Salmenes bok 137:6
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klebe til ganen dersom jeg ikke minnes deg, dersom jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
La tungen min bli lammet om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem over all annen glede.
La min tunge klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede!
La min tunge klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Om jeg ikke husker deg, la min tunge feste seg til ganen, og om jeg ikke foretrekker Jerusalem fremfor min høyeste glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La min tunge hefte ved ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Let my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not set Jerusalem above my greatest joy.
La min tunge feste seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Min Tunge hænge ved min Gane, om jeg ikke kommer dig ihu, om jeg ikke ophøier Jerusalem over min høieste Glæde!
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Hvis jeg ikke husker deg, la min tunge sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem over all min glede.
If I do not remember you, let my tongue cling to the roof of my mouth; if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.
La tungen klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis du ikke er i mine tanker, hvis Jerusalem ikke er min største glede, la min tunge klistre seg til ganen min.
Yf I do not remembre the, let my tonge cleue to the rofe of my mouth: yee yf I preferre not Ierusalem in my myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleaue to the roofe of my mouth: yea, if I preferre not Ierusalem to my chiefe ioy.
Let my tongue cleaue to the roofe of my mouth, if I do not remember thee: yea if I preferre not thee O Hierusalem aboue my most myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; If I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
My tongue doth cleave to my palate, If I do not remember thee, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
If I let you go out of my thoughts, and if I do not put Jerusalem before my greatest joy, let my tongue be fixed to the roof of my mouth.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; if I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
May my tongue stick to the roof of my mouth, if I do not remember you, and do not give Jerusalem priority over whatever gives me the most joy.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?
5Om jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd miste sin dyktighet.
7Herre, husk Edoms barn på Jerusalems dag, de som sa: Riv det ned, riv det ned, helt til grunnen.
8La deg bli belært, Jerusalem, for at min sjel ikke skal vike fra deg; for at jeg ikke skal gjøre deg øde, et ubebodd land.
6På dine murer, Jerusalem, har jeg satt vektere. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som påkaller Herren, unn dere ingen ro,
7og gi ham ingen ro før han grunnlegger og gjør Jerusalem til en lovprisning på jorden.
6Be for Jerusalems fred: De skal ha fremgang som elsker deg.
2Våre føtter skal stå innenfor dine porter, Jerusalem.
3Jerusalem er bygget som en by som er tett sammenføyd.
1Ved Babels elver, der vi satt og gråt når vi minnes Sion.
1Hvor lenge vil du glemme meg, Herre? For alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?
7Jerusalem minnes i sin nød og sin elendighet alle sine herligheter som hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; fiendene så henne og spottet hennes sabbater.
19i forgårdene til Herrens hus, midt iblant deg, Jerusalem. Lovsyng Herren.
12Lovsyng Herren, Jerusalem; lov din Gud, Sion.
139Min iver har fortært meg fordi mine fiender har glemt dine ord.
14Men Sion sa: Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
15Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med livsfrukten sin? Selv om de skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
18Gjøre godt mot Sion etter din velvilje; bygg opp Jerusalems murer.
6Jeg strekker mine hender ut mot deg: min sjel tørster etter deg, som et tørt land. Selah.
7Da min sjel vansmektet i meg, husket jeg Herren; og min bønn kom til deg, i ditt hellige tempel.
50Dere som har unnsluppet sverdet, dra bort, stå ikke stille: husk Herren langt borte, og la Jerusalem komme inn i deres sinn.
6når jeg husker deg på mitt leie og tenker på deg i de sene nattetimene.
8For Jerusalem er ødelagt og Juda er falt, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, for å utfordre hans herlighets blikk.
6Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermonfjellene, fra Mizar-høyden.
20Min sjel husker dem fortsatt, og er ydmyket i meg.
1En sang ved festreiser. Herre, husk David og alle hans lidelser.
21Velsignet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem. Lov Herren.
16Herre, etter all din rettferdighet, jeg ber deg: La din vrede og din harme vende seg bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell; fordi for våre synder og for våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til hån for alle rundt oss.
5For hvem vil ha medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil ta en omvei for å spørre hvordan det står til med deg?
9Slik sier Herren: På samme måte vil jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store stolthet.
4Kom meg i hu, Herre, med den nåde du viser ditt folk. Besøk meg med din frelse,
16Jeg vil fryde meg over dine lover; jeg vil ikke glemme dine ord.
17Og du har fjernet min sjel langt fra fred: jeg glemte hva velstand var.
4Mitt hjerte er slått og visner som gress, så jeg glemmer å spise mitt brød.
5På grunn av lyden av min klage klistrer mine bein til min hud.
4Når jeg tenker på dette, utøser jeg min sjel i meg; for jeg pleide å vandre med menneskemengden, jeg gikk med dem til Guds hus, med jubel og lovprisning, med en mengde som feiret høytid.
15Min styrke er tørket opp som en leirskår, og tungen min klistrer seg til ganen; du har lagt meg i dødens støv.
2Juda sørger, og portene der visner; de er dekket av sorg til bakken, og Jerusalems klagerop har steget opp.
25Hvordan er ikke byen av lovprisning blitt forlatt, byen av min glede!
39derfor, se, jeg, ja, jeg, vil fullstendig glemme dere, og jeg vil forlate dere og den byen jeg ga dere og deres fedre, og kaste dere ut av min nærhet.
40Og jeg vil legge en evig vanære over dere og en varig skam som ikke skal bli glemt.
10Dine hellige byer er blitt en ødemark; Sion er blitt en ødemark, Jerusalem er en ruin.
15Å Herre, du vet: husk meg og besøk meg, og hevn meg på mine forfølgere; ta meg ikke bort i din langmodighet: vit at for din skyld har jeg tålt spott.
1For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke hvile før dens rettferdighet går fram som lysglans, og dens frelse som en brennende lampe.
14Husk meg, min Gud, for dette, og stryk ikke ut de gode gjerningene jeg har gjort for din Guds hus og tjenestene der.
22For jeg sa i min hast, Jeg er avskåret fra dine øyne: likevel hørte du min bønnens røst da jeg ropte til deg.
32Kan en jomfru glemt sine smykker, eller en brud sitt brudeutstyr? Likevel har mitt folk glemt meg i dag etter dag uten tall.
9Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
17Men hvis dere ikke vil høre det, skal sjelen min gråte i hemmelighet for deres stolthet; og mine øyne skal gråte tungt, og renne over med tårer, fordi Herrens flokk blir ført bort i fangenskap.
2Gå og rop i Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms hengivenhet, din forlovelsestid, da du fulgte meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.