Jona 1:14
Da ropte de til Herren og sa, Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og påfør oss ikke skylden for å ta uskyldig liv. For du, Herre, har gjort som du ville.
Da ropte de til Herren og sa, Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og påfør oss ikke skylden for å ta uskyldig liv. For du, Herre, har gjort som du ville.
Da ropte de til Herren: Å, Herre, vi ber deg, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.
Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv! La ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, gjør som du vil.
Da ropte de til Herren og sa: Å, Herre, la oss ikke gå til grunne for denne mannens livs skyld, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort slik du ville.
Da ropte de til Herren og sa: 'Å, Herre, la oss ikke gå under for dette menneskets skyld, og legg ikke uskyldig blod på oss. For du, Herre, har gjort som du vil.'
Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og før oss ikke til ansvar for uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du ville.
Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke omkomme for denne mannens liv, og gjør ikke oss skyldige i uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du fant det godt.
Da ropte de til Herren: Å Herre, la oss ikke omkomme på grunn av denne mannens liv, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som du ville.
Så ropte de til Herren og sa: "Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville."
Da ropte de til Herren: Vi ber deg, Herre, vi ber deg, la oss ikke omkomme på grunn av dette menneskets liv, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som det behaget deg.
Derfor ropte de til Herren og sa: «Herre, vi ber deg, la oss ikke gå til grunne på grunn av denne mannen, og la ikke uskyldig blod falle over oss; for du, Herre, har handlet etter din vilje.»
Da ropte de til Herren: Vi ber deg, Herre, vi ber deg, la oss ikke omkomme på grunn av dette menneskets liv, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som det behaget deg.
Da ropte de til Herren og sa: «Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne manns liv, legg ikke uskyldig blod på oss. For du, Herre, har gjort som du ville.»
Then they cried out to the Lord, saying, "Please, Lord, do not let us perish for taking this man's life, and do not hold us accountable for innocent blood. For you, Lord, have done as you pleased."
Da ropte de til Herren og sa: 'Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som det behaget deg.'
Da raabte de til Herren og sagde: Ak Herre! lad os ikke omkomme for denne Mands Sjæls Skyld, og læg ikke uskyldigt Blod paa os! thi du, Herre! haver gjort, saasom dig behagede.
Wherefore they cried unto the LORD, and said, We beseech thee, O LORD, we beseech thee, let us not perish for this man's life, and lay not upon us innocent blood: for thou, O LORD, hast done as it pleased thee.
Da ropte de til Herren og sa: «Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under for denne mannens liv, og krev ikke uskyldig blod av oss, for du, Herre, har handlet som du ville.»
Therefore they cried to the LORD, and said, We beseech you, O LORD, we beseech you, let us not perish for this man's life, and lay not upon us innocent blood: for you, O LORD, have done as it pleased you.
Wherefore they cried unto the LORD, and said, We beseech thee, O LORD, we beseech thee, let us not perish for this man's life, and lay not upon us innocent blood: for thou, O LORD, hast done as it pleased thee.
Så ropte de til Herren og sa: "Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne manns liv, og legg ikke uskyldig blod på oss; for du, Herre, har gjort som det behaget deg."
De ropte til Herren og sa: «Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv. Legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som du vil.»
Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under for denne mannens liv, og legg ikke uskyldig blod på oss, for du, Herre, har gjort som det har behaget deg.
Wherefore they cried{H7121} unto Jehovah,{H3068} and said,{H559} We beseech thee,{H577} O Jehovah,{H3068} we beseech thee, let us not perish{H6} for this man's{H376} life,{H5315} and lay{H5414} not upon us innocent{H5355} blood;{H1818} for thou, O Jehovah,{H3068} hast done{H6213} as it pleased{H2654} thee.
Wherefore they cried{H7121}{(H8799)} unto the LORD{H3068}, and said{H559}{(H8799)}, We beseech thee{H577}, O LORD{H3068}, we beseech thee, let us not perish{H6}{(H8799)} for this man's{H376} life{H5315}, and lay{H5414}{(H8799)} not upon us innocent{H5355}{(H8675)}{H5355} blood{H1818}: for thou, O LORD{H3068}, hast done{H6213}{(H8804)} as it pleased{H2654}{(H8804)} thee.
