For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode; men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en avdeling soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans makt og vrede er over alle som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om hærfolk og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis. For vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
For jeg skammet meg for å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er over alle som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om hjelp av soldater og ryttere til å beskytte oss mot fiender på vei, ettersom vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker Ham, til det gode, men Hans kraft og vrede er mot alle som forlater Ham.'
For jeg skammet meg å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en horde av soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden på veien; fordi vi hadde sagt til kongen at vår Guds hånd er over alle dem for godt som søker ham; men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.
Jeg skammet meg for å be kongen om soldater og ryttere til beskyttelse mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over dem som søker ham, til deres beste, og hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.'
For jeg skammet meg over å be kongen om hær og hester for å beskytte oss mot fienden på veien, siden vi hadde sagt til kongen: "Vår Guds hånd er over alle dem som søker Ham til det gode, men Hans styrke og sinne er mot alle dem som forlater Ham."
For jeg var flau for å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde fortalt ham: Vår Guds hånd er over de som søker ham for det gode, men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode; men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en hær og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham, til deres beste, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.'
For I was ashamed to ask the king for soldiers and horsemen to protect us from enemies along the way, since we had told the king, 'The hand of our God is favorable toward all who seek Him, but His power and wrath are against all who abandon Him.'
For jeg skammet meg over å be kongen om soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham til deres gode, men hans makt og vrede er mot alle som forlater ham.'
Thi jeg skammede mig at begjære Krigsmagt og Ryttere af Kongen til at hjælpe os fra Fjenden paa Veien; thi vi havde sagt til Kongen, sigende: Vor Guds Haand er over alle dem, som søge ham, til Gode, og hans Styrke og hans Vrede er over Alle, som forlade ham.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them for good that seek him; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For jeg skammet meg over å be kongen om en hær av soldater og ryttere for å beskytte oss mot fienden langs veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans kraft og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For I was ashamed to request from the king a band of soldiers and horsemen to protect us against the enemy on the way, because we had spoken to the king, saying, The hand of our God is upon all those for good who seek him; but his power and his wrath are against all who forsake him.
For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere til hjelp mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle som søker ham til det gode, men hans makt og hans vrede er mot alle som forlater ham.
for jeg var skamfull over å be kongen om en vaktstyrke og ryttere for hjelp mot fienden på veien, for vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker Ham til det gode, men Hans styrke og vrede er mot alle som forlater Ham.'
For jeg skammet meg over å be kongen om en vaktstyrke av soldater og ryttere for å beskytte oss mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle som søker ham til det gode, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
For jeg turde ikke av skam be kongen om en gruppe bevæpnede menn og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over hans tjenere til deres beste, men hans makt og vrede er mot alle som vender seg bort fra ham.
For I was ashamed{H954} to ask{H7592} of the king{H4428} a band of soldiers{H2428} and horsemen{H6571} to help{H5826} us against the enemy{H341} in the way,{H1870} because we had spoken{H559} unto the king,{H4428} saying,{H559} The hand{H3027} of our God{H430} is upon all them that seek{H1245} him, for good;{H2896} but his power{H5797} and his wrath{H639} is against all them that forsake{H5800} him.
For I was ashamed{H954}{(H8804)} to require{H7592}{(H8800)} of the king{H4428} a band of soldiers{H2428} and horsemen{H6571} to help{H5826}{(H8800)} us against the enemy{H341}{(H8802)} in the way{H1870}: because we had spoken{H559}{(H8804)} unto the king{H4428}, saying{H559}{(H8800)}, The hand{H3027} of our God{H430} is upon all them for good{H2896} that seek{H1245}{(H8764)} him; but his power{H5797} and his wrath{H639} is against all them that forsake{H5800}{(H8802)} him.
For I was ashamed to require of the kynge, soudyers & horsmen, to helpe us agaynst the enemye in the waye. For we had sayde vnto the kynge: The hande of oure God is for the best vpon all them that seke him, and his violence and wrath vpon all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the King an armie and horsemen, to helpe vs against the enemie in the way, because we had spoken to the King, saying, The hande of our God is vpon all them that seeke him in goodnesse, but his power & his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the king souldiers and horsemen, to helpe vs against the enemie in the way: for we had spoken vnto the king, saying: The hande of our God is vpon all them that seke him in goodnesse, & his power and wrath is against all them that forsake hym.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God [is] upon all them for good that seek him; but his power and his wrath [is] against all them that forsake him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken to the king, saying, The hand of our God is on all those who seek him, for good; but his power and his wrath is against all those who forsake him.
for I was ashamed to ask from the king a force and horsemen to help us because of the enemy in the way, for we spake to the king, saying, `The hand of our God `is' upon all seeking Him for good, and His strength and His wrath `is' upon all forsaking Him.'
