Hebreerbrevet 11:8
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han senere skulle motta som arv. Og han dro avsted uten å vite hvor han kom.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han senere skulle motta som arv. Og han dro avsted uten å vite hvor han kom.
Ved tro, da Abraham ble kalt, adlød han og dro ut til et sted som han skulle få i arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til et sted som han skulle få til arv; han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.
I tro var Abraham lydig da han ble kalt; han dro ut til et sted han skulle få i arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle hen.
Ved tro, da Abraham ble kalt til å gå ut til et sted han senere skulle få til arv, adlød han og dro ut, uten å vite hvor han gikk.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra til et ukjent land.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å gå ut til et sted han skulle motta som arv; og han gikk ut, uten å vite hvor han skulle reise.
I tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få som arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro ble Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted som han skulle etterpå motta som arv, adlød; og han dro ut, ikke vitende hvor han gikk.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv; og han dro ut uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro, da Abraham ble kalt til å dra til et sted han senere skulle arve, adlød han og dro ut uten å vite hvor han var på vei.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han senere skulle motta som arv. Og han dro avsted uten å vite hvor han kom.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få som arv. Han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme.
By faith Abraham, when he was called, obeyed and went out to a place he was to receive as an inheritance, and he went out, not knowing where he was going.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til det sted han skulle få til arv; og han dro ut, uten å vite hvor han dro.
Formedelst Tro var Abraham lydig, der han blev kaldet, i at udgaae til det Sted, som han skulde tage til Arv; og han gik ud, dog han ikke vidste, hvor han kom.
By faith Abraham, when he was called to go out into a place which he should after receive for an inheritance, obeyed; and he went out, not knowing whither he went.
Ved tro, da Abraham ble kalt, lydde han for å gå ut til et sted han skulle få til arv; han dro av gårde, uten å vite hvor han skulle.
By faith Abraham, when he was called to go out to a place which he would afterward receive as an inheritance, obeyed; and he went out, not knowing where he was going.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt og dro ut til det sted han skulle få som arv. Han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro hørte Abraham kallet til å dra ut til et sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få i arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro adlød Abraham og dro ut til et land han skulle få i arv, og han dro av sted uten å vite hvor han kom.
By faith{G4102} Abraham,{G11} when he was called,{G2564} obeyed{G5219} to go out{G1831} unto{G1519} a place{G5117} which{G3739} he was to{G3195} receive{G2983} for{G1519} an inheritance;{G2817} and{G2532} he went out,{G1831} not{G3361} knowing{G1987} whither{G4226} he went.{G2064}
By faith{G4102} Abraham{G11}, when he was called{G2564}{(G5746)} to go out{G1831}{(G5629)} into{G1519} a place{G5117} which{G3739} he should after{G3195}{(G5707)} receive{G2983}{(G5721)} for{G1519} an inheritance{G2817}, obeyed{G5219}{(G5656)}; and{G2532} he went out{G1831}{(G5627)}, not{G3361} knowing{G1987}{(G5740)} whither{G4226} he went{G2064}{(G5736)}.
By fayth Abraha whe he was called obeyed to goo out into a place which he shuld afterwarde receave to inheritaunce and he wet out not knowynge whether he shuld goo.
By faith Abraham (wha he was called) obeyed, to go out in to the place, which he shulde afterwarde receaue to inheritaunce: and he wente out, not knowynge whither he shulde go.
By faith Abraham, when he was called, obeyed God, to goe out into a place, which hee should afterward receiue for inheritance, and he went out, not knowing whither he went.
By fayth Abraham when he was called, obeyed, to go out into a place whiche he shoulde afterwarde receaue to inheritaunce: and he went out, not knowyng whyther he shoulde go.
By faith Abraham, when he was called to go out into a place which he should after receive for an inheritance, obeyed; and he went out, not knowing whither he went.
By faith, Abraham, when he was called, obeyed to go out to the place which he was to receive for an inheritance. He went out, not knowing where he went.
By faith Abraham, being called, did obey, to go forth to the place that he was about to receive for an inheritance, and he went forth, not knowing whither he doth go;
By faith Abraham, when he was called, obeyed to go out unto a place which he was to receive for an inheritance; and he went out, not knowing whither he went.
By faith Abraham, when he was called, obeyed to go out unto a place which he was to receive for an inheritance; and he went out, not knowing whither he went.
By faith Abraham did as God said when he was ordered to go out into a place which was to be given to him as a heritage, and went out without knowledge of where he was going.
By faith, Abraham, when he was called, obeyed to go out to the place which he was to receive for an inheritance. He went out, not knowing where he went.
By faith Abraham obeyed when he was called to go out to a place he would later receive as an inheritance, and he went out without understanding where he was going.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 Ved tro bodde han som en utlending i løftets land, som i et fremmed land, og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løftet.
10 For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud som byggmester og skaper.
11 Ved tro fikk også Sara kraft til å bli gravid, og hun fødte barn i en alder da det var umulig, fordi hun holdt ham trofast som hadde gitt løftet.
