Apostlenes Gjerninger 20:38
og de sørget mest av alt over ordene han talte, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
og de sørget mest av alt over ordene han talte, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
særlig bedrøvet over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig bedrøvet over ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
særlig bedrøvet over det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
fordi de var særlig bedrøvet over det han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
De sørget mest av alt for de ordene han talte, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Det som smertet dem mest, var ordene han sa, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
mest bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
sørgende mest over det ordet han hadde sagt, at de ikke mer skulle se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
sørgmodige over at han hadde sagt at de aldri mer ville få se hans ansikt. De fulgte ham så til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
De sørget mest av alt over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle få se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham helt til skipet.
bedrøvet over det ord han hadde talt at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
They were deeply grieved because of what he had said—that they would never see his face again. Then they accompanied him to the ship.
De var særlig bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
Og meest smertede dem det Ord, han sagde, at de ikke mere skulde see hans Ansigt. Men de ledsagede ham til Skibet.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his fe no more. And they companied him unto the ship.
sørgende mest over de ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se hans ansikt mer. Og de fulgte ham til skipet.
sorrowing most of all for the words which he spoke, that they would see his face no more. And they accompanied him to the ship.
sørgende mest over ordene han hadde sagt, at de ikke skulle se ansiktet hans mer. Og de fulgte ham til skipet.
særlig fordi han hadde sagt at de ikke skulle se hans ansikt mer. Så fulgte de ham til skipet.
sørget mest over hans ord om at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
De var mest triste fordi han hadde sagt at de ikke ville se hans ansikt igjen. Og så fulgte de ham til skipet.
sorrowing{G3600} most of all{G3122} for{G1909} the word{G3056} which{G3739} he had spoken,{G2046} that{G3754} they should{G3195} behold{G2334} his{G846} face{G4383} no more.{G3765} And{G1161} they brought{G4311} him{G846} on his way unto{G1519} the ship.{G4143}
Sorrowing{G3600}{(G5746)} most of all{G3122} for{G1909} the words{G3056} which{G3739} he spake{G2046}{(G5715)}, that{G3754} they should{G3195}{(G5719)} see{G2334}{(G5721)} his{G846} face{G4383} no more{G3765}. And{G1161} they accompanied{G4311}{(G5707)} him{G846} unto{G1519} the ship{G4143}.
sorowinge most of all for the wordes which he spake that they shuld se his face no moore. And they acompanyed him vnto the shyppe.
and were sory, most of all because of the worde which he had sayde, that they shulde se his face nomore. And they accopanied him vnto the shippe.
Being chiefly sorie for the words which he spake, That they should see his face no more; they accompanied him vnto the shippe.
Sorowyng most of all for the wordes whiche he spake, that they shoulde see his face no more. And they accompanied hym vnto the shippe.
Sorrowing most of all for the words which he spake, that they should see his face no more. And they accompanied him unto the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
sorrowing most of all for the word that he had said -- that they are about no more to see his face; and they were accompanying him to the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
sorrowing most of all for the word which he had spoken, that they should behold his face no more. And they brought him on his way unto the ship.
Being sad most of all because he had said that they would not see his face again. And so they went with him to the ship.
sorrowing most of all because of the word which he had spoken, that they should see his face no more. And they accompanied him to the ship.
especially saddened by what he had said, that they were not going to see him again. Then they accompanied him to the ship.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36 Og da han hadde sagt dette, falt han på kne og ba med dem alle.
37 Og det ble et stort gråt blant dem alle, og de falt omfavnet Paulo og kysset ham,
3 Da vi fikk øye på Kypros, forlot vi det til venstre, og seilte inn i Syria, og ankom Tyrus; for der skulle skipet losses.
4 Og vi fant disiplene der og ble hos dem i sju dager; de sa til Paulus gjennom Ånden at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.
5 Og da vi hadde gjort ferdig de dagene, dro vi videre; og de alle fulgte oss med koner og barn helt ut av byen; og vi knelte ned ved stranden og ba.
6 Og da vi hadde tatt farvel med hverandre, gikk vi ombord i skipet; og de dro hjem igjen.
7 Og da vi hadde fullført seilasen fra Tyrus, kom vi til Ptolemais, og hilste brødrene, og ble hos dem en dag.
25 Og nå, se, jeg vet at dere alle, blant hvem jeg har gått og forkynt Guds rike, ikke mer skal se mitt ansikt.
1 Og etter at tumulten hadde opphørt, kalte Paulus til seg disiplene, omfavnet dem og dro bort for å reise til Makedonia.
2 Og da han hadde reist gjennom de regionene og gitt dem mye formaning, kom han til Hellas,
10 Men Paulus gikk ned, falt over ham og omfavnet ham og sa: "Vær ikke urolige; for hans liv er i ham."
11 Da han så hadde kommet opp igjen, og hadde brutt brødet og spist, og snakket lenge med dem, helt til dagningen, så dro han bort.