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them that seek him, for good; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them that seek him, for good; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I would not, for shame, make request to the king for a band of armed men and horsemen to give us help against those who might make attacks on us on the way: for we had said to the king, The hand of our God is on his servants for good, but his power and his wrath are against all those who are turned away from him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken to the king, saying, "The hand of our God is on all those who seek him, for good; but his power and his wrath is against all those who forsake him."
I was embarrassed to request soldiers and horsemen from the king to protect us from the enemy along the way, because we had said to the king,“The good hand of our God is on everyone who is seeking him, but his great anger is against everyone who forsakes him.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21 Så erklærte jeg en faste der ved elven Ahava, for at vi kunne ydmyke oss selv for vår Gud, for å søke ham om en rett vei for oss, våre små, og alle våre eiendeler.
23 Så vi fastet og bad vår Gud for dette, og han bønnhørte oss.
24 Da valgte jeg ut tolv av de fremste prestene, Serebja, Hasjabja, og ti av deres brødre med dem,
31 Vi dro fra Ahava-elven på den tolvte dagen i den første måneden for å dra til Jerusalem. Og vår Guds hånd var over oss, og han fridde oss fra fiendens hånd, og fra dem som lå på lur under veien.
5 Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min fortvilelse, og etter å ha flerret kappen min og mantelet mitt, bøyde jeg meg på kne og strakte hendene ut mot Herren, min Gud.
6 Og jeg sa: Min Gud, jeg skammer meg og rødmer for å løfte ansiktet opp mot deg, min Gud, for våre misgjerninger har vokst opp over hodet på oss, og vår skyld har nådd opp til himmelen.
7 Siden våre forfedres dager har vi vært i stor overtredelse til denne dag; og for våre misgjerninger har vi, våre konger og prestene våre, blitt overgitt til kongene i de fremmede land, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til vanære, slik det er i dag.
8 Men nå har vi for en kort tid fått nåde fra Herren vår Gud, så det er en levning som har sluppet unna, og for å gi oss en bolt i hans hellige sted, så vår Gud kan få våre øyne til å se lyset igjen og gi oss litt liv i vår trelldom.
9 For vi var slaver, men likevel har vår Gud ikke forlatt oss i vår trelldom. Han har ustrakt sin nåde mot oss i de persiske kongenes nærvær, for å gi oss liv, gjenreise vårt Guds hus og reparere ødeleggelsene derav, og gi oss et vern i Juda og i Jerusalem.
10 Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter alt dette? For vi har forlatt dine bud,
27 Velsignet være Herren, våre fedres Gud, som ga kongen en slik vilje til å ære Herrens hus i Jerusalem.
28 Han har vist meg nåde foran kongen, hans rådgivere, og alle kongens mektige fyrster. Jeg ble styrket, fordi Herrens hånd var over meg, og jeg samlet ledere fra Israel for å dra opp med meg.
17 Da sa jeg til dem: «Dere ser den nød vi er i, hvordan Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent med ild. Kom, la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.»
18 Så fortalte jeg dem om min Guds gode hånd over meg, og også hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: «La oss stå opp og bygge!» Og de styrket sine hender for dette gode arbeidet.
19 Men da Sanballat fra Horon, Tobias, den ammonittiske tjeneren, og Gesjem fra Arabia hørte det, hånte og foraktet de oss, og de sa: «Hva er det dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?»
20 Da svarte jeg dem og sa: «Himmelens Gud, han vil gi oss fremgang. Derfor, vi hans tjenere, vil reise oss og bygge. Men dere har ingen del, rett eller minne i Jerusalem.»
8 Og jeg sa til dem: Vi har etter evne forløst våre jødiske brødre som var solgt til hedningene, og vil dere nå selge deres brødre, eller skal de bli solgt til oss? Da ble de stille og fant ingenting å svare.
9 Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av hedningenes hån, våre fiender?
7 Videre sa jeg til kongen: «Hvis det behager kongen, la meg få brev til guvernørene på den andre siden av elven, så de vil gi meg tillatelse til å reise gjennom til jeg kommer til Juda.
8 Og et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, om at han skal gi meg tømmer til å lage bjelker til portene til palasset ved templet, til bymuren og til huset jeg skal bo i.» Og kongen ga meg det jeg ba om, ettersom min Guds gode hånd var over meg.
