Lukas 20:14
Men da vingårdsarbeiderne så ham, begynte de å resonere med seg selv og sa: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så arven blir vår.
Men da vingårdsarbeiderne så ham, begynte de å resonere med seg selv og sa: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så arven blir vår.
Men da forpakterne så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Men da forpakterne så ham, rådslo de med hverandre og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.
Da de så ham, sa dyrkerne til hverandre: "Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så blir arven vår."
Men da vinbøndene så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, slik at arven blir vår.
Men da vinbøndene så ham, begynte de å tenke: Dette er arvingen, la oss drepe ham så arven blir vår.
Men da vinbøndene så ham, samrådde de seg og sa: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, diskuterte de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.'
Men da vingårdsfolkene så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så kan arven bli vår.
«Men da landarbeiderne så ham, tenkte de: ‘Dette er arvingen. La oss drepe ham, så vi kan ta arven selv.’»
Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
Men da arbeiderne fikk øye på ham, rådslo de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen; kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.'
Men da vingårdsmennene så ham, rådførte de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så vil arven bli vår.
But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Let’s kill him so that the inheritance will be ours.'
Men da bøndene så sønnen, snakket de sammen og sa: 'Dette er arvingen. La oss drepe ham, så blir arven vår.’
Men der Viingaardsmændene saae ham, tænkte de ved sig selv og sagde: Denne er Arvingen; kommer, lader os slaae ham ihjel, at Arven maa blive vor.
But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
Men da vinbøndene så ham, diskuterte de seg imellom og sa: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham så arven kan bli vår.
But when the tenant farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
Men da arbeiderne så ham, diskuterte de med hverandre og sa: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven blir vår.'
Men da de så ham, sa bøndene til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da vinbøndene så ham, rådførte de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så arven kan bli vår.
Men da arbeiderne så ham, sa de til hverandre: Dette er arvingen; la oss drepe ham, så blir arven våres.
But{G1161} when the husbandmen{G1092} saw{G1492} him,{G846} they reasoned{G1260} one{G4314} with another,{G1438} saying,{G3004} This{G3778} is{G2076} the heir;{G2818} let{G1205} us kill{G615} him,{G846} that{G2443} the inheritance{G2817} may be{G1096} ours.{G2257}
But{G1161} when the husbandmen{G1092} saw{G1492}{(G5631)} him{G846}, they reasoned{G1260}{(G5711)} among{G4314} themselves{G1438}, saying{G3004}{(G5723)}, This{G3778} is{G2076}{(G5748)} the heir{G2818}: come{G1205}{(G5773)}, let us kill{G615}{(G5725)} him{G846}, that{G2443} the inheritance{G2817} may be{G1096}{(G5638)} ours{G2257}.
But when the fermers sawe him they thought in them selves sayinge: this is the heyre come let vs kyll him that the inheritaunce maye be oures.
But whan the hussbande men sawe the sonne, they thought in the selues, and sayde: This is the heyre, come, let vs kyll him, yt the inheritaunce maye be oures.
But when the husbandmen sawe him, they reasoned with themselues, saying, This is the heire: come, let vs kill him, that the inheritance may be ours.
But when the husbande men sawe him, they reasoned within them selues, saying: This is the heyre, come, let vs kyll hym, that the inheritaunce may be ours.
‹But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir: come, let us kill him, that the inheritance may be ours.›
"But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Come, let's kill him, that the inheritance may be ours.'
and having seen him, the husbandmen reasoned among themselves, saying, This is the heir; come, we may kill him, that the inheritance may become ours;
But when the husbandmen saw him, they reasoned one with another, saying, This is the heir; let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the husbandmen saw him, they reasoned one with another, saying, This is the heir; let us kill him, that the inheritance may be ours.
But when the workmen saw him, they said to one another, This is he who will one day be the owner of the property: let us put him to death and the heritage will be ours.
"But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, 'This is the heir. Come, let's kill him, that the inheritance may be ours.'
But when the tenants saw him, they said to one another,‘This is the heir; let’s kill him so the inheritance will be ours!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
33 Hør en annen lignelse: Det var en husbond som plantet en vinmark, og hekket den rundt omkring, og gravde en vinpresser i den, og bygget et tårn, og leide den ut til bønder, og dro til et fjernt land.
34 Og da tiden for fruktene nærmet seg, sendte han sine tjenere til bøndene, for å få fruktene av den.
35 Og bøndene tok hans tjenere og slo en, drepte en annen og steinet en annen.
36 Igjen sendte han andre tjenere, flere enn de første; og de gjorde også med dem på samme måte.
37 Men til sist sendte han sin sønn til dem, og sa: De vil ære min sønn.
38 Men da bøndene så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham og ta hans arv.
39 Og de grep ham og kastet ham ut av vinmarken og drepte ham.
40 Så, når vinmarkens herre kommer, hva vil han gjøre med de bøndene?
41 De sa til ham: Han vil ødelegge de onde mennene på grusomt vis, og leie ut sin vinmark til andre bønder, som skal gi ham fruktene i sin tid.
