Ruts bok 3:14
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen; og hun sto opp før man kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Så sto hun opp før noen kunne kjenne igjen sin neste, og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgen, men reiste seg før det ble lyst nok til å kjenne hverandre igjen. For han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgen, og reiste seg før noen kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskegulvet.»
Og hun la seg ned ved føttene hans til morgen; og hun sto opp før noen kunne kjenne den ene fra den andre. Og han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen, men sto opp før noen kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært her på treskeplassen."
Så hun ble liggende ved føttene hans til morgenen, men sto opp før folk kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "Ingen må vite at en kvinne har vært på treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen, og da hun sto opp, hadde ingen anledning til å kjenne igjen hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne har kommet inn på treskeplassen.»
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært på treskeplassen."
So she lay at his feet until morning but got up before anyone could recognize another. For he said, 'Let it not be known that a woman came to the threshing floor.'
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før noen kunne kjenne igjen hverandre. Han sa: 'Det må ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.'
Og hun laae ved hans Fødder indtil Morgenen, og stod op, førend En kunde kjende den Anden; og han sagde: Lad ikke vides, at en Qvinde er kommen i Loen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgen og sto opp før noen kunne gjenkjenne den andre. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before anyone could recognize another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Hun sto opp før man kunne kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun lå ved føttene hans til morgenen og sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre, og han sa: 'La det ikke bli kjent at kvinnen har vært på treskeplassen.'
Hun lå ved føttene hans til morgen. Hun sto opp før det var lyst nok til å kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun hvilte ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før det var lyst nok til at man kunne se hverandre. Og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
And she rose vp or euer one coulde knowe another. And he thoughte thus: That no ma knowe now yt there hath come a woman in to the barne,
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose before one could know another: for he sayd, Let no man knowe, that a woman came into the floore.
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose vp before one coulde knowe another. And he sayde: Let no man knowe that there came any woman into the floore.
¶ And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing floor.
And she lieth down at his feet till the morning, and riseth before one doth discern another; and he saith, `Let it not be known that the woman hath come into the floor.'
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she took her rest at his feet till the morning: and she got up before it was light enough for one to see another. And he said, Let it not come to anyone's knowledge that the woman came to the grain-floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, "Let it not be known that the woman came to the threshing floor."
So she slept beside him until morning. She woke up while it was still dark. Boaz thought,“No one must know that a woman visited the threshing floor.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Og det er sant at jeg er din nære slektning, men det er en slektning som er nærmere enn meg.
13Bli her i natt, og i morgen tidlig, hvis han vil gjøre slektningens plikt for deg, så la ham gjøre det. Men hvis han ikke vil gjøre slektningens plikt for deg, så skal jeg gjøre det, så sant Herren lever. Ligg her til morgen.
1Da sa svigermoren hennes Naomi til henne: Min datter, skal jeg ikke søke en plass for deg, slik at du kan ha det godt?
2Og nå er ikke Boas vår slektning, han som du var sammen med tjenestepikene til? Se, han renser bygg i natt på treskeplassen.
3Derfor, vask deg, salv deg, ta på deg dine klær og gå ned til treskeplassen. Men la deg ikke bli kjent med mannen før han er ferdig med å spise og drikke.
4Når han legger seg, skal du merke stedet hvor han ligger, gå inn, avdekke føttene hans og legg deg ned. Han vil da fortelle deg hva du skal gjøre.
5Og hun sa til henne: Alt du sier til meg, vil jeg gjøre.
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt som svigermoren hennes hadde befalt henne.
7Og da Boas hadde spist og drukket, og hjertet hans var lystig, gikk han for å legge seg ved enden av kornhaugen. Hun kom forsiktig, avdekket føttene hans og la seg der.
8Da det ble midnatt, ble mannen redd og snudde seg, og se, en kvinne lå ved føttene hans.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Ruth, din tjenestepike. Bre ut ditt klede over din tjenestepike, for du er en nær slektning.
10Han sa: Velsignet være du av Herren, min datter! For du har vist enda større godhet nå enn i begynnelsen, siden du ikke har gått etter unge menn, verken fattige eller rike.
15Han sa også: Ta frem sjalet du har på, og hold det. Og da hun holdt det, målte han opp seks mål med bygg og la det på henne, og hun gikk inn i byen.
16Da hun kom til sin svigermor, sa denne: Hvem er du, min datter? Hun fortalte henne alt mannen hadde gjort for henne.
17Hun sa: Disse seks mål med bygg gav han meg, for han sa til meg: Gå ikke tomhendt til din svigermor.
18Da sa hun: Sitt stille, min datter, til du vet hvordan saken vil falle ut; for mannen vil ikke hvile før han har fullført saken i dag.
26Da kom kvinnen ved daggry og falt sammen ved døren til huset hvor hennes herre var, til det ble lyst.
27Hennes herre sto opp om morgenen, åpnet dørene til huset, og gikk ut for å dra videre, men se, kvinnen, hans medhustru, lå der ved døren til huset, med hendene på terskelen.
28Han sa til henne: 'Stå opp, og la oss gå.' Men hun svarte ikke. Så tok mannen henne opp på eselet, og mannen dro hjem til sitt hjemsted.
