Markus 6:50
For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.
for alle så ham og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
For alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
For de så ham alle og ble urolige. Og straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde."
For de så ham alle, og de ble redde. Men straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot! Det er jeg; vær ikke redde."
For de så ham alle sammen, og blei redde. Og straks talte han med dem og sa: Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde.
For alle så ham og ble redde. Men han snakket straks med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg, vær ikke redde.
for de så ham alle og ble forferdet. Men straks talte han med dem og sa til dem: Vær ved godt mot! Det er jeg, frykt ikke!
Alle så ham og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: 'Vær ved godt mot! Det er jeg. Frykt ikke.'
Alle så ham, og de ble forferdet. Straks snakket han med dem og sa: «Vær modige, det er meg; frykt ikke.»
For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
For de så ham alle og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: «Vær ved godt mot, det er jeg; frykt ikke!»
for they all saw Him and were terrified. But He immediately spoke to them and said, 'Take courage! It is I; do not be afraid.'
for alle så ham og ble redde. Men han snakket straks med dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke!»
— Thi de saae ham alle og bleve forskrækkede. — Og han talede strax med dem og sagde til dem: Værer frimodige! det er mig, frygter ikke.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
For de så ham alle og ble skremt. Men umiddelbart snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg. Vær ikke redde.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and said to them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
for de så ham alle og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot! Det er jeg. Vær ikke redde."
For de så ham alle og ble skremt. Men straks snakket han med dem og sa: 'Vær ved godt mot, det er jeg, vær ikke redde.'
For de så ham alle og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg, frykt ikke.
Alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke.
for{G1063} they{G1492} all{G3956} saw{G1492} him,{G846} and{G2532} were troubled.{G5015} But{G2532} he straightway{G2112} spake{G2980} with{G3326} them,{G846} and{G2532} saith{G3004} unto them,{G846} Be of good cheer:{G2293} it is{G1510} I;{G1473} be{G5399} not{G3361} afraid.{G5399}
For{G1063} they all{G3956} saw{G1492}{(G5627)} him{G846}, and{G2532} were troubled{G5015}{(G5681)}. And{G2532} immediately{G2112} he talked{G2980}{(G5656)} with{G3326} them{G846}, and{G2532} saith{G3004}{(G5719)} unto them{G846}, Be of good cheer{G2293}{(G5720)}: it is{G1510}{(G5748)} I{G1473}; be{G5399} not{G3361} afraid{G5399}{(G5737)}.
For they all sawe him and were afrayed. And anon he talked with them and sayde vnto them: be of good chere it is I be not afrayed.
for they sawe him all, and were afrayed. But immediatly he talked with them, and sayde vnto them: Be of good comforte, it is I, be not afrayed.
For they all saw him, and were sore afrayd: but anon he talked with them, & said vnto them, Be ye of good comfort: it is I, be not afrayd.
For they all sawe him, & were afraide. And anone he talked with them, & saide vnto them: Be of good cheare, it is I, be not afrayde.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, ‹Be of good cheer: it is I; be not afraid.›
for they all saw him, and were troubled. But he immediately spoke with them, and said to them, "Cheer up! It is I!{Literally, "I AM!"} Don't be afraid."
for they all saw him, and were troubled, and immediately he spake with them, and saith to them, `Take courage, I am `he', be not afraid.'
for they all saw him, and were troubled. But he straightway spake with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
for they all saw him, and were troubled. But he straightway spake with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
For they all saw him, and were troubled. But straight away he said to them, Take heart, it is I, have no fear.
for they all saw him, and were troubled. But he immediately spoke with them, and said to them, "Cheer up! It is I! Don't be afraid."
for they all saw him and were terrified. But immediately he spoke to them:“Have courage! It is I. Do not be afraid.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24 Men båten var nå midt ute på sjøen, kastet rundt av bølgene, for vinden var imot.
25 Og i den fjerde nattevakten kom Jesus til dem, gående på vannet.
26 Og da disiplene så ham gå på vannet, ble de skremt og sa: Det er et spøkelse; og de skrek ut av frykt.
27 Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot, det er jeg; frykt ikke.