Wherefore they cried vn to the LORde and sayd: O LORde latt vs not perih for this mans deeth nether laye innocet bloud vn to oure charge: for thou LORde even as thy pleasure was so thou hast done.
Wherfore they cried vnto the LORDE, and sayde: O LORDE, let vs not perish for this mans death, nether laye thou innocent bloude vnto oure charge: for thou (o LORDE) hast done, euen as thy pleasure was.
Wherefore they cryed vnto the Lord, and said, We beseech thee, O Lord, we beseech thee, let vs not perish for this mans life, and lay not vpon vs innocent blood: for thou, O Lord, hast done, as it pleased thee.
Wherfore they cryed vnto the Lorde, and saide: We beseche thee O Lord, we beseche thee, let not vs perishe for this mans lyfe, and lay not to our charge innocent blood: for thou O Lorde hast done as it pleased thee.
Wherefore they cried unto the LORD, and said, We beseech thee, O LORD, we beseech thee, let us not perish for this man's life, and lay not upon us innocent blood: for thou, O LORD, hast done as it pleased thee.
Therefore they cried to Yahweh, and said, "We beg you, Yahweh, we beg you, let us not perish for this man's life, and don't lay on us innocent blood; for you, Yahweh, have done as it pleased you."
And they cry unto Jehovah, and say, `We pray Thee, O Jehovah, let us not, we pray Thee, perish for this man's life, and do not lay on us innocent blood, for Thou, Jehovah, as Thou hast pleased, Thou hast done.'
Wherefore they cried unto Jehovah, and said, We beseech thee, O Jehovah, we beseech thee, let us not perish for this man's life, and lay not upon us innocent blood; for thou, O Jehovah, hast done as it pleased thee.
Wherefore they cried unto Jehovah, and said, We beseech thee, O Jehovah, we beseech thee, let us not perish for this man's life, and lay not upon us innocent blood; for thou, O Jehovah, hast done as it pleased thee.
Therefore they cried to Yahweh, and said, "We beg you, Yahweh, we beg you, don't let us die for this man's life, and don't lay on us innocent blood; for you, Yahweh, have done as it pleased you."
So they cried out to the LORD,“Oh, please, LORD, don’t let us die on account of this man! Don’t hold us guilty of shedding innocent blood. After all, you, LORD, have done just as you pleased.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet stilnet fra sin vrede.
16 Da ble mennene fylt av stor ærefrykt for Herren, de ofret til Herren og avla løfter til ham.
1 Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og sa:
2 Gå til Ninive, den store byen, og forkynn mot den, for deres ondskap har kommet opp for mitt ansikt.
3 Men Jona gjorde seg klar til å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa, fant et skip som skulle til Tarsis, betalte for reisen og gikk ombord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herren.
4 Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en voldsom storm, slik at skipet var i ferd med å brytes i stykker.
5 Sjøfolkene ble grepet av frykt, ropte hver til sin gud, og kastet lasten overbord for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste del, hvor han lå og sov dypt.
6 Skipets kaptein kom til ham og sa, Hvordan kan du sove? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje din Gud vil tenke på oss, så vi ikke går under.
7 De sa til hverandre, Kom, la oss kaste lodd for å finne ut hvem som er skyld i denne ulykken. De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8 Da sa de til ham, Forklar oss hva du har gjort, hvor du kommer fra, hva ditt land er, og hvem ditt folk er.
9 Han svarte dem, Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt hav og tørt land.
10 Da ble mennene fylt av stor frykt og sa til ham, Hva er det du har gjort? For mennene visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde sagt det til dem.
11 De sa til ham, Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli rolig for oss? For havet ble stadig mer opprørt.
12 Han svarte dem, Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at denne store stormen er kommet over dere på grunn av meg.