13Så sa hun: "La meg finne velvilje i dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestepike, selv om jeg ikke er som en av dine tjenestepiker."
14Boas sa til henne: "Når det er tid for måltid, kom hit og spis av brødet og dypp din bit i eddiken." Så satt hun ved siden av innhøsterne, og han rakte henne ristede korn. Hun spiste seg mett og hadde noe til overs.
15Da hun reiste seg for å samle mer korn, befalte Boas sine unge menn: "La henne få samle korn mellom kornbandene, og irettesett henne ikke."
16Og la også flere håndfuller falle med vilje for henne, og la dem ligge så hun kan samle dem, og irettesett henne ikke.
17Så samlet hun korn på marken til kvelden, og hun slo ut det hun hadde samlet: det var om lag en efa bygg.
18Hun tok det med seg og kom inn i byen; og hennes svigermor så det hun hadde samlet. Hun tok det frem og gav det hun hadde til overs etter at hun var blitt mett.
19Hennes svigermor spurte: "Hvor har du samlet korn i dag? Og hvor har du arbeidet? Måtte han som la merke til deg være velsignet." Så fortalte hun sin svigermor med hvem hun hadde arbeidet: "Mannens navn som jeg jobbet med i dag er Boas."
5Da sa Boas til sin tjener som var satt over innhøsterne: "Hvem er denne unge kvinnen?"
6Tjeneren som var satt over innhøsterne svarte: "Det er den unge moabittiske kvinnen som kom tilbake med Naomi fra landet Moab."
7Og hun sa: "La meg få samle og plukke korn etter innhøsterne blant kornbandene." Så kom hun hit og har holdt på hele dagen, bortsett fra en liten pause inne i huset."
8Da sa Boas til Ruth: "Hører du, min datter? Gå ikke for å samle korn på en annen mark, og ikke gå herfra, men bli her nær mine tjenestepiker."
8Før mennene la seg, gikk hun opp til dem på taket,
23Så holdt hun seg nær Boas' tjenestepiker for å samle korn til slutten av bygginnhøstingen og hveteslåtten; og hun bodde hos sin svigermor.
4Hans svigerfar, jentas far, holdt ham igjen, og han ble hos ham i tre dager. Så spiste de, drakk og overnattet der.
5Den fjerde dagen, da de sto opp tidlig om morgenen for å dra, sa jentas far til sin svigersønn: 'Styrk ditt hjerte med et stykke brød, og dra så av sted.'
6De satte seg ned og spiste og drakk begge sammen, for jentas far hadde sagt til mannen: 'Vær tilfreds, jeg ber deg, og bli her natten over, og la ditt hjerte være fornøyd.'
7Da mannen reiste seg for å dra, presset svigerfaren ham, så han overnattet der igjen.
8Han sto opp tidlig om morgenen på den femte dagen for å dra, og jentas far sa: 'Styrk ditt hjerte, jeg ber deg.' Så de ventet til ettermiddagen, og de spiste begge.
9Da mannen reiste seg for å dra, han, hans medhustru og hans tjener, sa svigerfaren, jentas far, til ham: 'Se, nå lir det mot kveld. Jeg ber deg, bli her natten over. Se, dagen går mot slutten; overnatt her, så ditt hjerte kan fryde seg. I morgen kan dere stå opp tidlig og dra videre til hjemmet ditt.'
16Han gikk bort til henne ved veien og sa: «La meg komme inn til deg,» for han visste ikke at hun var hans svigerdatter. Hun sa: «Hva vil du gi meg hvis jeg lar deg komme inn til meg?»
16Den unge kvinnen var meget vakker å se på, en jomfru; ingen mann hadde kjent henne. Hun gikk ned til kilden, fylte krukken og kom opp igjen.
10Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa til ham: "Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?"
19Så reiste hun seg og dro bort, la av seg sløret og tok på seg enkeklærne sine igjen.
16Og hun sa til dem: Dra til fjellet, så ikke forfølgerne treffer på dere. Skjul dere der i tre dager, til de har vendt tilbake, og deretter kan dere gå deres vei.
21Ruth moabittinnen sa: "Han sa også til meg: 'Bli nær mine unge menn til de er ferdige med hele min innhøsting.'"
9«Måtte Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de gråt høyt.
5Og ved portens stengetid, da det var mørkt, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de dro, men forfølg dem raskt, så vil dere ta dem igjen.
20"Hun sto opp midt på natten, tok min sønn fra siden av meg, mens din tjenestekvinne sov, og la ham ved sitt bryst og la sitt døde barn ved mitt bryst."
11Alle folket ved porten og de eldste sa: Vi er vitner. Måtte Herren gjøre den kvinnen som kommer inn i ditt hus, som Rakel og Lea, de to som bygde huset Israel. Måtte du lykkes i Efrata og bli berømt i Betlehem.
19Kvinnen tok et teppe og bredte det over brønnens åpning og spredte malt korn over det, så ingenting ble oppdaget.
35Så ga de faren vin å drikke også den natten, og den yngste gikk inn og lå med ham. Men han la ikke merke til når hun la seg eller sto opp.