Apostlenes gjerninger 27:42
Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.
Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.
Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene ville nå drepe fangene for at ingen skulle svømme fra og rømme.
Soldatene ville nå drepe fangene, så ingen skulle svømme fra dem og rømme.
Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme ut og rømme.
Og soldatene besluttet at de skulle drepe fangene, for å være sikre på at ingen skulle svømme vekk og rømme.
Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme vekk og slippe unna.
Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte bort.
Soldatene rådet til å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene bestemte at fangene skulle drepes, i frykt for at noen skulle svømme i land og flykte.
Soldatene hadde planlagt å drepe fangene for at ingen skulle svømme i land og unnslippe.
Soldatenes råd var å drepe fangene, slik at ingen skulle klare å svømme unna og unnslippe.
Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.
Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte i land og rømte.
The soldiers planned to kill the prisoners to prevent any of them from swimming away and escaping.
Soldatene planla å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme bort og flykte.
Men det var Stridsmændenes Anslag, at de vilde ihjelslaae Fangerne, at ikke Nogen skulde undkomme ved at svømme bort.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
Soldatene rådde til å drepe fangene for at ingen skulle svømme unna og rømme.
And the soldiers' plan was to kill the prisoners, lest any of them swim away and escape.
Soldatene planla å drepe fangene for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene planla å drepe fangene, så ingen skulle svømme i land og unnslippe,
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og flykte.
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og rømme.
The soudears counsell was to kyll ye presoners lest eny of them when he had swome out shulde fle awaye.
The soudyers councell was to kyll ye presoners, lest eny of them whan he had swymmed out, shulde flye awaye.
Then the souldiers counsell was to kill the prisoners, least any of them, when he had swomme out, should flee away.
And the souldiers counsel was to kyll the prysoners, lest any of them, when he had swomme out, should runne away.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
The soldiers' counsel was to kill the prisoners, so that none of them would swim out and escape.
And the soldiers' counsel was that they should kill the prisoners, lest any one having swam out should escape,
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any `of them' should swim out, and escape.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any [of them] should swim out, and escape.
Then the armed men were for putting the prisoners to death, so that no one would get away by swimming.
The soldiers' counsel was to kill the prisoners, so that none of them would swim out and escape.
Now the soldiers’ plan was to kill the prisoners so that none of them would escape by swimming away.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
43Men høvedsmannen ville redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle kaste seg først uti og komme seg til land.
44Resten skulle følge etter på planker og vrakrester fra skipet. På denne måten kom alle seg trygt i land.
29Da ble de redde for at skipet skulle støte på undervannsskjær, og kastet fire ankere ut fra akterstavnen og lengtet etter at det skulle bli dag.
30Sjømennene prøvde å flykte fra skipet. De firte livbåten ned i sjøen og lot som om de ville legge ut ankere fra baugen.
31Men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
32Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive av.
37I alt var vi to hundre og syttiseks personer om bord.
38Da de hadde spist seg mette, kastet de hvetelasten i sjøen for å lette skipet.
39Da dagen brøt fram, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand og bestemte seg for å prøve å drive skipet inn dit.
40De kappet ankrene og lot dem ligge i sjøen, løsnet samtidig styreårene og satte forseilet mot vinden, og holdt kursen mot stranden.
41Men de støtte på en revle, og skipet grunnstøtte der hvor to havstrømmer møtes. Baugdelen satte seg fast og stod urokkelig, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en mann ved navn Julius, en høvedsmann fra den keiserlige avdelingen.
15Da skipet ble fanget av vinden og ikke kunne holde opp mot den, lot vi oss drive.
16Vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, og med stort strev fikk vi kontroll over livbåten.
17Etter å ha løftet den opp, satte de inn nødutstyr for å surre omkring skipet, og av frykt for å drive på Syrtegrunnene, senket de seilene og lot seg drive.
18Vi ble kraftig kastet omkring av stormen, og dagen etter begynte de å lette skipet for last.
