4 Mosebok 16:34
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved deres skrik, for de sa: La ikke jorden sluke også oss!
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved skriket deres og sa: «Så ikke jorden også sluker oss!»
Da brøt alle Israels barn som stod rundt omkring dem, ut i rop og skrik og flyktet, for de sa: "Jorden kunne svelge oss også!"
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også."
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: 'Lest jorden også skal svelge oss opp.'
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved lyden av deres rop, for de sa: "At ikke jorden også skal sluke oss!"
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!"
All the Israelites around them ran away at their cries, saying, 'The earth might swallow us too!'
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Og al Israel, som var trindt omkring dem, flyede for deres Røst; thi de sagde: Paa det at Jorden ikke opsluger os.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Og hele Israel som var rundt dem flyktet ved deres rop: for de sa: La ikke jorden sluke oss også.
And all Israel that were around them fled at their cry: for they said, Lest the earth swallows us up also.
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
Alle israelittene som stod rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: La oss komme vekk, så ikke jorden sluker oss også.
Og hele Israel rundt dem flyktet ved deres skrik, av frykt for at de skulle gå ned i jordens indre.
And all Israel that were aboute them fledde at the crye of them. For they sayed: The erthe myghte happelye swalowe vs also.
And all Israel yt were aboute the, fled at ye crye of the, for they sayde: That ye earth swalowe not vs also.
And all Israel that were about them, fled at the crie of them: for they said, Let vs flee, least the earth swalow vs vp.
And all Israel that were about them, fled at the crye of them: And they sayde, lest the earth swalowe vs vp also.
And all Israel that [were] round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up [also].
All Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
and all Israel who `are' round about them have fled at their voice, for they said, `Lest the earth swallow us;'
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel round about them went in flight at their cry, For fear, said they, that we go down into the heart of the earth.
All Israel that were around them fled at the cry of them; for they said, "Lest the earth swallow us up!"
All the Israelites who were around them fled at their cry, for they said,“What if the earth swallows us too?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30Men hvis Herren gjør noe nytt, og jorden åpner seg og sluker dem, med alt som tilhører dem, og de går levende ned i dødsriket, da skal dere forstå at disse menneskene har utfordret Herren.
31Og det skjedde, da han hadde avsluttet å tale alle disse ordene, at jorden under dem revnet.
32Jorden åpnet seg og slukte dem, deres hus, og alle mennene som tilhørte Korah, og alt deres gods.
33De og alt som tilhørte dem sank levende ned i dødsriket, og jorden lukket seg over dem; de gikk under fra forsamlingen.
10Og jorden åpnet sin munn og slukte dem sammen med Korah, da den flokken døde, da ilden fortærte to hundre og femti menn: og de ble et tegn.
35En ild kom fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som hadde båret frem røkelse.
36Herren talte til Moses og sa:
17Jorden åpnet seg og slukte Datan og dekket Abirams følgesvenner.
18En ild fløt ut blant deres flokk; flammen fortærte de onde.
6og hva han gjorde mot Datan og Abiram, sønner av Eliab, sønn av Ruben: hvordan jorden åpnet seg og slukte dem, deres husstander, deres telt, og alt livsgrunnlag de hadde, midt i hele Israel:
44Herren talte til Moses og sa:
45Gå bort fra denne menigheten, så jeg kan utslette dem på et øyeblikk. Og de falt på sitt ansikt.
46Moses sa til Aron: Ta et fyrfat, legg ild fra alteret i det, og legg røkelse på det og gå hurtig til menigheten og gjør soning for dem, for det har gått en vrede ut fra Herren; plagen har begynt.
12Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem.
18Så tok de hvert sitt fyrfat, la ild i dem, og la røkelse på dem. De stilte seg ved inngangen til møteteltet med Moses og Aron.
19Korah samlet hele menigheten mot dem ved inngangen til møteteltet, og Herrens herlighet viste seg for hele menigheten.
20Herren talte til Moses og til Aron og sa:
21Skill dere ut fra denne menigheten, så jeg kan utslette dem på et øyeblikk.
22De falt på sitt ansikt og sa: Å Gud, all kjødets ånders Gud, skal én mann synde, og vil du være vred på hele menigheten?
23Herren talte til Moses og sa:
24Si til menigheten; Gå vekk fra området rundt Korahs, Datans og Abirams telt.
3Da ville de ha slukt oss levende, da deres vrede brant mot oss:
2Og det kom ild fra Herren og fortærte dem, og de døde foran Herren.
26Han talte til menigheten: Jeg ber dere, gå bort fra disse onde menneskenes telt og rør ikke noe av det som tilhører dem, så dere ikke blir straffet for alle deres synder.
27Så flyttet de seg bort fra teltet til Korah, Datan og Abiram, på alle sider, og Datan og Abiram kom ut og stilte seg i døråpningen til sine telt, sammen med sine koner, sønner og små barn.
10Men hele forsamlingen truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.
12La oss sluke dem levende som graven og hele som de som går ned i gropen;
5Da falt Moses og Aron på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barn.
24En ild kom ut fra Herren og fortærte brennofferet og fettet på alteret. Da hele folket så det, ropte de av glede og bøyde seg med ansiktet til jorden.
12Israels barn talte til Moses og sa: Se, vi dør, vi omkommer, vi går alle til grunne.
13Enhver som nærmer seg Herrens tabernakel, må dø; skal vi alle gå til grunne?
1Da folket klaget, ergret det Herren, for Herren hørte det; og hans vrede ble opptent, og Herrens ild brant blant dem og fortærte dem ytterst i leiren.
2Da ropte folket til Moses, og da Moses ba til Herren, ble ilden slukket.
25Hvorfor skal vi da dø? For denne store ilden vil oppsluke oss. Hvis vi hører Herrens vår Guds røst enda mer, vil vi dø.
33Mens kjøttet enda var mellom tennene deres og før det var tygget, blusset Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med en veldig stor plage.
38Så falt Herrens ild og fortærte brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet i grøften.
31kom Guds vrede over dem, og drepte de feteste blant dem, og slo ned de utvalgte menn i Israel.
17Frykt og grav og felle, kommer over deg, du som bor på jorden.
17Og synet av Herrens herlighet var som en fortærende ild på toppen av fjellet for øynene til Israels barn.
41Men dagen etter murret hele Israels menighet mot Moses og Aron og sa: Dere har drept Herrens folk.
10Og da farao nærmet seg, løftet Israels barn sine øyne, og se, egypterne marsjerte etter dem, og de ble meget redde; og Israels barn ropte til Herren.
18Og hele folket så tordenen, lynet, lyden av hornet og fjellet som røyk. Da folket så det, skaket de av frykt og sto langt unna.
49De som døde i plagen, var fjorten tusen sju hundre, i tillegg til dem som døde i forbindelse med Korah.
3Foran dem fortærer en ild; og bak dem brenner en flamme: landet er som Edens hage foran dem, og bak dem er det en øde ørken; ja, ingenting skal unnslippe dem.
34Herren hørte lyden av ordene deres, ble vred og avla en ed og sa:
21Herren sa til Moses: Gå ned og advar folket, for at de ikke skal bryte gjennom til Herren for å se, og mange av dem falle.
18Og hele Sinai-fjellet røyket, fordi Herren steg ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken fra en smelteovn, og hele fjellet skalv sterkt.