2 Mosebok 33:18
Og Moses sa: Å, Herre, la meg få se din herlighet.
Og Moses sa: Å, Herre, la meg få se din herlighet.
Han sa: Vis meg din herlighet, jeg ber deg.
Han sa: La meg få se din herlighet!
Da sa han: La meg få se din herlighet.
Moses sa: "Vis meg Din herlighet!"
Moses sa: Jeg ber deg, la meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: Kjære, la meg få se din herlighet.
Da sa Moses: La meg få se din herlighet.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses svarte: «Jeg ber deg, vis meg din herlighet.»
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
Moses sa: «Vis meg din herlighet!»
Then Moses said, 'Please show me Your glory.'
Da sa Moses: 'Kjære, la meg få se din herlighet.'
Men han sagde: Kjære, lad mig see din Herlighed.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.
And he said, I beseech you, show me your glory.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
Moses sa: «Vis meg din herlighet.»
Og han sa: 'Vis meg din herlighet.'
Da sa han: La meg få se din herlighet.
And he sayde: I besech the, shewe me thi glorye:
He sayde: Oh let me the se thy glory.
Againe he sayde, I beseech thee, shewe me thy glory.
And he sayde: I beseche thee shewe me thy glorie.
And he said, I beseech thee, shew me thy glory.
He said, "Please show me your glory."
And he saith, `Shew me, I pray Thee, Thine honour;'
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
And he said, Show me, I pray thee, thy glory.
He said, "Please show me your glory."
And Moses said,“Show me your glory.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Og Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Led dette folket på veien, men du har ikke vist meg hvem du vil sende med meg. Du har sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde i mine øyne.
13Hvis jeg da har funnet nåde i dine øyne, la meg da få kjenne dine veier, så jeg kan kjenne deg og være sikker på din nåde; og mitt ønske er at du husker at dette folket er ditt folk.
14Og han sa: Jeg vil selv gå med deg og gi deg hvile.
15Og Moses sa: Hvis du ikke selv går med oss, så la oss ikke dra herfra.
16For er ikke det at du går med oss tegnet på at jeg og dette folket har funnet nåde i dine øyne, så vi, det vil si jeg og ditt folk, er forskjellige fra alle andre folk på jordens overflate?
17Og Herren sa til Moses: Jeg vil gjøre som du sier, for du har funnet nåde i mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.
19Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og gjøre kjent for deg hvem jeg er; jeg vil være nådig mot den jeg vil være nådig mot, og vise barmhjertighet mot den jeg vil vise barmhjertighet.
20Men det er ikke mulig for deg å se mitt ansikt, for ingen menneske kan se meg og fortsatt leve.
21Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du kan stå på klippen.
22Og når min herlighet går forbi, vil jeg sette deg i en kløft i klippen og dekke deg med min hånd til jeg har gått forbi.
23Da vil jeg ta bort min hånd, og du vil se min rygg; men mitt ansikt skal ikke sees.
17Så han sa til ham: Hvis jeg nå har funnet nåde i dine øyne, gi meg et tegn på at det er du som taler til meg.
3Moses sa: «Jeg vil gå bort og se på dette merkelige synet, hvorfor busken ikke brenner opp.»
4Da Herren så at han kom for å se, ropte Gud til ham fra busken og sa: «Moses, Moses.» Og han svarte: «Her er jeg.»
5Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta av deg skoene, for stedet du står på er hellig grunn.»
6Han sa videre: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Moses skjulte ansiktet sitt, for han var redd for å se på Gud.
6Og Moses sa: Dette er hva Herren har pålagt dere å gjøre; og dere vil se Herrens herlighet.
17Herre, la din makt være stor, slik du har sagt:
6Da gikk Moses og Aron bort fra folket til inngangen til møteteltet; og de falt på sitt ansikt der og så Herrens herlighet.
8Da falt Moses raskt til jorden og tilba.
9Og han sa: Hvis jeg nå har funnet nåde i dine øyne, Herre, la Herren gå midt iblant oss, for folket er hardnakket, og tilgi vår ondskap og vår synd, og gjør oss til din eiendom.
5Og Herren steg ned i skyen og stilte seg ved siden av Moses, og Moses tilba Herrens navn.
6Og Herren gikk forbi foran ham og sa: Herren, Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunnhet og trofasthet.
11Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor brenner din vrede mot ditt folk, som du førte ut av Egypt med stor makt og sterk hånd?
2For å se din kraft og din herlighet, slik jeg har sett deg på det hellige stedet.
31Da Moses så det, undret han seg over synet, og da han nærmet seg for å se bedre, kom Herrens stemme til ham:
32Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Og Moses skalv av frykt og våget ikke å se mer.
25La meg gå over, Herre, og se det gode landet på den andre siden av Jordan, det vakre fjellandet, ja, Libanon.
13Moses sa til Herren: Da vil egypterne høre om det, for med din kraft førte du dette folket ut fra dem,
15Hvis dette skal være min skjebne, ta livet av meg nå, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne; og la meg slippe å se min elendighet.
3Han sa: Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, gå ikke bort fra din tjener.
4Vis meg dine veier, Herre; lær meg dine stier.
15Da sa Moses til Herren,
16Som svar på forespørselen du gjorde til Herren din Gud på Horeb den dagen av den store forsamlingen, da du sa: La ikke røsten til Herren min Gud komme til mine ører igjen, og la meg ikke se denne store ilden mer, ellers vil døden komme over meg.
1Og Herren sa til Moses,
23Og på den tiden bønnfalt jeg Herren og sa,
25Må Herrens ansikt lyse over deg og gi deg nåde:
3At Herren din Gud må vise oss veien vi skal gå og hva vi skal gjøre.
32Men nå, hvis du vil tilgi dem deres synd – men hvis ikke, slett meg ut av din bok som du har skrevet.
8Du sa: 'Søk mitt ansikt.' Mitt hjerte svarte: 'Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke.'
19Tilgi nå dette folkets synd, i henhold til din store miskunn, slik du har tilgitt dem fra Egypt og til nå.
11Og Herren talte til Moses:
2Og Gud sa til Moses: Jeg er Herren.
1Og Herren sa til Moses:
13Og han sa: Å Herre, send, om du vil, ved enhver det synes deg godt å sende.
34Da senket skyen seg ned over Tabernaklet, og Herrens herlighet fylte boligen.
35Moses kunne ikke gå inn i Tabernaklet fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte boligen.
11Men Moses sa til Gud: «Hvem er jeg, at jeg skulle gå til farao og føre Israels barn ut av Egypt?»
16Herrens herlighet hvilte over Sinai-fjellet, og skyen dekket det i seks dager. Den sjuende dagen ropte han på Moses ut fra skyen.