1 Samuel 30:4
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham i gråt; de gråt til de ikke lenger hadde kraft til å gråte.
Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Så David og folket som var med ham, løftet opp sine røster og gråt, til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
Da løftet David og folket som var med ham, stemmen og gråt, helt til de ikke klarte å gråte mer.
brøt David og folket som var med ham ut i gråt og gråt til de ikke hadde mer krefter igjen.
David og folket som var med ham, tok til å gråte høyt, helt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
Da hevet David og de som var med ham sin røst og gråt, helt til de ikke lenger orket å gråte.
David og folket som var med ham, hevet da sin stemme og gråt, til de ikke lenger hadde styrke til å gråte.
David og folket som var med ham, gråt høyt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
Then David and the people who were with him lifted their voices and wept until they could weep no more because they had no strength left.
David og folket som var med ham, løftet sin røst og gråt til de ikke hadde mer kraft til å gråte.
Da opløftede David og det Folk, som var hos ham, deres Røst og græd, indtil der var ikke Kraft i dem til at græde.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Da løftet David og folket som var med ham, sine stemmer og gråt, til de ikke hadde mer krefter igjen til å gråte.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.
David og folket som var med ham gråt høyt, til de ikke kunne gråte mer.
Da hevet David og folket som var med ham røstene sine og gråt, til de ikke lenger orket å gråte.
Da brast David og folket som var med ham, i gråt, til de ikke hadde mer krefter til å gråte.
Then David{H1732} and the people{H5971} that were with him lifted up{H5375} their voice{H6963} and wept,{H1058} until they had no more power{H3581} to weep.{H1058}
Then David{H1732} and the people{H5971} that were with him lifted up{H5375}{(H8799)} their voice{H6963} and wept{H1058}{(H8799)}, until they had no more power{H3581} to weep{H1058}{(H8800)}.
Dauid and the people that was with him lefte vp their voyce, and wepte so longe tyll they coulde wepe nomore.
Then Dauid and the people that was with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then Dauid & the people that were with him, lift vp their voyces and wept, vntill they could weepe no more.
Then David and the people that [were] with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people who were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
And David lifteth up -- and the people who `are' with him -- their voice and weep, till that they have no power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people that were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the people who were with him gave themselves up to weeping till they were able to go on weeping no longer.
Then David and the people who were with him lifted up their voice and wept, until they had no more power to weep.
Then David and the men who were with him wept loudly until they could weep no more.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Da David og mennene hans kom til Siklag på den tredje dagen, hadde amalekittene gått inn i sørlandet og Siklag, og de hadde slått Siklag og brent byen med ild.
2 De hadde tatt kvinnene som fanger, alle som var der; de hadde ikke drept noen, verken liten eller stor, men tatt dem med seg og dratt sin vei.
3 Da David og mennene hans kom til byen, så de at den var blitt brent med ild, og at deres koner, sønner og døtre var tatt som fanger.
30 David gikk opp langs Oljebergets skråning, og gråt mens han gikk oppover; han hadde hodet dekket og gikk barbent. Alle som var med ham dekket også sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
4 Budbringerne kom til Sauls by, Gibea, og fortalte folket dette. Da løftet hele folket sine røster og gråt.
5 Davids to koner var tatt som fanger, Ahinoam fra Jisre'el og Abiga'il, kona til Nabal fra Karmel.
6 David var sterkt bekymret, for folket snakket om å stenke ham, fordi alle var dypt bedrøvet for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
11 Da grep David fatt i sine klær og flerret dem, og alle mennene som var med ham, gjorde det samme.
12 De sørget og gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
36 Da han sluttet å tale, kom kongens sønner og begynte å gråte høyt, mens kongen og alle hans tjenere også gråt bittert.
37 Absalom flyktet og dro til Talmai, Ammihuds sønn, kongen av Gesjur. David sørget over sin sønn hver dag.
31 David sa til Joab og alle folket som var med ham: Riv klærne deres og kle dere i sekkelerret og sørg for Abner. Og kong David fulgte selv båren.
32 De gravla Abner i Hebron. Og kongen løftet sin stemme og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
1 Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
2 Og seieren den dagen ble snudd til sorg for folket, for folket fikk høre at kongen sørget over sin sønn.
3 Folket listet seg inn i byen den dagen, som når folk skamfullt sniker seg bort etter å ha rømt fra slaget.
4 Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Å, min sønn Absalom! Å Absalom, min sønn, min sønn!»