1 Og han begynte å tale til dem med parabler. En viss mann plantet en vingård, og satte et gjerde rundt den, og gravde ut en presse for vin, og bygde et tårn, og leide den ut til haugene, og dro til et fjernt land.
2 Og ved høsttiden sendte han til haugene en tjener, for å motta fra dem frukten av vingården.
3 Men de grep ham, slo ham, og sendte ham bort uten noe.
4 Og igjen sendte han til dem en annen tjener; og denne steinet de, og såret ham i hodet, og sendte ham bort van æret.
5 Og igjen sendte han en annen; og denne drepte de, og mange andre; noen slo de, og noen drepte de.
6 Da han nå hadde én sønn, sin elskede, sendte han ham også til dem til sist, og sa: De vil verne om min sønn.
7 Men de haugene sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, og arven skal bli vår.
8 Og de tok ham, drepte ham, og kastet ham ut av vingården.
9 Hva skal da vingårdens Herre gjøre? Han vil komme og ødelegge haugene, og gi vingården til andre.
15 Så de kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal derfor vingårdens herre gjøre med dem?
16 Han skal komme og ødelegge disse vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Gud forby.
17 Og han så på dem og sa: Hva betyr da dette som er skrevet: Den steinen som bygningsmannskapet avviste, er blitt hjørnestein?
9 Så begynte han å tale til folket med denne lignelsen: En viss mann plantet en vingård, og leide den ut til vingårdsarbeidere og reiste bort til et fjernt land i lang tid.
10 Og i høsttiden sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården; men vingårdsarbeiderne pisket ham og sendte ham tomhendt bort.
11 Og igjen sendte han en annen tjener; og de slo også denne og behandlet ham skammelig, og sendte ham bort tomhendt.
12 Og igjen sendte han en tredje; og de såret ham også og kastet ham ut.
13 Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn; kanskje de vil ha respekt for ham når de ser ham.
28 Men hva mener dere? En viss mann hadde to sønner; og han kom til den første og sa: Sønn, gå i dag og arbeide i min vinmark.
5 Men de tok lett på det og gikk sin vei, den ene til sin gård, den andre til sin handel.
6 Og resten grep hans tjenere, mishandlet dem og drepte dem.
7 Men da kongen hørte dette, ble han rasende, og han sendte ut sine hærer og ødela de morderne og brente opp byen deres.
27 Da kom husbondens tjenere og sa til ham: Herre, satte du ikke godt frø i din mark? Hvor kommer da ugresset fra?
28 Han sa til dem: En fiende har gjort dette. Tjenerne sa til ham: Vil du da at vi skal gå og samle det opp?
1 For Himmelriket er lik en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å ansette arbeidere til vinmarken sin.
2 Og da han hadde blitt enige med arbeiderne om en denar for en dag, sendte han dem inn i vinmarken sin.
7 De svarte ham: Fordi ingen har ansatt oss. Han sa til dem: Gå dere også inn i vinmarken; og hva som er rett, det vil dere få.
8 Da kvelden kom, sa vinmarkens herre til sin forvalter: Kall inn arbeiderne og gi dem deres lønn, begynnende fra de siste til de første.
4 og sa til dem: Gå dere også inn i vinmarken, og hva som er rett, vil jeg gi dere. Og de gikk.
19 Og de øverste prestene og skriftlærde søkte i samme time å legge hånd på ham; men de fryktet folket, for de forstod at han hadde talt denne lignelsen mot dem.
20 Og de holdt øye med ham og sendte ut spioner som skulle foregi seg for å være rettferdige mennesker, for at de kunne gripe ham i hans ord, så de kunne overgi ham til myndighetene og makten til landshøvdingen.
27 Men hva angår mine fiender, de som ikke ville at jeg skulle herske over dem, hent dem hit og lik dem foran meg.
11 Og da de hadde mottatt det, mumlet de mot husbonden,
17 Og han tenkte med seg selv, og sa: Hva skal jeg gjøre, fordi jeg ikke har rom til å samle min frukt?
15 Er det ikke lovlig for meg å gjøre hva jeg vil med mitt? Er ditt øye ondt, fordi jeg er god?
43 Derfor sier jeg til dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til en nasjon som bærer fruktene derav.
13 Men han svarte og sa: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten.
6 Og han fortalte denne lignelsen: «En mann hadde et fiken tre plantet i vingården sin, og han kom for å søke frukt på det, men fant ingen.»
14 Men hans borgere hatet ham, og sendte en utsending etter ham og sa: «Vi vil ikke ha denne mannen til å herske over oss.»