Markus 6:50
For de så ham alle og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg, frykt ikke.
For de så ham alle og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg, frykt ikke.
for de så ham alle og ble skremt. Straks snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde.
for alle så ham og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!
For alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde.
For de så ham alle og ble urolige. Og straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde."
For de så ham alle, og de ble redde. Men straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot! Det er jeg; vær ikke redde."
For de så ham alle sammen, og blei redde. Og straks talte han med dem og sa: Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde.
For alle så ham og ble redde. Men han snakket straks med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg, vær ikke redde.
for de så ham alle og ble forferdet. Men straks talte han med dem og sa til dem: Vær ved godt mot! Det er jeg, frykt ikke!
Alle så ham og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: 'Vær ved godt mot! Det er jeg. Frykt ikke.'
For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
Alle så ham, og de ble forferdet. Straks snakket han med dem og sa: «Vær modige, det er meg; frykt ikke.»
For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.
For de så ham alle og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: «Vær ved godt mot, det er jeg; frykt ikke!»
for they all saw Him and were terrified. But He immediately spoke to them and said, 'Take courage! It is I; do not be afraid.'
for alle så ham og ble redde. Men han snakket straks med dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke!»
— Thi de saae ham alle og bleve forskrækkede. — Og han talede strax med dem og sagde til dem: Værer frimodige! det er mig, frygter ikke.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
For de så ham alle og ble skremt. Men umiddelbart snakket han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg. Vær ikke redde.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and said to them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
for de så ham alle og ble skremt. Men straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot! Det er jeg. Vær ikke redde."
For de så ham alle og ble skremt. Men straks snakket han med dem og sa: 'Vær ved godt mot, det er jeg, vær ikke redde.'
Alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke.
for{G1063} they{G1492} all{G3956} saw{G1492} him,{G846} and{G2532} were troubled.{G5015} But{G2532} he straightway{G2112} spake{G2980} with{G3326} them,{G846} and{G2532} saith{G3004} unto them,{G846} Be of good cheer:{G2293} it is{G1510} I;{G1473} be{G5399} not{G3361} afraid.{G5399}
For{G1063} they all{G3956} saw{G1492}{(G5627)} him{G846}, and{G2532} were troubled{G5015}{(G5681)}. And{G2532} immediately{G2112} he talked{G2980}{(G5656)} with{G3326} them{G846}, and{G2532} saith{G3004}{(G5719)} unto them{G846}, Be of good cheer{G2293}{(G5720)}: it is{G1510}{(G5748)} I{G1473}; be{G5399} not{G3361} afraid{G5399}{(G5737)}.
For they all sawe him and were afrayed. And anon he talked with them and sayde vnto them: be of good chere it is I be not afrayed.
for they sawe him all, and were afrayed. But immediatly he talked with them, and sayde vnto them: Be of good comforte, it is I, be not afrayed.
For they all saw him, and were sore afrayd: but anon he talked with them, & said vnto them, Be ye of good comfort: it is I, be not afrayd.
For they all sawe him, & were afraide. And anone he talked with them, & saide vnto them: Be of good cheare, it is I, be not afrayde.
For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, ‹Be of good cheer: it is I; be not afraid.›
for they all saw him, and were troubled. But he immediately spoke with them, and said to them, "Cheer up! It is I!{Literally, "I AM!"} Don't be afraid."
for they all saw him, and were troubled, and immediately he spake with them, and saith to them, `Take courage, I am `he', be not afraid.'
for they all saw him, and were troubled. But he straightway spake with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
For they all saw him, and were troubled. But straight away he said to them, Take heart, it is I, have no fear.
for they all saw him, and were troubled. But he immediately spoke with them, and said to them, "Cheer up! It is I! Don't be afraid."
for they all saw him and were terrified. But immediately he spoke to them:“Have courage! It is I. Do not be afraid.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24 Båten var nå langt fra land, og den ble presset av bølgene, for vinden var i mot.
25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen.
26 Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av frykt.
27 Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot; det er jeg, frykt ikke.
28 Peter svarte ham og sa: Herre, hvis det er deg, så byd meg å komme til deg på vannet.
29 Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten, gikk på vannet for å komme til Jesus.