17 Ved tro ofret Abraham Isak da han ble satt på prøve, og han som hadde mottatt løftene, ofret sin enbårne sønn.
18 Om ham ble det sagt: «I Isak skal din ætt kalles.»
19 Han tenkte at Gud var i stand til også å vekke ham opp fra de døde. Og derfra fikk han ham også tilbake, som en lignelse.
20 Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau angående det som skulle komme.
1 Troen er sikkerheten om det en håper på, bevisstheten om det en ikke ser.
2 For ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd.
3 Ved troen forstår vi at verden ble skapt ved Guds ord, slik at det synlige ikke ble til av det som kunne sees.
4 Ved tro brakte Abel Gud et bedre offer enn Kain. Ved dette fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig; Gud vitnet selv om gavene hans, og ved dette taler han fortsatt, selv om han er død.
5 Ved tro ble Enok bortrykket, slik at han ikke skulle se døden, og han ble ikke funnet, for Gud hadde rykket ham bort. Før han ble bortrykket, hadde han nemlig det vitnesbyrd at han behaget Gud.
6 Men uten tro er det umulig å behage ham. For den som kommer til Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham inderlig.
7 Ved tro bygde Noah, etter at han var blitt advart av Gud om det som ennå ikke var synlig, en ark for å redde sin familie. Gjennom dette fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av tro.
27 Ved tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede, for han holdt ut som om han så den usynlige.
13 Alle disse døde i tro uten å få oppfylt løftene; men de så dem langveisfra og hilste dem, og bekjente at de var fremmede og pilegrimer på jorden.
1 Herren hadde sagt til Abram: Dra bort fra ditt land, fra din slekt og fra din fars hus, til det landet jeg vil vise deg.
6 Og han trodde på Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.
7 Og han sa til ham: Jeg er Herren som førte deg ut fra Ur i Kaldea, for å gi deg dette landet til arv.
8 Da sa han: Herre Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal arve det?
6 Slik var det også med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
7 Dere skal altså vite at de som lever av tro, de er Abrahams barn.
8 Og Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og forkynte på forhånd evangeliet for Abraham og sa: «I deg skal alle folkeslag bli velsignet.»
9 Så blir altså de som lever av tro, velsignet sammen med den troende Abraham.
3 og sa til ham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt, og kom til det landet som jeg skal vise deg.»
4 Deretter dro han ut fra kaldeerlandet og bodde i Karan. Og da hans far var død, førte Gud ham derfra til det landet dere nå bor i.
5 Han gav ham ingen arv der, ikke engang så mye at han kunne sette foten ned på det; men han lovte å gi ham det til eiendom, og til hans ætt etter ham, enda han på den tid ikke hadde noe barn.
9 Kommer denne saligprisning da bare over de omskårne, eller også over de uomskårne? Vi sier jo at tro ble tilregnet Abraham til rettferdighet.
10 Hvordan ble den da tilregnet? Da han var omskåret, eller uomskåret? Ikke som omskåret, men da han var uomskåret!
11 Og han fikk omskjærelsen som et tegn, et segl på den rettferdighet av troen som han hadde da han ennå var uomskåret. Slik skulle han bli far til alle dem som tror uten å være omskåret, for at rettferdighet skal tilregnes også dem,
12 og far til dem som tilhører omskjærelsen; ikke bare dem som er omskåret, men også de som følger i sporene av vår far Abrahams tro, den tro han hadde mens han ennå var uomskåret.
16 Derfor er det av tro, så det kan være av nåde, for at løftet kan stå fast for hele ætten; ikke bare for den som har loven, men også for den som deler Abrahams tro, han som er far til oss alle.
17 Som det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag — foran Gud, ham som han trodde på, som gir liv til de døde og kaller på det som ikke er, som om det var.
18 Han trodde mot håp med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.
19 Og siden hans tro ikke var svak, tok han ikke hensyn til at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo nesten hundre år gammel – eller til Saras døde morsliv.
20 Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære.
39 Og alle disse fikk godt vitnesbyrd på grunn av troen, men fikk ikke løftet innfridd.
3 For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
12 at dere ikke skal bli sløve, men etterfølge dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.
13 For da Gud gav løftet til Abraham, sverget han ved seg selv, siden han ikke kunne sverge ved noen større,
1 Det skjedde etter disse hendelsene at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Se, her er jeg.
31 Tarah tok med seg sønnen Abram, og sønnesønnen Lot, sønn av Haran, og svigerdatteren Sarai, Abrams kone, og de drog fra Ur i Kaldea for å reise til Kanaans land. De kom til Harran og bosatte seg der.
9 Da de kom til stedet Gud hadde angitt, bygde Abraham et alter der, ordnet veden, bandt Isak og la ham på alteret oppå veden.
6 Men denne, som ikke har sin ætt fra dem, mottok tiende av Abraham og velsignet den som hadde fått løftene.
3 Han reiste fra sør og helt til Betel, til stedet der hans telt hadde stått i begynnelsen, mellom Betel og Hai.
18 Så flyttet Abram sitt telt og kom og bodde i Mamres eikelund i Hebron, og der bygget han et alter for Herren.
21 Ble ikke vår far Abraham rettferdiggjort ved sine gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret?
15 Og etter at Abraham tålmodig hadde ventet, oppnådde han løftet.