5 Joab gikk inn i huset til kongen og sa: «Du har i dag gjort dine tjeneres ansikter til skamme, de som i dag har reddet livet ditt, livet til sønnene og døtrene dine, og livet til konene og medhustruene dine.
16 Da David hadde avsluttet disse ord til Saul, sa Saul: «Er dette din stemme, min sønn David?» Og Saul hevet sin røst og gråt.
2 Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden foran Gud. De løftet opp sine stemmer og gråt bittert.
21 David kom til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge etter David, og som de hadde latt bli ved Besorelven. De gikk ut for å møte David og de folkene som var med ham. Da David nærmet seg folket, hilste han dem.
22 Men alle dårlige og onde menn blant dem som hadde gått med David, svarte og sa: «Fordi de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har hentet. Bare hver mann kan få sin kone og sine barn, så de kan ta dem med og dra.»
23 Men David sa: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det som Herren har gitt oss. Han har bevart oss og overgitt den flokken som kom imot oss, i vår hånd.
17 David slo dem fra skumringen til kvelden neste dag, og ikke én av dem unnslapp, unntatt fire hundre unge menn som red på kameler og flyktet.
18 David berget alt det amalekittene hadde tatt; David reddet også sine to koner.
19 Ingenting manglet for dem, verken lite eller stort, verken sønner eller døtre, verken bytte eller noe som helst de hadde tatt; David berget alt.
23 Hele landet gråt med høy røst, og alle folket gikk over: også kongen gikk over bekken Kidron, og folket gikk over langs veien til ørkenen.
34 Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke i lenker; som en mann faller for onde menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
13 David sa til sine menn: Ta på hver sin sverd. Og de tok på hver sin sverd; også David tok på sitt sverd. Om lag fire hundre menn fulgte David, mens to hundre ble igjen ved utstyret.
9 David slo landet og etterlot verken menn eller kvinner i live, og tok med seg sauene, kyrne, eslene, kamelene og klærne, og vendte tilbake til Akisj.
16 Hennes mann fulgte henne, gråtende bak henne helt til Bahurim. Da sa Abner til ham: Gå tilbake. Så han vendte tilbake.
13 En budbringer kom til David og sa: Israels folks hjerter er med Absalom.
14 David sa til alle sine tjenere som var med ham i Jerusalem: Stå opp, la oss flykte, ellers slipper vi ikke unna Absalom. Skynd dere å dra, så han ikke raskt overmanner oss og fører ulykke over oss og slår byen med sverdets egg.
30 Mens de var på vei, kom det bud til David og sa: Absalom har drept alle kongens sønner, det er ikke én tilbake.
31 Kongen reiste seg, rev klærne sine i stykker og kastet seg ned på jorden, og alle hans tjenere sto med sine klær i stykker.
10 David fortsatte jakten med fire hundre menn, mens to hundre ble tilbake, fordi de var for utmattet til å krysse Besorelven.
3 David tok også med seg de mennene som var med ham, hver med sin familie, og de bosatte seg i Hebrons byer.
26 Da Uria sin kone hørte at Uria, hennes mann, var død, sørget hun over mannen sin.
4 David spurte ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.
33 Kongen ble meget rørt, gikk opp til rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Å Absalom, min sønn, min sønn!
4 Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter.
17 David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
41 Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
4 Da engelen fra Herren hadde sagt disse ordene til alle Israels barn, ropte folket høyt og gråt.
31 Han førte folket ut derfra og satte dem til arbeid med sager, jernhakker og økser, og satte dem til teglverk. Slik gjorde han med alle ammonittenes byer. Så vendte David og hele folket tilbake til Jerusalem.
1 David dro derfor videre og flyktet til hulen Adullam. Da hans brødre og hele hans fars hus hørte om det, dro de ned til ham.
18 La dem skynde seg, og ta opp en klage for oss, så våre øyne kan strømme over med tårer, og våre øyelokk flomme over med vann.
3 Da David kom til sitt hus i Jerusalem, tok kongen de ti medhustruene han hadde etterlatt for å passe på huset, satte dem i forvaring, og lot dem få mat. Men han gikk ikke inn til dem. Så ble de stengt der til sin død, levde som enker.
14 David ropte til folket og til Abner, Ners sønn: «Svarer du ikke, Abner?» Abner svarte og sa: «Hvem er du som roper til kongen?»