30 Men da han så stormen, ble han redd; og begynte å synke, og ropte: Herre, frels meg!
31 Straks rakte Jesus ut hånden, grep fatt i ham og sa: Du lite troende, hvorfor tvilte du?
32 Da de kom inn i båten, stilnet vinden.
33 Og de som var i båten tilba ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
17 De steg om bord i en båt og dro over sjøen mot Kapernaum. Det var blitt mørkt, og Jesus hadde ennå ikke kommet til dem.
18 Sjøen begynte å gå høyt, for det blåste en sterk vind.
19 Da de hadde rodd omtrent 25 eller 30 stadier, så de Jesus gå på sjøen, nærme seg båten, og de ble redde.
20 Men han sa til dem: Det er meg, vær ikke redde.
21 Så ville de ta ham inn i båten, og straks var båten ved land dit de skulle.
47 Da kvelden kom, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.
48 Han så at de slet tungt med å ro, for vinden var imot dem. Og ved den fjerde nattevakten kom han til dem, gående på sjøen, og han ville gå forbi dem.
49 Men da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et gjenferd og skrek opp.
51 Han gikk om bord i båten til dem, og vinden stilnet. Og de var meget forundret.
36 Mens de snakket om dette, sto han selv midt iblant dem, og sa til dem: Fred være med dere.
37 Men de ble skremt og redde, og tenkte at de så en ånd.
38 Og han sa til dem: Hvorfor er dere bekymret, og hvorfor oppstår det tvil i hjertene deres?
39 Se mine hender og føtter, at det er jeg selv; ta på meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og bein som dere ser at jeg har.
40 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og føtter.
37 En stor storm av vind oppsto, og bølgene slo inn i båten, slik at den ble fylt.
38 Men han lå bak i båten og sov på puten, og de vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39 Han reiste seg, truet vinden, og sa til sjøen: Fred, vær stille. Vinden la seg, og det ble en dyp ro.
40 Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
41 De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: Hvem er da dette, som både vinden og havet adlyder ham?
6 Da disiplene hørte det, falt de ned på ansiktet og ble svært redde.
7 Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: Reis dere opp, og frykt ikke.
26 Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og talte myndig til vindene og sjøen, og det ble blikk stille.
27 Mennene undret seg og sa: Hva slags mann er dette, at til og med vindene og sjøen lyder ham?
22 En dag gikk han ombord i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av innsjøen. Så satte de ut.
23 Mens de seilte, sovnet han, og en storm kastet seg over innsjøen, slik at de begynte å ta vann og var i fare.
24 De gikk da bort og vekket han opp og sa: Mester, mester, vi omkommer! Han reiste seg, truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble stille.
25 Han sa til dem: Hvor er deres tro? I frykt og undring sa de til hverandre: Hvem er han, som selv vinden og vannet adlyder?
11 Så sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss? For havet ble mer og mer stormfullt.
12 Han sa til dem: Ta meg opp og kast meg i havet, da vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har kommet over dere.
54 Og straks de var kommet i land, kjente folk ham igjen.
9 Og se, Jesus møtte dem og sa: Vær hilset! De gikk frem, omfavnet føttene hans og tilbad ham.
10 Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og fortell mine brødre at de skal dra til Galilea, der skal de se meg.
24 Og se, det oppstod en voldsom storm på sjøen, slik at båten dekket av bølgene; men han sov.
9 For han og alle som var med ham, var slått med undring over fiskefangsten de hadde fått.
20 Etter at han hadde sagt dette, viste han dem hendene og siden. Disiplene ble glade da de så Herren.
6 Men han sa til dem: Vær ikke forundret! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble korsfestet. Han er oppstått, han er ikke her. Se stedet hvor de la ham!
7 Men gå og si til hans disipler og Peter: Han går foran dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik han sa til dere.
26 Åtte dager senere var disiplene igjen inne, og Tomas var med dem. Jesus kom, selv om dørene var lukket, og sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere.
1 La ikke hjertet bli urolig; tro på Gud, og tro også på meg.
35 På den samme dagen, da det ble kveld, sa han til dem: La oss dra over til den andre siden.