9 Da kom jeg til guvernørene på den andre siden av elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde også sendt med meg offiserer og ryttere.
32 Nå derfor, vår Gud, den store, den mektige, og den fryktinngytende Gud, som holder pakt og viser nåde, la ikke all den nød som har kommet over oss virke liten for deg, over våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre, og hele ditt folk, fra kongene i Assyrias dager til denne dagen.
9 Likevel bad vi til vår Gud, og satte vakt mot dem dag og natt på grunn av dem.
13 Slik det er skrevet i Mose lov, så kom all denne ulykken over oss, men vi ba ikke for Herrens, vår Guds, åsyn, for å vende oss fra våre misgjerninger og forstå din sannhet.
9 For de gjorde alle oss redde ved å si: Deres hender skal bli svekket fra arbeidet, slik at det ikke blir fullført. Så nå, Gud, styrk mine hender.
3 De sa til meg: De som er igjen av fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og forakt. Jerusalems murer er også revet ned, og portene er brent med ild.
4 Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud,
5 og sa: Jeg ber deg, Herre, himmelens Gud, den store og fryktinngytende Gud, som holder fast ved pakten og nåden for dem som elsker ham og holder hans bud:
12 Å, vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft mot denne store skaren som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er rettet mot deg.
16 Og det skjedde at da alle våre fiender hørte om det, og alle folkene rundt oss så disse ting, ble de svært nedslått i egne øyne, for de forsto at dette arbeidet ble utført av vår Gud.
13 Og etter alt som har kommet over oss for våre onde gjerninger og vår store skyld, ser vi at du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjente, og har gitt oss en slik befrielse som dette.
14 Skulle vi på nytt bryte dine bud og inngå vennskap med de folkene som praktiserer disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ingen levning blir igjen, ei heller noen som kan unnslippe?
2 Kongen sa til meg: «Hvorfor ser du trist ut, når du ikke er syk? Dette er ikke annet enn hjertesorg.» Da ble jeg meget redd,
10 Nå har jeg i mitt hjerte å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, for at hans voldsomme vrede skal vende fra oss.
18 Og ved vår Guds gode hånd over oss, brakte de oss en mann som hadde innsikt, av Mahlis sønner, Levis sønn, Israels sønn; og Serebja, med sine sønner og brødre, totalt atten.
14 Og jeg så ut, reiste meg, og sa til adelen, herskerne og resten av folket: Frykt ikke for dem: husk Herren, som er stor og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, sønner og døtre, deres koner og hjem.
15 Og det skjedde da våre fiender hørte at vi visste det, og at Gud hadde gjort deres plan til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
4 Hør, vår Gud, for vi er foraktet: og vend deres spott mot deres eget hode, og gi dem til rov i fangenskapets land.
8 La det være kjent for kongen at vi dro til provinsen Judea, til huset til den store Gud, som bygges med store steiner, og tømmer legges i veggene. Dette arbeidet går raskt frem og lykkes i deres hender.
19 Tenk på meg, min Gud, til det gode, etter alt jeg har gjort for dette folket.
4 Da sa kongen til meg: «Hva er det du ber om?» Så ba jeg til himmelens Gud.
36 Og de overleverte kongens ordrer til kongens løytnanter og til guvernørene på denne siden av elven: og de hjalp folket og Guds hus.
14 Min Gud, husk Tobia og Sanballat etter deres gjerninger, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som ville ha skremt meg.
14 Siden vi spiser av kongens palass, og det ville være feil for oss å være vitne til kongens vanære, har vi derfor sendt og meldt dette til kongen.
16 Jeg fortsatte også arbeidet med denne muren, og vi kjøpte ingen mark; og alle mine tjenere var samlet til arbeidet.
11 Å Herre, jeg ber deg, la ditt øre være oppmerksomt på din tjeners bønn og bønnen til dine tjenere som ønsker å frykte ditt navn. Gi velgang, jeg ber deg, din tjener i dag, og la ham finne nåde for denne mannens øyne. For jeg var kongens munnskjenk.
8 Videre gir jeg en befaling om hva dere skal gjøre for de eldste blant disse jødene for byggingen av dette Guds hus: At utgifter skal bli dekket av kongens eiendom, også av tributter på denne siden av elven, til disse menn slik at de ikke blir hindret.
12 Jeg sto opp om natten, sammen med noen få menn, uten å fortelle noen hva min Gud hadde lagt i mitt hjerte å gjøre for Jerusalem. Det var heller ikke noe dyr med meg bortsett fra det jeg red på.