13 Mennene prøvde å ro tilbake til land, men klarte det ikke, for havet raste enda mer mot dem.
1 Men dette virket svært galt for Jona, og han ble sint.
2 Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg fortsatt var i mitt eget land? Dette er grunnen til at jeg flyktet til Tarsis: for jeg visste at du er en kjærlig Gud, full av medfølelse, sen til å bli sint og stor i barmhjertighet, og klar til å vende deg bort fra din hensikt om ondskap.
3 Så nå, Herre, hør min bønn og ta mitt liv fra meg; for døden er bedre for meg enn livet.
4 Og Herren sa: Har du noen rett til å være sint?
9 De som tilber falske guder, har gitt opp sitt eneste håp.
10 Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens stemme; jeg vil oppfylle mine løfter. Frelsen tilhører Herren.
1 Og Herren ordnet det slik at en stor fisk slukte Jona, og Jona var inne i fisken i tre dager og tre netter.
2 Så ba Jona til Herren sin Gud inne fra fisken og sa,
3 I min nød ropte jeg til Herren, og han svarte meg; fra sjelens dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.
15 Og israelittene sa til Herren: Vi har syndet, gjør med oss det som virker godt for deg, bare frels oss i dag.
8 Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind: og solens hete var så sterk på hodet hans at Jona ble utmattet, og ønsket seg døden, og sa: Døden er bedre for meg enn livet.
9 Og Herren sa til Jona: Har du noen rett til å være sint over busken? Og han sa: Jeg har rett til å være virkelig sint.
10 Og Herren sa: Du hadde medfølelse med busken, som du ikke arbeidet for eller var ansvarlig for veksten av; den vokste opp på en natt og forsvant på en natt.
28 Da roper de til Herren i sin nød, og han redder dem ut av deres vanskeligheter.
14 Så Herren har holdt øye med denne ondskapen og latt den komme over oss: for Herren vår Gud er rettskaffen i alle sine gjerninger som han har gjort, og vi har ikke lyttet til hans røst.
13 Da ropte de til Herren i sin nød, og han reddet dem ut av deres vanskeligheter.
10 Du sendte din vind, og havet kom over dem: de sank som bly i de store vannene.
25 De kom til ham og vekket ham og sa: Herre, frels, vi går under.
8 Og både menneskene og dyrene skal kle seg i sekkestrie, og de skal rope kraftig til Gud. La alle vende om fra sin onde ferd og de voldelige gjerningene deres hender har gjort.
9 Hvem vet, kanskje Gud vil omvende seg og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne?
21 Og de sa til hverandre: Sannelig, vi har gjort urett mot vår bror; for vi så hans nød, men vi hørte ikke på hans bønner; derfor har denne trengsel kommet over oss.
6 Da ropte de til Herren i sin nød, og han reddet dem ut av deres vanskeligheter.
21 Og de sa til dem: Måtte Herren se til dere og dømme, for dere har gjort at vi stinket for farao og hans tjenere, og har gitt dem sverd i hånden for å drepe oss.
17 Derfor er hans nett alltid åpne, og det finnes ingen ende på hans ødeleggelse av nasjonene.
9 Da sa han: Hva har jeg syndet med, siden du vil gi din tjener i Akabs hånd, så han dreper meg?
3 De ville ha slukt oss levende i sin brennende vrede mot oss;
41 De traff et undervannsrev mellom to havområder. Skipets forside satte seg fast og ble stående, mens baksiden ble knust av bølgene.
8 Ha barmhjertighet, Herre, over ditt folk Israel som du har løst ut, og fjern fra ditt folk skylden for et uskyldig dødsfall. Da vil de ikke lenger være skyldige for mannens død.
38 Og han selv lå bak i båten og sov på en pute. De vekket ham og sa: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
18 Fortsatt kjempet vi mot stormen med all vår kraft, og dagen etter begynte de å kaste lasten over bord.
39 Da det ble dag, kunne de ikke gjenkjenne landet, men de så en bukt med en sandstrand og bestemte seg for å prøve å kjøre skipet i land der.