for meg enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var vidunderlig, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg sørger dypt for deg, min bror Jonathan; du var meg en stor glede, og din kjærlighet til meg var enestående, den overgikk selv kjærligheten som kvinner gir.
Jeg er sørgetyngdet for deg, min bror Jonatan. Du var svært kjær for meg; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinner kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You were very dear to me. Your love for me was wonderful, more than the love of women.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror. Dypt var du elsket av meg, din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
(Det gjør) mig meget ondt for dig, min Broder Jonathan! du var mig saare liflig, din Kjærlighed var mig underligere end Qvinders Kjærlighed.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
Jeg er tynget av sorg for deg, min bror Jonatan: du var meg veldig kjær; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan: very pleasant have you been to me: your love to me was wonderful, surpassing the love of women.
Jeg er bedrøvet for din skyld, min bror Jonatan: Du har vært meget elskelig for meg: Din kjærlighet til meg har vært underfull, overgikk kvinners kjærlighet.
Jeg er syk av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var meg inderlig kjær; din kjærlighet mot meg var vidunderlig, større enn kvinners kjærlighet!
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonatan. Dyrebar har du vært for meg. Din kjærlighet var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan: du har vært meget kjær for meg; din kjærlighet til meg var et under, større enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am sory for the my brother Ionathas: thou hast bene very louely vnto me: Thy loue hath bene more speciall vnto me, then the loue of wemen.
Wo is me for thee, my brother Ionathan: very kinde hast thou bene vnto me: thy loue to me was wonderfull, passing the loue of women:
Wo is me for thee my brother Ionathan, very kinde hast thou ben vnto me: Thy loue to me was wonderful, passing the loue of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am distressed for you, my brother Jonathan: Very pleasant have you been to me: Your love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am in distress for thee, my brother Jonathan, Very pleasant wast thou to me; Wonderful was thy love to me, Above the love of women!
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am full of grief for you, my brother Jonathan: very dear have you been to me: your love for me was a wonder, greater than the love of women.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You have been very pleasant to me. Your love to me was wonderful, passing the love of women.
I grieve over you, my brother Jonathan! You were very dear to me. Your love was more special to me than the love of women.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
23Saul og Jonatan var elskede og vakre i livet, og i døden var de ikke skilt: de var raskere enn ørner, sterkere enn løver.
24Dere Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i skarlagen med juveler, som satte gullsmykker på deres klær.
25Hvordan er de mektige falt i stridens midte! O Jonatan, du er drept på dine høyder.
27Hvordan er de mektige falt, og krigens våpen gått til grunne!
1Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
17David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
3Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonathan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med klærne, sverdet, buen og beltet sitt.
17Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
42Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
12Da sa Jonatan til David: Herre Israels Gud! Når jeg har sondere min fars sinn i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller det,
13så gjør Herren slik og enda mer med Jonatan. Men hvis han har onde hensikter mot deg, så vil jeg fortelle deg det og sende deg bort, så du kan dra i fred. Og Herren være med deg som han har vært med min far.
14Og mens jeg ennå lever, vis meg Herrens velvilje, så jeg ikke dør;
2Han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4Jonatan sa til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
12De sørget og gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
29Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se hvor mye bedre jeg ser ut, fordi jeg spiste litt av denne honningen.
4David spurte ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.
30Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: Du ulydige sønn av en opprørsk kvinne! Vet jeg ikke at du har valgt Isais sønn til din egen skam og til skammen for din mors nakenhet?
39For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
2Men Jonathan, Sauls sønn, likte David svært godt, og Jonathan fortalte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, ta deg i akt til morgenen, og hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg skal snakke med min far om deg, og det jeg ser, det vil jeg fortelle deg.
4Jonathan talte vel om David til sin far, Saul, og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært meget gode for deg.
8Da må du vise godhet mot din tjener, for du har inngått en pakt med din tjener i Herrens navn. Men hvis det er urett hos meg, så drep meg selv; hvorfor skulle du føre meg til din far?
9Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
43Da sa Saul til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan sa: Jeg smakte litt honning med enden av staven i hånden min. Og se, jeg må dø.
44Saul svarte: Måtte Gud gjøre slik med meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonathan.
45Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hår skal falle fra hans hode til jorden. Han har arbeidet med Gud i dag. Då reddet folket Jonathan, så han ikke døde.
6Hvor vakker og hvor skjønn er du, min elskede, for nytelse!
1Å, om du var som min bror, som hadde diet min mors bryster! Da ville jeg finne deg ute og kysse deg, og ingen ville forakte meg.
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene, fulgt av våpenbæreren, og fiendene falt for Jonatan, mens våpenbæreren drepte dem bak ham.
17Og han sa til ham: Frykt ikke, for min fars Saul hånd skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nummer to etter deg; også min far Saul vet dette.
18De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
22Så skjedde det på stridens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hendene på noe av folket som var med Saul og Jonatan; men hos Saul selv og hans sønn Jonatan fantes det.
6Saul lyttet til Jonathans stemme, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Og Jonathan brakte David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
2Filisterne fortsatte å angripe Saul og sønnene hans, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
24Slik som ditt liv var høyt ansett i mine øyne i dag, la også mitt liv være høyt ansett i Herrens øyne, og la ham utfri meg fra all trengsel.»
9Hva er din elskede mer enn en annen elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede mer enn en annen elskede, siden du ber oss så?
10Hvor vakker er din kjærlighet, min søster, min brud! Hvor mye bedre er din kjærlighet enn vin! Og duften av dine salver er bedre enn noen krydder.
2La ham kysse meg med kyssene fra sin munn, for din kjærlighet er bedre enn vin.
21Hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne, og som hadde kommet opp med dem til leiren fra landet rundt omkring, sluttet seg også til israelittene som var med Saul og Jonatan.
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
7Våpenbæreren svarte ham: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gjør det du tenker, for jeg er med deg.
37Da gutten kom til stedet hvor pilen var, ropte Jonatan etter ham: Er ikke pilen bortenfor deg?
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalt tidspunktet med David, og en ung gutt var med ham.