28 Og Peter svarte ham og sa: Herre, hvis det er deg, la meg komme til deg på vannet.
29 Han sa: Kom. Og da Peter kom ut av båten, gikk han på vannet for å komme til Jesus.
30 Men da han så den sterke vinden, ble han redd, og begynte å synke, og ropte: Herre, frels meg.
31 Straks strekte Jesus ut hånden sin og grep ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tvilte du?
32 Og da de kom inn i båten, la vinden seg.
33 Da kom de som var i båten og tilbad ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
17 gikk ombord i en båt og satte kursen mot Kapernaum over sjøen. Det var blitt mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem.
18 Sjøen begynte å gå høyt på grunn av en kraftig vind som blåste.
19 Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus komme gående på sjøen og nærme seg båten, og de ble redde.
20 Men han sa til dem: Det er meg, vær ikke redde.
21 Da tok de ham villig ombord i båten, og straks var båten ved land dit de skulle.
47 Da det var blitt kveld, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land.
48 Han så at de slet i sin rotakt på grunn av motvinden. Ved den fjerde nattevakt kom han gående mot dem på sjøen, og han var i ferd med å gå forbi dem.
49 Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek ut.
51 Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.
36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere.
37 De ble forskrekket og fylt med frykt, og trodde de så en ånd.
38 Han sa til dem: Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger slike tanker opp i hjertene deres?
39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv. Ta på meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har.
40 Og når han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og føtter.
37 Da kom det en voldsom vindstorm, og bølgene slo inn i båten, så den holdt på å fylles.
38 Men han lå og sov i akterenden på en pute. De vekket ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
39 Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikkstille.
40 Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»
41 De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han, som til og med vinden og sjøen lyder?»
6 Og da disiplene hørte det, falt de på ansiktet og ble svært redde.
7 Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: Reis dere opp og vær ikke redde.
26 Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og bød vinden og sjøen; og det ble fullstendig stille.
27 Men mennene forundret seg og sa: Hva slags mann er dette, at til og med vinden og sjøen lyder ham!
22 En dag steg han om bord i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av sjøen. Og de la ut.
23 Mens de seilte, sovnet han. En storm av vind kom over sjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.
24 De gikk bort til ham og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under. Da reiste han seg og truet vinden og vannets flodbølge, og de stilnet, og alt ble rolig.
25 Han sa til dem: Hvor er deres tro? De var redde og undret seg, og sa til hverandre: Hva slags mann er dette? For han befaler selv vinden og vannet, og de adlyder ham.
11 De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg for at havet skal bli rolig for oss? For havet var stormfullt og bølgende.
12 Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
54 Straks de steg ut av båten, kjente folk ham igjen.
9 Og mens de gikk for å fortelle hans disipler, se, møtte Jesus dem og sa: Vær hilset. Da kom de, grep om hans føtter og tilba ham.
10 Da sa Jesus til dem: Vær ikke redde; gå og forkynn mine brødre at de skal dra til Galilea, der skal de se meg.
24 Og se, det oppstod en voldsom storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov.
9 For han var forferdet, og det var også alle som var med ham, over fangsten av fisk de hadde fått.
20 Etter at han hadde sagt dette, viste han dem hendene og siden sin. Da ble disiplene glade, fordi de så Herren.
6 Men han sa til dem: Ikke vær redde. Dere leter etter Jesus fra Nasaret, som ble korsfestet. Han er stått opp, han er ikke her. Se, her er stedet hvor de la ham.
7 Men gå og si til hans disipler og til Peter at han går foran dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere.
26 Åtte dager senere var disiplene hans igjen samlet innendørs, og Thomas var med dem. Da kom Jesus, selv om dørene var lukket, og sto blant dem og sa: Fred være med dere!
1 La ikke hjertet deres bli urolig. Dere tror på Gud, tro også på meg.
35 Samme dag, da det var blitt kveld, sa han til dem: «La oss dra over til den andre siden.»