12 Og de brakte gutten levende tilbake, og de ble ikke lite trøstet.
13 Og vi gikk foran til skipet, og seilte til Assos, hvor vi hadde tenkt å ta imot Paulus; for så hadde han bestemt, da han selv ville gå til fots.
14 Og da han møtte oss i Assos, tok vi ham opp, og kom til Mitylene.
15 Og vi seilte derfra, og kom den neste dagen til Chios; og dagen etter nådde vi Samos, og oppholdt oss i Trogyllium; og den følgende dagen kom vi til Miletus.
16 For Paulus hadde besluttet å seile forbi Efesus, fordi han ikke ville bruke tid i Asia: for han hastet, om det var mulig for ham, å være i Jerusalem på pinsedagen.
26 For han lengtet etter dere alle og var full av sorg fordi dere hadde hørt at han var syk.
27 For han var faktisk syk nær døden; men Gud hadde barmhjertighet med ham; og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
28 Jeg sendte ham derfor med større omhu, så når dere ser ham igjen, kan dere glede dere, og at jeg kan bli mindre sorgfull.
12 Og da vi hørte dette, bad både vi og de på stedet ham om ikke å dra opp til Jerusalem.
13 Da svarte Paulus: 'Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? For jeg er klar til å bli bundet, ja, også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.'
20 Da de bad ham om å bli lenger hos dem, ga han ikke sitt samtykke.
21 Men han sa farvel til dem og sa: "Jeg må etter alt å dømme feire denne høytiden som kommer i Jerusalem; men jeg vil komme tilbake til dere igjen, om Gud vil." Og han seilte fra Efesus.
4 Og han fikk følge til Asia av Sopater fra Berea; og av de fra Thessalonika, Aristarkus og Sekundus; og Gaius fra Derbe, og Timoteus; og av Asia, Tykikus og Trofimus.
5 Disse gikk foran og ventet på oss i Troas.
6 Og vi seilte bort fra Filippi etter de usyrede brødrenes dager, og kom til dem i Troas på fem dager; hvor vi oppholdt oss i syv dager.
18 Og da de kom til ham, sa han til dem: "Dere vet, fra den første dagen jeg kom til Asia, hvordan jeg har vært blant dere hele tiden,
19 og har tjent Herren med all ydmykhet, og med mange tårer, og fristelser, som rammet meg gjennom jødenes angrep:
31 Derfor må dere våke og huske, at jeg ikke holdt opp med å advare hver og en i tre år, natt og dag med tårer.
36 For folkemengden fulgte etter og ropte: 'Bort med ham!'
38 Men Paulus mente det ikke var godt å ta med ham, fordi han hadde trukket seg fra dem i Pamfylia og ikke hadde vært med dem i arbeidet.
21 Men etter lang tid med avholdenhet, stod Paul frem midt imot dem, og sa: «Menn, dere skulle ha hørt på meg, og ikke ha løst fra Kreta, og derved pådratt dere denne skaden og tapet.»
22 Og nå oppmuntrer jeg dere til å være ved godt mot: for det skal ikke gå tapt en eneste sjel av dere, men bare skipet.
9 Nå, da det hadde gått en god stund, og seilasen nå var farlig, fordi faste allerede var over, advarte Paul dem,
10 og sa til dem: «Menn, jeg ser at denne seilasen vil bli til skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre liv.»
2 Og da vi gikk ombord på et skip fra Adramyttium, la vi ut, og hadde til hensikt å seile langs kysten av Asia; en Aristarkus, en makedoner fra Thessalonika, var med oss.
24 og sa: «Frykt ikke, Paul; du må bli ført fram for keiseren: og, se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.»
30 Og da sjøfolkene var i ferd med å rømme fra skipet, da de hadde senket båten i sjøen, under påskudd av at de ville kaste anker fra forsiden,
14 Og straks sendte brødrene Paul bort for å dra til sjøen; men Silas og Timoteus ble der fortsatt.
22 Og nå, se, jeg går bundet i Ånden til Jerusalem, uten å vite hva som skal møte meg der:
4 For av stor angst og hjertesorg skrev jeg til dere med mange tårer; ikke for at dere skulle sørge, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har mer enn nok til dere.
17 Men vi, brødre, er blitt frarøvet dere for en kort tid i ansiktet, ikke i hjertet, strakte oss desto mer etter å se deres ansikt med stor lengsel.
2 For jeg har stor sorg og vedvarende sorg i mitt hjerte.
40 Og da de hadde hevet ankerne, ga de seg ut på sjøen, og løste roret, og heiste seil mot vinden, og gjorde mot kysten.
41 Og da defalt de på et sted hvor to hav møttes, strandet de skipet; og forsiden satt fast, og ble stående ubevegelig, men akterenden ble brutt opp av bølgene.
10 De hedret oss også med mange æresbevisninger; og da vi måtte dra, la de på oss det som var nødvendig.
33 Så Paulus gikk bort fra dem.
30 Og da Paulus ville gå inn til folket, lot disiplene ham ikke.
13 Nå da Paul og hans følge seilte fra Pafos, kom de til Perga i Pamfylia; men Johannes forlot dem og dro tilbake til Jerusalem.