19Den tredje dagen kastet vi skipets utstyr over bord med egne hender.
20Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.
21Etter lang tid uten mat, trådte Paulus fram midt blant dem og sa: «Menn, dere burde ha lyttet til meg og ikke seilt bort fra Kreta. Da ville dere ha sluppet denne skade og tap.
22Men nå ber jeg dere å være ved godt mot; ingen av dere skal miste livet, men skipet går tapt.
27Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at fengselets dører var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
28Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!»
9Da nå lang tid var gått, og seilasen var blitt farlig fordi den store fastedagen allerede var omme, formante Paulus dem,
10og sa til dem: «Menn, jeg ser at denne reisen vil føre til skade og stort tap, ikke bare for last og skip, men også for våre liv.»
11Men høvedsmannen stolte mer på kapteinen og skipets eier enn på det Paulus sa.
12Og fordi havnen ikke var egnet til vinteropphold, rådet flertallet til å seile videre derfra, om mulig å nå Føniks for å overvintre der, en havn på Kreta som åpner seg mot sørvest og nordvest.
13Da det begynte å blåse en svak sønnavind, trodde de at deres hensikt nå var oppnådd. De lettet anker og seilte nær langs Kretas kyst.
24og han sa: 'Vær ikke redd, Paulus! Du skal framstilles for keiseren, og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg har tro på Gud at det vil bli slik som han har sagt meg.
26Men vi må strande på en eller annen øy.»
27Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet omkring på Adriaterhavet, merket sjøfolkene omkring midnatt at de nærmet seg land.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
12Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
13Likevel rodde mennene hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet var vilt og stormfullt mot dem.
10Da det brøt ut en voldsom strid, fryktet den øverste offiseren at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Derfor ga han ordre til soldatene om å gå ned og rive ham løs med makt fra flokken og føre ham inn i festningen.
18Etter at romerne hadde forhørt meg, ville de løslate meg, for de fant ikke grunn til dødsdom.
31Mens de prøvde å drepe ham, kom budskapet opp til kommandanten for vakten at hele Jerusalem var i opprør.
32Øyeblikkelig tok han med seg soldater og høvedsmenn og løp ned til dem. Da folket så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
6Der fant høvedsmannen et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han førte oss om bord.
7Vi seilte langsomt i mange dager og kom med nød og neppe fram imot Knidos, men vinden hindret oss. Da seilte vi i le av Kreta, utenfor Salmone.
15Nå må dere sammen med rådet gi melding til den øverste offiseren om å føre ham ned til dere i morgen, under påskudd av at dere vil undersøke saken hans mer nøyaktig; vi står klare til å drepe ham før han kommer nær.»
16Da vi kom til Roma, overgav høvedsmannen fangene til den øverste offiseren hos keisergarden; men Paulus fikk lov til å bo for seg selv, med en soldat som voktet ham.
37Men Paulus svarte: «De har offentlig mishandlet oss, ustraffede romerske borgere, og så kastet oss i fengsel. Vil de nå sende oss ut i hemmelighet? Aldeles ikke! La dem komme selv og følge oss ut!»
12Neste morgen samlet noen av jødene seg og inngikk en ed, og sa at de ikke ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.
1Da vi var blitt berget, fikk vi vite at øya het Malta.
21Men gå ikke med på det, for mer enn førti menn ligger i bakhold for ham; de har bundet seg med en ed på at de verken skal spise eller drikke før de har drept ham. Nå står de klare og venter bare på din bekreftelse.»
23Etter at de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og befalte fengselsbetjenten å passe godt på dem.
23Deretter kalte han til seg to av høvedsmennene og sa: «Gjør klar to hundre soldater til å dra til Cæsarea, sammen med sytti ryttere og to hundre spydmenn, ved den tredje timen på natten.
27Landshøvdingens soldater tok så Jesus med seg inn i borgen og samlet hele troppstyrken omkring ham.
21Av disse grunnene grep jødene meg i tempelet og forsøkte å drepe meg.